PÅ EN GLISSEN KIRKEBENK MED ŽIŽEK

Psykoanalytikeren Jacques Lacan anbefalte sine studenter på et tidspunkt å lese Paulus i ferien. Som prest kan jeg anbefale Lacans hengivne disippel Slavoj Žižek som påskelektyre. Minst like underholdende som påskekrim, og tidvis like eksistensielt som Jesu påskedrama.


I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.

Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»: hva døde egentlig på korset?

Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.

Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.

Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.

Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt lenger når han roper fra korset: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen. Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke, mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling med «koordinater» eller ideologiske forestillinger finnes ikke. Den mektige Gud er død. Hva står da igjen?

Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset?

Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen for å feire Oppstandelsen?

I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja, kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta Paulus’ militante og kompromissløse holdning til det den universelle sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav navnet på Alain Badious bok om Paulus, _La fondation de l’universalisme_. Den første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i sannhetsbegivenheten han holder for sann.

«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:

What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street, there are pagans who are worshipping blasphemous idols.

 
Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!
Publisert på www.salongen.no

NEKROLOGENS POLITIKK

En av det 20. århundrets største frigjøringskjemper har gått bort og en hel verden av statsledere er som statsminister Erna Solberg skriver i søndagens Aftenposten i «dyp sorg». Det er i alle fall det hun skriver i sitt minneord. Det hører med til nekrologens særegne sjanger, men også til nekrologens politikk.

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor.

I vårt moderne samfunn som opererer med et til dels fiktivt skille mellom politikk og religion, forbindes gravtalen derimot med det siste. Presten er hovedforvalteren av denne talesjangeren i det norske samfunn. Men med jevne mellomrom skriver kjente norske politikere minneord eller gravtaler, slik Solberg gjorde for Mandela på søndag. I likhet med det gamle Hellas gir denne sjangeren en anledning for politikeren til å retorisk sett å sole seg i glansen av moralske storheter som har avgått med døden og som skal hedres. Det var ikke uten grunn at store politikere dro i flokk og følge til Sør-Afrika i uken som gikk. For minnemarkeringer gir en sjelden anledning for politikere til å vise seg frem (derav epideiksis) uten å måtte forholde seg til politiske realiteter. Derfor gir et minneord som søndagens innlegg fra statsministeren en anledning til å retorisk skrive seg opp i en moralsk uproblematisk sfære hvor alt det gode hedres – høyt hevet over politiske realiteter for hennes eget parti Høyre. Solberg får lovprise Mandela og alle nordmenn som kjempet hans sak, blant annet kirken.

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Når politikere går inn i denne rollen settes politiske interesser unngåelig i spill. Der hvor Aftenposten på prisverdig vis den siste uken har problematisert ulike former for norsk støtte av apartheidregimet, lovpriser Erna Solberg norsk motstand mot det samme regimet uten å nevne problemene med ett ord. Og der hvor Aftenposten tydeliggjør partiet Høyres motstand mot boikotten Nelson Mandela og Desmond Tutu ba om, fremhever Erna Solberg sitt solidariske skolebesøk i Tanzania for Operasjon Dagsverk i 1985. Politiske realiteter tildekkes med moralske kvaliteter.

Denne tildekningen skjer desto mer effektivt gjennom Erna Solbergs penn fordi vi ofte glemmer hvordan politikk og maktkamp spiller problematiske roller i rituelle kontekster som et minneord. Og tildekningen understøttes av den unisone enigheten om Mandelas storhet. Lovprisningen av Mandela fortrenger et politisk traume som Aftenposten har bragt frem i lyset: Norge smurte apartheidstaten med olje. Og partiet Høyre gikk med regjeringsmakt gjennom 1980-tallet i front for å motarbeide en boikott historikere i dag slutter seg til som en av hovedårsakene til apartheidregimets fall (Aftenposten 13.12.13).

Gjennom nekrologen utøves en særegen politikk. Den er bare så lett å miste av syne i all den moralske lovprisningen.

POLITIKERFORAKT OVERFOR VITENSKAPEN

Hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter?

I sitt klassiske innlegg om verdifrihet innenfor samfunnsvitenskapene foreskrev sosiologen Max Weber på 1920-tallet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk som fremdeles har bred tilslutning: Politikere skal bestemme formålet med politikken, forskerne skal vise hvilke midler politikerne har til rådighet og hvilke konsekvenser de kan ha. For at denne arbeidsdelingen skal virke, er vi avhengige av at politikerne tar forskernes meninger på alvor ved å gå inn i argumentasjonen deres på en redelig og gjennomsiktig måte. Gjennom valgkampen og etter den siste tidens regjeringsforhandlinger har vi sett tendenser til det motsatte. Politikerne har ikke møtt forskernes motforestillinger med saklig argumentasjon, men med generelle avvisninger og unnvikelser.

Før valget ble Høyre konfrontert med masteroppgaven fra Norges Handelshøyskole som viste at kutt i formuesskatt i liten eller ingen grad ville stimulere til gründeres verdiskapning. Først karakteriserte Erna Solberg masteroppgaven som en «studentrapport». Deretter hevdet hun at utvalget av bedrifter som lå til grunn for studien ikke var godt nok.

Hun sa at man med utvalget «har valgt vekk ganske mange eksisterende familiebedrifter» uten å informere om hvor mange dette dreide seg om. Der hvor studien tallfestet et omfattende og arbeidskrevende materiale, unnlot politikeren å tallfeste noe som helst. Hun betvilte studiens grunnlag med vage, generelle påstander. Til alt overmål avbrøt hun selv intervjuet om saken på NRK før journalisten var ferdig med å stille spørsmål. Sakens innhold ble ignorert på direkten.

Etter regjeringsforhandlinger har vi sett utspill fra forskere som advarer de blåblå mot å styrke kontantstøtte av hensyn til integrering, kutte i pappapermen av hensyn til likestilling eller stenge folks innsyn i skattelistene for å unngå skatteunndragelser. Det er prisverdig forskningsformidling som bidrar til å sakliggjøre og løfte det offentlige ordskiftet. Men hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter? Etter mitt skjønn burde det være politikernes plikt som en del av den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom vitenskapen og politikken. Det betyr på ingen måte at forskere skal diktere politikken. Politikerne må være de som beslutter ut fra det Weber kaller «subjektive verdidommer».

Det kan også hende at politikerne vil trosse forskernes advarsler om negative konsekvenser fordi verdier som «valgfrihet» eller «personvern» er viktigere for dem. Men jeg har til gode å se særlig mange politikere som er ærlige på når de trosser faglige råd og hvilke ubehagelige konsekvenser det kan ha, selv om politikerne unektelig er ansvarlige for dem.

Trykket i Dagsavisen 5. november.

OM Å FRI SEG FRA FØLELSEN

«Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at det er en slags revolusjon på gang her,» skrev Simen Ekern i fredagens Morgenbladet etter at pave Frans «for første gang i verdenshistorien» skrev et avisinnlegg i italienske La Repubblica.

For de av oss som har arbeidet med katolske kirkehistorie i Latin-Amerika, og i særdeleshet pave Frans sitt hjemland Argentina, er det ikke vanskelig å fri seg fra den eskatologiske følelsen av at vi står foran en katolsk eller guddommelig omveltning med pave Frans i pavesetet. For den følelsen er det en del av oss som aldri har fått etter pavevalget.

Vi har ennå ikke solide holdepunkter for at pave Frans vil endre den katolske kirke i teologisk eller kirkerettslig forstand. Det er foreløpig lite som indikerer at paven har brutt med sin fortid der han sammen med en generasjon argentinske kirkeledere unnlot å kritisere eller avlegitimere et militærdiktatur og dets menneskerettighetsbrudd. Hans taushet var et talende eksempel på hvordan majoriteten av kirkelederne reagerte, i skarp kontrast til de biskoper, prester og ordensfolk som risikerte livet eller måtte bøte med livet for sin kamp mot undertrykkelsen.

Da den forrige paven fikk sin Twitter-konto slo journalister også opp den hendelsen som en stor begivenhet, slik Ekern fremstiller pavens ferske avisinnlegg som en viktig hendelse. Men utover i Ekerns kommentar fra Roma får vi ikke noe særlig mer substansielt enn kommentatorens egen følelse.

For de av oss som er oppriktig interessert i nyheter om den katolske kirkes utvikling blir personlige følelser og fornemmelser litt tynt – selv når de kommer fra selveste Roma. Kanskje ikke kirkens institusjonelle sentrum gir den beste utsikten til kirkens liv?

 

HVA KAN TRUE BIBELEN?

I et land som Norge ser det ut til folk blir lite eksponert for en sakral, religiøs omgang med Bibelen. Kirkegang holder seg stabilt lavt. Kanskje fører religiøse endringsprosesser til at den spådde relativiseringen skyter fart, men den digitale utviklingen ser ikke ut til å bremse den. Snarere tvert imot. Relativiseringen av Bibelens status kan akselerere i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier.

Bibelens status kan ikke holdes oppe gjennom det spesielle med at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker som finnes, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi det er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internett.

Med digitaliseringen av tekst på internett har skrift løsrevet seg fra bokas form, og dette kan se ut som en av de virkelig store truslene mot Bibelen. Men her står ikke teknologien mot Bibelen, det tekniske mot det naturlige eller det kunstige mot det organiske. For allerede Bibelen er et produkt av teknologien. Det er snarere på høy tid at vi får øynene opp for boken som teknologi, og dermed også Bibelen som teknologi. Kanskje er det mer sakssvarende å omtale Bibelen som en semiotisk maskin enn som et levende ord?

Digitaliseringens store fordel er at det blir tydeligere for oss hvordan skrift i seg selv er et medium som produserer avstand fra oss selv og ikke er en ren kanal for våre tanker eller noe naturlig menneskelig. Telegrafien ga nye muligheter for transport av det skrevne ordet. Deretter kom telefonen som transporterte det hørte ordet, dernest kinoen og fjernsynet som kunne sende bilder på tvers av avstander. Med internett kombineres alt dette i ett medium. Internett er ikke den første trusselen mot Bibelen, men en ny trussel som har ligget og ventet mot slutten av en lang historisk etappe med oppturer og nedturer for Bibelens status og posisjon i vestlig kultur.

Utdrag fra kronikk på PluRel-bloggen, publisert 20. juni 2013.

KRISE FOR KIRKEN OGSÅ UTENFOR VESTEN

Biskop Bernt Eidsvigs påstand om at krisen i Den katolske kirke nå er i  Vesten er kontrovorsiell i ikke-vestlige land.

Fra katolske presteseminarer, katolske menigheter og katolske klostre i Latin-Amerika har jeg hørt noe ganske annet. Pavene etter Paul VI sitt pontifikat fra 1963 til 1978 har systematisk forbigått grenen av modige forsvarere av menneskerettighetene under diktaturene på kontinentet. I stedet har den katolske frigjøringsteologien, som var et uttrykk for de fattiges kirke, blitt motarbeidet, marginalisert og sogar sensurert. Fra å være en spydspiss i kampen for menneskerettigheter, har kirken stoppet reformene den selv satte i gang under konsilprosessen etter Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det er nettopp denne aktive motarbeidelsen av de katolikker som har gått lengst i forsvare de fattige, som utgjør den alvorlige krisen til Den katkolske kirke i den tredje verden.

En million latinamerikanere forlater Den katolske kirke hvert eneste år i Latin-Amerika. Kanskje inviterer det også til ettertanke for katolske kirkeledere som Eidsvig?

Trykket i Aftenposten 16. april 2013.

EN NY KATOLSK VÅR I LATIN-AMERIKA?

Hvert år forlater om lag en million mennesker Den katolske kirke i Latin-Amerika. Kan valget av historiens første latinamerikanske pave stoppe masseutvandringen?

Det har vært mange gledesscener fra Argentina de siste dagene etter valget av argentineren Jorge Bergoglio som ny pave. Bergoglio kommer fra kontinentet med flest katolikker i verden. Men oppslutningen om Den katolske kirke er i nærmest fritt fall. Hva kan valget av Bergoglio bety?

Det er et åpent spørsmål om den nye paven vil bety noe som helst, selv om valget av en ikke-europeisk pave er historisk. Ser man på den religiøse bevegelsen som har vært den største trusselen for katolsk hegemoni i Latin-Amerika i nyere tid, har den ikke vært avhengig av én samlende religiøs leder som paven. Tvert imot har pinsevekkelsen spredd seg gjennom personlig kontakt mennesker i mellom. Pinsevekkelsens form for vekst indikerer at det spiller mindre rolle hva slags personlighet og appell en pave i Roma har, enn hvilke religiøse endringer som skjer i et nabolag gjennom venner og bekjente.  Samtidig som Den katolske kirke har en enorm og nesten allestedsnærværende organisasjon, er likevel prestetettheten liten. Mens det er flere tusen mennesker for hver katolsk prest, har pinsevekkelsen pastorer på hvert gatehjørne. Mens katolske prester må ha seks års utdanning og utdanner seg til å bli en lærd elite blant folk, utdanner aldri de fattige pastorene seg ut av folkeligheten som mye av deres appell er avhengig av. De trenger ganske enkelt ingen utdanning eller godkjenning for å starte en pinsekirke. Dermed sprer pinsevekkelsen som ild i tørt gress over kontinentet, til og med langt inn i Den katolske kirke.

Den katolske formen for pinsevekkelse, såkalt Katolsk Fornyelse, kan sies å være en av de store kreative nyvinninger innenfor latinamerikansk katolisisme – ved siden av frigjøringsteologi. Mens den katolske pinsevekkelsen dyrker det karismatiske og personlige forholdet til jomfru Maria og den kristne Gud, har frigjøringsteologien dyrket den politiske kampen som utfoldelse av kristentroen. Mens katolsk fornyelse har nådd de store massene i Latin-Amerika, nådde frigjøringsteologien en liten og likevel betydelig minoritet. De fleste av presidentene i det siste tiårets venstrevind i Latin-Amerika, med brasilianske Lula da Silva som den mest fremstående, har hatt en tilknytning til frigjøringsteologien. Kjente frigjøringsteologer har fungert som politiske rådgivere for venstreregjeringene, som Frei Betto i Brasil som gikk i bresjen for Bolsa Familia-programmet i Brasil – et program som har redusert fattigdommen i betydelig grad. Den nyvalgte pave har imidlertid ingen forbindelse til disse kanskje to viktigste katolske bevegelsene i nyere tid. Frans I representerer snarere det gamle og konservative som har styrt Den katolske kirke gjennom de siste fire tiårene.  Dermed mangler han trolig de impulsene som skal til for å sette i gang store reformer – som kunne bidratt til å gjenerobre katolisismens tapte terreng i Latin-Amerika.

Den katolske fornyelsen kunne favnet alle de som slutter seg til de mangeartede pinsekirkene, mens den katolske frigjøringsteologien kunne appellert til den voksende og godt utdannede latinamerikanske middelklassen som føler seg fremmedgjort overfor de konservative biskopenes angrep på moderne ideer og sosialdemokratiske regjeringer. Med argentineren Bergoglio har Latin-Amerika trolig fått en pave som kommer til å lede kirken – som om den skulle vært ledet av en dypt konservativ europeer.

Trykket i Verdens Gang 19. mars 2013.