VENSTRESIDENS GUDDOMMELIGE FLØRT

Venstrevinden i Latin-Amerika ville aldri lykkes uten en politisk teologi. I oktober gir kanskje teologien Hugo Chavez seks nye år ved makten.

Siden Chavez innledet i 1998 innledet den politiske venstresidens valgskred i Latin-Amerika, har han sett verdien av å alliere seg med høyere makter. Chavez har benyttet enhver anledning til å betegne Jesus som revolusjonær sosialist. Det gode forholdet til Guds Sønn har imidlertid ikke imponert Venezuelas katolske kirke. Konflikten Chavez har hatt med katolske biskoper i de 14 årene som fulgte illustrerer hvordan religiøse temaer kan spille en avgjørende politisk rolle på et kontinent hvor kristen religion florerer og blomstrer som aldri før.

Allerede da Chavez ville droppe ordet ”Gud” i den nye konstitusjonen som skulle vedtas, startet angrepene fra biskoper. Chavez svarte på sitt sedvanlige vis at om Kristus hadde vandret på jorden ville han stemt for den «revolusjonære» konstitusjonen. Denne kampen om Kristus illustrerer hvordan religiøse temaer kan spille en avgjørende politisk rolle på et kontinent hvor kristen religion blomstrer som aldri før.

Chavez’ politiske bruk av kristendommen kan virke populistisk ut fra et europeisk ståsted hvor idealet er en politikk frikoblet fra religion. At Chavez bruker den kristne gud for å forsvare venstresiden kan fremstå som useriøst all den tid venstresidens marxisme ønsker å frigjøre mennesket fra Gud. Karl Marx hadde jo allerede kategorisk avfeid religion som opium for folket. Konservativ katolisisme har legitimert godseiervelde og diktatur i Latin-Amerika gjennom århundrer. Likevel, på tvers av europeiske idealer og stikk i strid med Marx’ postulater og tidligere tiders konservatisme, vokste en annen kristendom frem. Den kristne frigjøringsteologien omfavnet marxismen på det latinamerikanske kontinentet, og beveget store deler av kirken til å legge ut på vandring fra den politiske høyresiden og til det radikale venstre. Kristen teologi og gudløs marxisme fant hverandre fra 1960-tallet av, og har siden gått hånd i hånd. Marxismen anser kanskje religion som folkets opium. Men med alliansen mellom kirke og radikal politikk Latin-Amerika skulle teologien renses for den sløvende effekten. Og bli en kraft for politisk frigjøring.

Under de latinamerikanske diktaturer var det offentlige rom i preget av den katolske kirkens hegemoni i det sivile samfunnet. Dermed ble den et av de få stedene det var mulig å øve politisk motstand. Kombinert med frigjøringsteologiens fremvekst gjorde dette omformingen av katolske korgutter, speiderjenter og alminnelige kirkegjengere til bevisste politiske aktivister. Det var aldri snakk om noen folkebevegelse. Forskere har antatt at frigjøringsteologiske basismenigheter aldri utgjorde mer enn én prosent av kontinentets overveiende katolske befolkning. Likevel fikk frigjøringsteologiens barn merkbar innflytelse. Det har særlig vist seg det siste tiåret.

Det er ikke bare den katolske kirken som har spilt en offentlig og politisk rolle på kontinentet. Deler av pinsevekkelsen hadde spilt på lag med katolske krefters legitimering av anti-kommunisme og diktaturer. Men etter demokratiseringen av Latin-Amerika utover 1980-tallet ble også denne bevegelsen omformet i takt med sin utbredelse. Den viste seg tilpasningsdyktig overfor andre grupper, til og med de frigjøringsteologiske aktivistene. Samtidig vokste pinsevekkelsens omfang drastisk. Pinsekirker vokste opp på hvert gatehjørne i storbyenes fattigkvarterer og mangfoldet gjorde det vanskeligere å snakke om én pinsevekkelse. Og pinsekirkene kunne ikke reduseres til apolitisk fundamentalisme.

Den brasilianske presidentkandidaten Marina Silva i Brasil er et godt eksempel. Hun representerer det lille partiet De Grønne, etter at hun meldte seg ut av PT i protest mot manglende gjennomslag for miljøpolitikk. Hun tilhører den asketiske pinsebevegelsen Assambleia de Deus. Likevel er det få spor av kapitalismens ånd fra Max Webers modell i Marina Silvas pinsetro. Tvert imot ble Silva sett på som den mest – og kanskje eneste – kapitalismekritiske kandidaten under presidentvalget i Brasil i fjor, og oppnådde nesten tjue prosent.

På samme tid som 11. september dreide USAs geopolitiske interesse mot Midtøsten, feiret Latin-Amerika sin gradvise frigjøring fra imperialisten i nord gjennom valgskred etter valgskred for røde kandidater. To tiår med nyliberalisme foreskrevet fra Bretton Woods-institusjonene hadde revet vekk det som var igjen av troverdighet for Latin-Amerikas høyreside. På kontinentet hadde politikk lenge hadde vært en skitten business. Først under diktaturenes brutalitet, deretter under de nyfødte demokratienes korrupsjon.

Med venstresidens motstandskamp under diktaturene friskt i befolkningens minne, fosset venstresiden frem som historiens nye seierherrer i Latin-Amerika. Venstresiden vant det politiske spillet. Men venstresiden kunne ikke unnvære teologien når de skulle spille sine kort riktig. For knapt i noe latinamerikansk land ville en moderne ateist vært i stand til å vinne et presidentvalg. Venstrevinden var med andre ord avhengig av en religiøs legitimitet i sin valgsuksess. Politikken kunne leve sitt sekulære liv, helt til journalistene satte politikerne på prøve: Sto politikeren for en moralsk opprustning av den korrupte politikken? Hvordan kunne kandidaten forene motsetningene sosialisme og kristen tro? Ville vedkommende legalisere abort og tillate kjønnsnøytrale ekteskap?

Her kom venstresidens mottrekk til sin rett. Frigjøringsteologien ble den gyldne vei fra kristendom til sosialisme og den nødvendige bro mellom Fidel Castros gudsfiendtlige Cuba og de nye venstrekandidatenes troende Latin-Amerika. Samtidig ble den konservative individualetikken, som frigjøringsteologien aldri øvde sterk motstand mot, holdt i hevd: Få venstrekandidater var rede til å fremstå som europeiske liberalere i spørsmål som abort og homofili.

Teologien ble tatt i de nye makthavernes tjeneste: Venezuelas president Hugo Chavez bedyrer at han er inspirert av frigjøringsteologien. Brasils president Lula profilerer seg sterkt som troende katolikk med tilknytning til frigjøringsteologien. Equadors president Rafael Correa forteller gjerne om sin politiske oppvåkning under frigjøringsteologiens fremvekst. Frigjøringsteologen Fernando Lugo forlot sitt bispeembete i den katolske kirke for å bli presidentkandidat i Paraguay. Teologen brøt det konservative partiets 60 år lange makthegemoni i paraguayansk politikk, før han i juni i år ble fjernet i det mange mener var et statskupp.

Fra å være en avmektig forsvarer av de fattiges interesser i den kalde krigens diktaturer, har frigjøringsteologien blitt makthavernes allierte i bemerkelsesverdig stor grad. Den hellige alliansen mellom verdslig marxisme og guddommelig messianisme er ikke lenger forfulgt og kneblet. Den har blitt mektig.

Når Venezuela går til urnene 9. oktober, kan alliansen sørge for at Hugo forblir boss.

Trykket i ARGUMENT 4/2012