HVOR LANGT SKAL KIRKEN GÅ?

Biskop Atle Sommerfeldt karikerer synspunktene mine i gårsdagens avis. Jeg har ikke skrevet at kirken aldri skal engasjere seg i flyktningkrisen eller klimatrusselen. Jeg har påpekt noen mulige problemer ved måten biskopene utøver denne rollen på. Jeg har heller ikke skrevet at vi skal «erkjenne at statsråder har mer kompetanse enn kirken». Jeg har hevdet at fagpersoner på ulike felt besitter kunnskap en biskop ikke har. Derfor er det nødvendig å lytte til deres fagkunnskap for å oppdage teologiens relevans i debattene.

Sommerfeldt påstår også misvisende at jeg vil overlate samfunnsspørsmål utelukkende til «kongen, embedsmenn og politikere». Nei, jeg har problematisert biskopene som religiøse aktører i politikken. Det er grenseoppganger en biskop burde være interessert i. Flere enn meg har etterlyst en skjerpet teologisk bevissthet.

Sommerfeldts svar på problemet er interessant: «Min erfaring er at et sakralt språk i den offentlige samfunnsdebatt ofte får liten betydning for beslutningstagere eller oppfattes som utilbørlig maktspråk.» Hvis beslutningstakere er den primære addressaten for biskopenes offentlige utspill er det oppklarende. Men erkjenner ikke Sommerfeldt at han forholder seg til en bredere offentlighet som biskop enn som så? Og tror han holdninger utelukkende formes i gudstjenesten i en folkekirkelig kontekst som den norske?

Evangeliet har politiske implikasjoner. Spørsmålet i enhver kontekst er hvilke. Sturla Stålsett skriver innsiktsfullt i en artikkel om kirkens politiske rolle:  «Det ‘politiske program’ for de enkelte troendes gudsrike-praksis er i prinsipp det samme som for kirkens, men disse kan og bør våge å gå lenger i konkretisering i den spesielle situasjon, og ta i bruk politiske midler utover de som kirken som institusjon kan.» (NNT 1994)

Dette er sakens kjerne: Hvor langt inn i det politiske skal kirken gå?

Trykket i Klassekampen 19. november 2015.

KIRKEN MÅ VÅGE Å TIE

Jeg er helt enig med Gyrid Gunnes og Stig Lægdene (Klassekampen 13.11.15) i at Kirken bør «hjelpe politikerne til å løfte blikket på det som er krisen». Det er derfor jeg reagerer på biskopenes bastante avvisning av kutt på bistandsbudsjettet. Det å fremstille en spesifikk budsjettprioritering som moralsk god og en annen som «uverdig», innebærer ikke nødvendigvis å løfte blikket. Det kan derimot være å sakralisere én type politikk eller på én sektor på bekostning av mange andre. Det skal en biskop av teologiske grunner vokte seg vel mot.

 

Biskopene må som alle andre aktører i offentligheten argumentere forståelig og overbevisende. Men til forskjell fra andre aktører må også biskopene legitimere sine posisjoner teologisk. Det hjelper ikke nødvendigvis å være rik på velmenende politiske ideer om man som biskop er fattig på teologi.
 

Forfatterne av innlegget skriver at spørsmål om hva som er effektiv hjelp er «en helt annen diskusjon». Da lurer jeg på om vi har fulgt samme debatt. Sylvi Listhaugs svar i Dagsnytt Atten (04.11.15), som ble harselert med i etterkant, var av utilitaristisk art: Hun trodde Jesus ville «hjulpet flest mulig». Om FrP fører en politikk som hjelper «flest mulig», bør Kirken overlate til den brede offentlighet å diskutere. Men hele problemstillingen om hva Jesus ville gjort ble ignorert av biskopen i den samme debatten. Var det fordi biskopens sinnelag overgikk Listhaugs utilitaristiske Jesus, eller hva ville Kirken kommunisere? Lider biskopene av moralsk selvgodhet?

 

„Det primære og egentlige er mennesker i desperate livssituasjoner som kjemper for sine liv,» skriver teologene. Ja, det er nettopp derfor biskopene ikke bør skusle bort Kirkens unike mulighet til å vekke mennesker til det etiske alvoret Europa står oppe i. Vi trenger ikke være enige i bruk av virkemidler og budsjettmessige prioriteringer for å utfordres politisk og eksistensielt av flyktningenes lidelser. Og svarene på denne etiske rystelsen fra bilder fra Middelhavet eller konkrete møter med flyktninger kan være mange. Her er det ikke bare ett handlingsalternativ. Vi er kalt av Gud til handling på en bred front.

 

Derfor burde Kirken bruke offentlig debatt til å bygge opp et større fellesskap hvor dette etiske alvoret kan synke inn over oss, enten vi sympatiserer med SV eller FrP. Det er en fundamental kirkelig oppgave jeg ikke kan se at biskopene har tatt alvorlig nok.

 

Det er fortsatt tid. La oss ikke gjøre som biskopene nå gjør. La oss ikke belære annerledes tenkende som kommer til kirken om hvor «uverdig» budsjettforslaget til de politiske partiene de sympatiserer med er. La oss i stedet samle alle slags mennesker til å høre Bibelens ord om å ta imot den fremmede – i tillit til at Ordet kan inspirere tanken og bevege hjertet. Så kan vi i lys av dette diskutere effektive sosiale og politiske tiltak eller gi rom for bekymringer ved den økende migrasjonen i fellesskap – i vissheten om at alle har noe verdifullt å bringe inn i samtalen og i arbeidet.

 

Vi trenger Kirkens stemme i offentligheten, men ytterst sjelden for å bli fortalt hvilke spesifikke politiske løsninger som svarer best på komplekse dilemmaer. Kirken må kjenne sin besøkelsestid. Den må av og til våge å tie.

 

Trykket i Klassekampen 17. november 2015.

BIBELEN I EN DIGITAL TIDSALDER

Gjør det noe med vår felles oppfatning av Bibelen at tekst flyttes fra papir til nett? Ja, en hel del, vil jeg mene.
I Teologisk Tidsskrift 27. november argumenterer jeg for at digitalisering påvirker måten vi leser tekster på. Denne teknologiske revolusjonen gir leserne en ny erfaring av tekst, men kan også true den kristne ideen om Bibelen som «bøkenes bok». Har Bibelen gjort seg for avhengig av kodeksen (publiseringsformen) til å kunne overleve som «bøkenes bok», når den utfordres av den elektroniske teksten?
Dette er en utfordring for rettesnoren om Skriften alene. Protestantismen skal livnære seg av dette hellige og autoritative knippet av tekster. Men i en digital tidsalder som vår kan Bibelens opphøyde posisjon settes under et nytt press.
Unik status. Ettersom ideen om det helt særegne ved Bibelen ble dyrket gjennom kodeksen som den vanligste bokformen, vil vi antakelig stå overfor noe nytt når den erstattes av den digitale formen. Dette er ikke primært fordi de bibelske tekstene legges ut på nett, men fordi hele vår oppfatning av hva en bok og en tekst er endres. Dette påvirker Bibelens allmennkulturelle autoritet. Ingen annen bok i vestlig kultur har en status som kan måle seg med Bibelen.
Det greske biblion kommer fra biblos, som på gresk benevner barken eller margen fra papyrusplanten, og dermed papiret eller skriveunderlaget i antikken. Fordi det er et bearbeidet hjelpemiddel fra naturen, er biblos også et eksempel på teknologi. Vi kan vanskelig tenke oss den hellige boken Bibelen uten teknologien bak Bibelen, det vil si kodeksformen.
Digital trussel. Med internett opplever vi i dag den største teknologiske forvandlingen av vestlig skriftkultur siden Gutenberg. Forskere fremhever entusiastisk at vi er vitner til en demokratisering av skriften. Internett tillater alle å skrive, twitre og blogge.
Det å gjøre tankene sine kjent for en leserskare eller offentlighet er ikke lenger forbeholdt noen få. I antikken var det et lite mindretall som hadde lese- og skriveferdigheter. Med det moderne samfunnets papirmedier var det å få tankene sine på trykk forbeholdt en elite av forfattere, journalister og forskere. Med internett er det plutselig åpent for nær sagt alle.
I bokens historie har Bibelens materielle enhet blitt befestet som samling av ord mellom to permer. Disse ordene har utgjort et verk med en begynnelse og en slutt, med en respektfull leser på utsiden av boken som ikke har vært i stand til å blande seg inn i eller endre boken innenfra, på det vi i dag kaller en «interaktiv» måte.
Forskjellen mellom forfatter og leser har vært vanntett. Den digitale teksten utgjør en konstant trussel mot dette skriftsynet eller bibelsynet, for digitaliseringen tydeliggjør det intertekstuelle ved hjelp av linker til utenomtekstlige kilder og parallelltekster som umiddelbart kan komme opp på skjermen med ett eneste klikk. I vår tid er forskjellen mellom forfatter og leser mindre enn noen gang. Det skal ikke mye til for å gå over fra rollen som leser på internett til forfatter i det samme mediet.
Store kontraster. Den kristne gudstjenestefeiringen kan ansees som en form for motstand mot den nye teknologien, all den tid kodeksen forblir objektet eller formatet for helliggjørelsen. Men få kommer til gudstjeneste uberørt av den teknologiske revolusjonen.
En av Bibelens mest kjente myter er om hvordan Israels gud, Jahve, ga de ti bud som steintavler hvor budene var risset inn i stein (2 Mosebok). De ti bud var med andre ord et meningsinnhold som var hugget inn på en fysisk overflate med stor kraft. Skriften kunne virke evig og uforanderlig.
Kontrasten til vår tids omgang med skrift kunne knapt vært større. På internett er ingen tanker hugget i stein. Tvert imot etterlater våre tastetrykk meningsinnhold uten at vi skriver dem inn på en fysisk overflate. Det gjør skriften vår mer foranderlig og langt mindre håndfast. Vi kan raskt slette, redigere og skrive ny tekst – som om skriften bare er en del av et tilfeldig spill hvor tanker kommer og går like raskt som ett enkelt tastetrykk. Forestillingen om uforanderlige autoritative ord som er en del av en forutbestemt guddommelig plan eller «bøkenes bok» med en uforanderlig mening, synes fjernere enn noensinne.
Gjenoppdagelse. Den digitale revolusjonen truer Bibelens tradisjonelle posisjon, men truer den dermed teksten? At den digitale leseren fornemmer dette spillet i den elektroniske teksten, bør dermed også bety at den samme leseren oppdager bibeltekstenes flertydige spill som har blitt undertrykt av tradisjonelle oppfatninger av Bibelens entydighet. Å la den digitale leseerfaringen forme bibeltolkningen kan med andre ord bety at Bibelens tekster frigjøres, at den bibelske tekstligheten tas på alvor. Et nytt litterært rom kan åpnes opp for oss som barn av den digitale tidsalder.
Kirkegangen holder seg stabilt lav i Norge og folk blir i liten grad eksponert for kultisk omgang med Bibelen. Den digitale utviklingen ser ut til å akselerere den spådde relativiseringen som kommer på grunn av religiøse endringsprosesser. Relativiseringen av Bibelens status kan skyte fart i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier, som her i Norge. Dette bereder samtidig grunnen for (gjen)oppdagelsen av Bibelens tekster og dens litterære rom, dens skriftlighet.
Bibelens spesielle status kan ikke holdes oppe med henvisning til at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker for folk, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi den er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internet.
Vår tids leser kommer til bibelteksten med en forventning om at den er mindre unik. Det er en forventning som blant annet er skapt ut fra den digitale leseerfaringen. Forventningen bærer større preg av at teksten alltid er basert på andre tekster, står i relasjon til andre tekster og dermed heller ikke har én unik og bestemt mening. Bibelen vil i mindre og mindre grad oppfattes som én bok som taler med én stemme. På den måten vil det også bli tydeligere at Bibelen som tekst heller aldri har vært dette.
Trykket i Vårt Land 3. november.

BISKOPENE BØR LYTTE TIL FRP

Som samfunnsengasjert menneske er jeg helt uenig i Sylvi Listhaug og FrPs flyktningpolitikk. Men som teolog og prest i Den norske kirke får jeg mot min egen vilje sterk sympati for hennes resonnement overfor min kirkes øverste religiøse overhode, biskop Helga Byfuglien.

Det kan nå synes som om vi trenger mer edruelig teologisk argumentasjon om brennbare politiske spørsmål med eksistensiell betydning: Flyktningkrisen som berører forholdet til vår neste.

Jeg er urolig for at Listhaugs argumentasjon skal prelle av for raskt på oss i Den norske kirke som både hilser flere flyktninger velkomne til Norge og som ønsker en kirke som kan tale tydelig om det kristne Evangeliets brodd mot verdens urett. Listhaug påpeker helt riktig at dette ikke er første gang kirken går inn i brennhete partipolitiske diskusjoner.

Høyre-politiker Tina Bru skapte debatt om Kirkens politiske engasjement tidligere i år da hun meldte seg ut av kirken i protest mot Kirkens forslag om lavere norsk olje- og gassproduksjon enn regjeringen legger opp til. Det forslaget fikk selv en kirkelig autoritet som prost Trond Bakkevig til å kritisere biskopene i NRK Debatten (12.02.2015) for å gå for langt inn i politiske spørsmål. Og med sitt mangeårige kirkelige engasjement mot apartheid, mot atomvåpen og fredsmegling i Midtøsten er ikke Bakkevig en teolog som har gått av veien for å tale kirkens budskap, selv når det har grepet inn i politikken.

Jeg mener det er biskopenes feil at FrP-politikere som Ketil Solvik-Olsen har overbevisende kunnet banke inn poenger mot Kirkens samfunnsengasjement som da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi. For å si det med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.” Jeg er redd for at Kirken spiller ut sine politiske kort lenge før vi har fordypet oss i den kristne oppgaven det er å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Jeg er redd for at biskopene ikke har fordypet seg grundig nok i teologien og etikken, når konkrete og entydige politiske ståsteder meisles ut av bispehodene. Og jeg er bekymret for at utspillene deres mister sin kraft, fordi de blir for spesifikke, sekulære og kjemisk frie for teologi. De blir som frø på steingrunn.

Hvis det kristne budskapet griper entydig og direkte inn i en partipolitisk strid, skal selvsagt ikke kirken holde igjen på den kristne kritikken av samtiden. Men vitner Kirkens tro entydig om budsjettmessige prioriteringer mellom bistand og innvandring? Jeg er sannelig ikke sikker.

Kirkens fremste kompetanse er verken bistandspolitikk, utenrikspolitikk og innvandringspolitikk. Her overgås geistlige av et vell av aktører med bred erfaring og spesialisert kunnskap som biskoper ikke har.

For hvordan vet kirken at større bevilgninger til langsiktig bistand er et tiltak som entydig virker mer effektivt mot fattigdom og urett enn andre like økonomisk kostbare tiltak? Er det alltid mest nestekjærlig å kutte i privat eller offentlig norsk velferd før man kutter i bistand? Jeg har selv jobbet med sårbare grupper innenfor det som kalles «langsiktig bistand» og innenfor offentlig sektor i Norge. Jeg har begge steder sett både hjerteskjærende behov og stor ineffektivitet. Jeg ser mange dilemmaer i en verden hvor «mer bistand» ikke er den eneste og utvetydige gode oppskriften på kristen nestekjærlighet. Og nå opplever jeg at Fremskrittspartiet, av alle, peker på et politisk dilemma der hvor kirken serverer enkle løsninger. Og jeg som trodde at Kirkens kall i samfunnet primært var det motsatte!

For hvordan kan kirken foreskrive entydige løsninger på komplekse politiske spørsmål? Er det slik at det alltid er moralsk riktig å øke bistandsbudsjettet ut fra Jesu lære? Og er Kirkens tale om «dugnad» for flyktningene troverdig i en diskusjon om statsbudsjettet der hvor Kirken selv ikke har gått foran med å ofre noe av sine egne økonomiske tildelinger? Igjen er det Fremskrittspartiets Listhaug som reiser dilemmaet og peker på selvmotsigelsen (Dagsnytt Atten 04.11.15). Jeg hadde håpet at vi ikke trengte Fremskrittspartiet til å minne oss om det. Men Karl Ove Knausgård får dessverre så altfor rett: Av og til er det partiet en velsignelse for norsk politikk, ja, til og med for kirken.

Nå vil kanskje en del tenke at jeg med dette innlegget er med på å lette presset mot en blåblå regjering som prioriterer skattelettelse til de rike og tar fra bistand til de fattige. De har i en viss forstand rett – dessverre. Men her står enda mer på spill: Det kirken gjør i sak etter sak er å spille med sin moralske kapital som mennesker trenger i det øyeblikket kirken virkelig kan stå opp for menneskeverdet på troverdig vis.

Min bønn er at kirken tar det etiske og teologiske holdningsarbeidet sitt mer på alvor før den kaster seg inn i partipolitiske feider hvor entydighetene ofte dekker over dilemmaene.

Trykket i Klassekampen 10. november 2015.

KIRKEN ER IKKE ET MENINGSFELLESSKAP

I høst har vi sett noe nytt: En kirkepolitisk valgkamp. Fordi Den norske kirke skilles fra staten skal den demokratiseres. Det betyr at ulike teologiske ståsteder stemmes over. I år har stridsspørsmålet vært om kirken skal anerkjenne homofilt samliv som et fullverdig ekteskap.

Avstemninger er ikke noe helt nytt i kirken: Bibelen fikk sin endelige form etter avstemninger blant biskoper over hvilke skrifter som skulle med.

Men i spørsmålet om homofilt samliv har talspersoner på begge sider av striden meldt seg ut av kirken. De tåler ikke at den andre partens mening får gjennomslag.

Religion er noe annet enn politikk. Derfor kan meningsforskjeller og praksiser være mer krevende å leve med. Men som Gunnar Stålsett gang på gang understreket i sin gjerning som Oslo-biskop: Kirken er ikke et meningsfellesskap, men et trosfellesskap.

Selv er jeg blant medlemmene i kirken som forfekter politiske meninger. Jeg kan hevde at jeg forsøker å la meg inspirere av det kristne budskap til samfunnsengasjement. Likevel kan jeg aldri hevde at jeg har fått blankofullmakt av min tro til å mene det jeg gjør. Som troende kan vi ende på ulike politiske ståsteder, uten at det er noen grunn til å avslutte dialogen med annerledes tenkende av den grunn.

Homofilispørsmålet er muligens annerledes: Noen hevder det står noe som kan sammenlignes med moderne homofilt samliv i Bibelen, og disse ordene fordømmer et slikt samliv. Andre hevder at homofiles rett til å gifte seg i kirken på lik linje med heterofile er et spørsmål om menneskeverd – og menneskeverdet er unektelig grunnleggende i kristendommen.

Debatten må fortsette for at kirkedemokratiet skal leve. Men fordi kristentroen er noe som stikker dypt er det en annen tone som kreves av oss for at dialogen ikke skal dø. Og det er en dialog som må ta høyde for at kirken ikke er et meningsfellesskap av folk som skal tenke helt likt. Den er ikke et politisk parti. Den er et trosfellesskap.

Det krever intet mindre enn at vi utfordres av spørsmålet som hver generasjon må stille på nytt, stilt ovenfor sin samtid: Hva består grunnleggende sett den kristne troen i? Hvilke konsekvenser har det for homofiles plass i kirken?

På trykk i Ringerikes Blad 19. september 2015.

DET BÅDE STANG OG LIPPESTAD GLEMMER

Det er forunderlig å følge debatten mellom Geir Lippestad og Fabian Stang fra sidelinjen. Det er høyst forståelig at de to debatterer dilemmaet mellom å skaffe økte inntekter eller drive kommunen mer effektivt for å gi bedre velferdstilbud til sårbare grupper.

 

Men eiendomsskatt berører jo ikke bare kommunenes inntektsgrunnlag. Denne skatten slår jo rett inn i et det mest brennhete boligmarkedet i landet, som tross et drastisk oljeprisfall og lavere utsikter til økonomisk vekst de neste årene har hatt en boligprisvekst på 11 %. Når norske husholdninger allerede har pådratt seg mer gjeld enn noen andre i OECD, er det jo ikke rart at økonomer de siste månedene har ført en helt annen debatt. Hva gjør vi for å rette opp skjevheter i skattesystemet vårt i forhold til det skjermede objektet bolig? Og hva må gjøres for å forebygge en boligboble?

En del av sannheten er at verken Høyre eller Arbeiderpartiet vil snakke høyt om skatteskjerpelser på bolig, selv om økonomene virker forholdvis samstemt: Det fornuftige er å likestille boliger med andre investeringsobjekter med hensyn til beskatning, slik Scheel-utvalget foreslo.

Jeg er lei av lokalvalg etter lokalvalg hvor eiendomsskatt debatteres uten skattens innvirkning på økonomien som helhet, og uten at rikspolitikerne trenger å forklare hvorfor de på nasjonalt plan har så lav boligbeskatning.

En kommunal eiendomsskatt er i denne sammenheng en kompensering for nasjonale politikeres unnfallenhet. Jeg er dessverre redd for at denne unnfallenheten blant norske politikere har gjort stor skade: Lav boligbeskatning (av særlig sekundærboliger) har ikke bare vært med og påført min generasjon unødig høy boliggjeld gjennom å drive opp boligprisene. Jeg er også redd for at det blir verre for de som kommer etter oss, hvis ikke det sendes noen nye politiske signaler inn i markedet. En rødgrønn valgseier med eiendomsskatt i Oslo kunne vært et slikt signal.

Høyres Fabian Stang har neppe tenkt i disse baner. Men så er jo det også Arbeiderpartiets feil. I tilfellet med boligbeskatning er det å formidle økonomenes sunne fornuft det samme som å bryte et tabu: At det er ufornuftig rent samfunnsøkonomisk å skjerme boligen vår for mer skatt.

Den prisen som denne folkeopplysningen har, vil neppe Arbeiderpartiet ta. Og da slipper Fabian Stang å bli opplyst – han også.

 

På trykk i Verdens Gang 3. september 2015.

UTYDELIGHET - LOKALPOLITIKKENS FORBANNELSE

Nyhetsredaktør Øyvind Lien skrev en meget god kommentarartikkel med tittelen “Samarbeidets forbannelse”. Artikkelen påpeker at det brede firepartisamarbeidet i Ringerike gjør partienes særegne ståsteder blir mer utydelige.

Jeg vil gå et skritt lenger og spørre: Er ikke denne utydeligheten lokalpolitikkens forbannelse? Lokalpolitikere rundt om i det ganske land sliter med å få endene til å møtes i kommuneøkonomien, som bestemmes fra sentralt hold. Jeg har selv vært i situasjonen som lokalpolitiker i Ringerike, jobbet parallelt i eldreomsorgen, sett noen av behovene og ønsket å tilføre mer penger. Men rikspolitikerne var de som øremerket og bestemte rammetilskuddet til kommunene, uansett hvilken partifarge jeg som lokalpolitiker hadde.

Fordi vi har formannskapsmodellen og ikke parlamentarisme blir lokalpolitikerne stående enda mer maktesløse. På den ene siden kan de påvirke driften minimalt, fordi de ikke leder den daglige virksomheten, de flytter hovedsakelig bare på noen av pengene. På den andre siden fremelsker formannskapsmodellen konsensusorienterte prosesser, en konsensuskultur som ytterligere forsterkes når de to største partiene som er hovedmotstandere i rikspolitikken går sammen på lokalplan og avgjør politikken på sine gruppemøter.

Det er ikke vanskelig å forstå opposisjonens frustrasjon, når så lite avgjøres i kommunestyresalen, eller lokalavisens etterlysning av mer tydelighet fra lokalpolitikerne.

Lite vil antakelig bli endret, men jeg støtter Liens oppfordring om mer tydelighet fra de lokale folkevalgte. Jeg ber lokalpolitikerne ta på alvor at få av oss har tid i en travel hverdag til å være tilstede i kommunestyresalen eller lese kilovis med sakspapirer. Kom dere ut i lokalavisen eller på sosiale medier og fortell hva dere ville gjort annerledes!

Som lokalpolitiker opplevde jeg at jeg ble rikspolitikernes «buffer» for innbyggeres generelle misnøye over kutt i kommunen. Som mål for en generell politikerforakt ble jeg mest en støtdemper for de nasjonale politiske valgene som medførte kutt. Man stilles til ansvar for ting man i liten grad rår over. Til syvende og sist er det politikken selv som taper på at det skapes urealistiske forventninger til hva lokaldemokratiet kan utrette. Her har også lokalpolitikere i et valgår, som lover drastiske endringer om de selv blir valgt, et medansvar.

Men selv innenfor det lille handlingsrommet lokalpolitikerne har, er det en viss prioritering. Mens vi altfor ofte hører om det politikerne går inn for hører vi altfor sjelden om det de innenfor stramme budsjetter vil nedprioritere. Jeg skal komme med et ønske for utfallet av valgkampen: Jeg vil se lokalpolitikere som er tydelige på hva de nedprioriterer. Da vil forskjellene mellom partiene også komme tydeligere fram.

Jeg vil gjerne gi ros til eksempler på tydelighet i inneværende periode: Da Solidaritetslista og Arbeiderpartiet tok til orde for å øke eiendomsskatten ytterligere viste de tydelighet. Da Høyre gikk imot en rask gjenoppbygging av Hønefoss kirke (etterhvert også mot lånet til Fellesrådet), viste de tydelighet. Det samme gjorde Venstre i sitt umiddelbare svar om å prioritere ny kirke fremfor ny skole. Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet da partiet som det eneste stemte imot økonomisk støtte til Hringariki for noen år tilbake.

Man trenger ikke være enig i disse standpunktene for å verdsette denne tydeligheten og se at det krever politisk mot. Tvert imot – lokaldemokratiet dør uten denne tydelige uenigheten.

Dette er politiske standpunkter som kan være upopulære å forfekte. De kan ha en politisk pris. Men uten denne tydeligheten vil stemningen på Ringerike om at det er «oss mot dem», folket mot politikerne, forsterkes. Det er en farlig holdning. For den bidrar ikke bare til ubegrunnet politikerforakt. Den dekker også over høyst reelle politiske uenigheter.

Trykket i Ringerikes Blad 1. september 2015.