HELLIG SARKASME

«Det er ikke medmenneskelighet, men feighet, når man nedtoner Bibelens klare ord for å imøtekomme de homofiles krav,» skrev enn innsender nylig i Ringerikes Blads spalter (07.02.17). I  kommentarfeltet til lokalavisens Facebook-sider var det mange som reagert sterkt på angrepet på Den norske kirkes avgjørelse om å åpne opp for kirkebryllup for homofile og lesbiske.

 

I et historisk perspektiv er Den norske kirke tidlig ute: Kun åtte år etter at den rødgrønne regjeringen anerkjente likekjønnet ekteskap juridisk gjør kirken det teologisk og religiøst. Men det hadde aldri skjedd uten den folkelige mobiliseringen rundt kirkevalget som sist ledet til økende innflytelse for «Åpen Folkekirke». Fordi de døpte som myndige voksenpersoner har engasjert seg, likestiller kirken nå homofilt og heterofilt ekteskap.

 

Fra forbud i 1972 til anerkjennelse i dag har det skjedd en formidabel holdningsendring hvor kirkelige grupper har vært både pådrivere og motstandere. På verdensbasis endres holdninger til homofili i store kristne land raskt, slik vi blant annet ser i USA og Mexico. Selv blant konservative evangelikale kristne i USA skjer det store holdningsendringer. Og i pavens hjemland, Argentina, kunne ikke pave Frans (som daværende kardinal Jorge Bergoglio) forhindre homofiles rett til å inngå sivilt ekteskap allerede året etter at vi fikk det i Norge. Fra Sør-Amerika til Skandinavia har regnbueflagget fått medvind.

 

Kristendom har ofte blitt fremstilt som den store hindringen for anerkjennelsen av homofile og lesbiskes rettigheter. Men kristendommen er både en løsning og et problem i så måte. Ingen land med en annen majoritetsreligion enn kristendommen har anerkjent likekjønnet ekteskap. I land hvor enten buddhisme, hinduisme, jødedom eller islam er dominerende er ikke likekjønnet ekteskap akseptert juridisk (ifølge Pew Research Center). I mange regioner er også hatkriminalitet mot homofile et alvorlig samfunnsproblem.

 

Øystein Lihaug var en av de som svarte på innlegget i Ringerikes Blad mot kirkens ekteskapsliturgi med at «Jeg ønsker å selge min datter som slave. Med det prisnivået vi har i dag, hva mener du er en rett pris?» Med henvisning til Mosebøkene i Det gamle testamente, hvor flere tekster anerkjenner slaveri, fikk Ringerikes Blad-leserens sarkasme fint frem hvordan såkalte «bokstavelige» bibellesninger raskt ender i det absurde. Men sarkasmen viser også nødvendigheten av å lese hellige tekster ut fra sin egen tid.

 

I homofilispørsmålet har argumentet mot at homofile og lesbiske kan bli prester eller gifter seg i kirken ofte vært «Bibelens klare ord», som om Bibelen taler med én tydelig stemme i et spørsmål om en moderne samlivsform som vår tids homofile ekteskap. Men Bibelen er en samling hellige tekster i ulike sjangre og med ulike stemmer som er skrevet i en helt annen tid enn vår. Bibelen er en bok som må åpnes og leses – av fagfolk og vanlige folk. Den må fortolkes i fellesskap – i dialog ut fra våre livserfaringer. Uten våre egne erfaringer gir ingen tekster mening – heller ikke en hellig bok som Bibelen.

 

Kirken er et sted for å vise at vi opphøyer Bibelen til noe hellig. Vi reiser oss under evangelielesningen og vi leser kun bruddstykker hver søndag, fordi vi har en tro på at noe større enn oss selv skjuler seg bak ordene.

 

Hvis vi tror at vi har hørt «Bibelens klare ord» har vi i virkeligheten bare skrapt overflaten. Som kristne må vi dypere enn det. Vi må strekke oss etter noe høyere enn bokstaven som slår i hjel. For Ånden gjør levende (2 Kor 3,6).

 

Trykket i Ringerikes Blad 18. mars 2017.