EPILOG TIL BOKEN "LIDIO": Å SKRIVE UT FRA OFFERETS PERSPEKTIV

Denne epilogen ble ikke trykket i boken "Lidio. En uvanlig historie" på Spartacus Forlag. Jeg publiserer den likevel her, fordi den sier noe vesentlig om bokprosjektet fra mitt og Lidios ståsted.

Denne boken startet med en beretning om det jeg og andre trodde var Lidios dødsleie. I dag er Lidio friskmeldt. ”Troen flytter fjell”, sier legen hans om blodkreften som sporløst forsvant fra kroppen hans.

Som prest forkynner jeg om de høyere makter som angivelig flytter disse fjellene. Som forfatter har det ikke vært min hensikt å ta stilling til sannhetsverdien ved forestillingene om disse maktene, det vil si gehalten i deres eksistens. Viktigere har det for meg vært å peke på offerets perspektiv. Det kan vi alle kan la oss formes av – uavhengig av religiøs tilhørighet.

Noen vil kunne si at jeg mangler jeg den nødvendige distanse til å skrive denne boka. For Lidio er en venn av meg.

Jeg tenker annerledes om dette. Jeg tenker at jeg er nødt til å la meg berøre av Lidios som et torturoffer for å forstå hva han har gått igjennom. Tortur er en fremmed erfaring for meg. Derfor kreves personlig innlevelse og kjennskap, ikke ytterligere distanse. Det vanskeligste har ikke vært å distansere meg fra Lidio, men å komme nært nok inn på ham. Av den grunn har jeg ønsket å unngå en nøytral tilskuerrolle, en rolle som dessuten er umulig å ta på seg.

Denne boken er et forsøk på å sette seg inn i offerets situasjon, i situasjonen til Lidio som har blitt offer for tortur i Latin-Amerika og offer for diskriminering på arbeidsmarkedet i Norge. Jeg har forsøkt å tolke historiske begivenheter ut fra Lidios konkrete situasjon. Dette har jeg som sagt ikke gjort som noen verdinøytral observatør, men ut fra et ønske om å stille meg på offerets side i forhold til dets overgripere. Det å stille seg på den svakes side er imidlertid ikke enkelt. Hvem som er den undertrykte er situasjonsbetinget. Mennesker blir gjort maktesløse i visse situasjoner, men ingen mennesker er bare ofre. Lidio var offer for tortur, men oppdaget også uante muligheter i seg selv til å overvinne torturen. Lidio var offer for diskriminering på arbeidsmarkedet for en tid, men ikke for alltid. Likevel vil jeg holde fast på at han gir et mer troverdig perspektiv av diskrimineringen enn arbeidsgiverne som nektet å svare på jobbsøknadene hans. Det var han som visste hvor skoen trykket. I den forstand er det offeret som vet best.

Samtidig kan alle valg et menneske gjør kritiseres, også den undertryktes valg. Likevel har ikke jeg sett på det som min oppgave å kritisere Lidios uttalte støtte til geriljaen eller dødsdommen over general Aramburu. Jeg har først av alt satt alt inn på å forstå og deretter beskrive. Så overlater jeg til Lidio å forsvare disse valgene. Hva jeg som forfatter måtte mene om dem, er i denne sammenhengen mindre interessant.

Bokstavene jeg har plottet og tastet inn er en praksis som både har begrenset og skapt rom for å synliggjøre offerets perspektiv på verden. Begrensningen sier også noe om mulighetene jeg ikke har grepet eller sett. Det er alltid noe som faller utenfor synsvinkelen når offeret skal skildres. Offerets virkelighet kan aldri helt og fullt reduseres til begreper og ord. Jeg har ikke maktet å fortelle alt, fordi det ikke ligger i mine bokstavers makt. Siste ord er ikke sagt, heller ikke om Lidio. Offerets virkelighet er alltid større. Torturens sår er alltid dypere og rettferdighetens utopier alltid større enn en nedtegnet fortelling.