EN NY KATOLSK VÅR I LATIN-AMERIKA?

Hvert år forlater om lag en million mennesker Den katolske kirke i Latin-Amerika. Kan valget av historiens første latinamerikanske pave stoppe masseutvandringen?

Det har vært mange gledesscener fra Argentina de siste dagene etter valget av argentineren Jorge Bergoglio som ny pave. Bergoglio kommer fra kontinentet med flest katolikker i verden. Men oppslutningen om Den katolske kirke er i nærmest fritt fall. Hva kan valget av Bergoglio bety?

Det er et åpent spørsmål om den nye paven vil bety noe som helst, selv om valget av en ikke-europeisk pave er historisk. Ser man på den religiøse bevegelsen som har vært den største trusselen for katolsk hegemoni i Latin-Amerika i nyere tid, har den ikke vært avhengig av én samlende religiøs leder som paven. Tvert imot har pinsevekkelsen spredd seg gjennom personlig kontakt mennesker i mellom. Pinsevekkelsens form for vekst indikerer at det spiller mindre rolle hva slags personlighet og appell en pave i Roma har, enn hvilke religiøse endringer som skjer i et nabolag gjennom venner og bekjente.  Samtidig som Den katolske kirke har en enorm og nesten allestedsnærværende organisasjon, er likevel prestetettheten liten. Mens det er flere tusen mennesker for hver katolsk prest, har pinsevekkelsen pastorer på hvert gatehjørne. Mens katolske prester må ha seks års utdanning og utdanner seg til å bli en lærd elite blant folk, utdanner aldri de fattige pastorene seg ut av folkeligheten som mye av deres appell er avhengig av. De trenger ganske enkelt ingen utdanning eller godkjenning for å starte en pinsekirke. Dermed sprer pinsevekkelsen som ild i tørt gress over kontinentet, til og med langt inn i Den katolske kirke.

Den katolske formen for pinsevekkelse, såkalt Katolsk Fornyelse, kan sies å være en av de store kreative nyvinninger innenfor latinamerikansk katolisisme – ved siden av frigjøringsteologi. Mens den katolske pinsevekkelsen dyrker det karismatiske og personlige forholdet til jomfru Maria og den kristne Gud, har frigjøringsteologien dyrket den politiske kampen som utfoldelse av kristentroen. Mens katolsk fornyelse har nådd de store massene i Latin-Amerika, nådde frigjøringsteologien en liten og likevel betydelig minoritet. De fleste av presidentene i det siste tiårets venstrevind i Latin-Amerika, med brasilianske Lula da Silva som den mest fremstående, har hatt en tilknytning til frigjøringsteologien. Kjente frigjøringsteologer har fungert som politiske rådgivere for venstreregjeringene, som Frei Betto i Brasil som gikk i bresjen for Bolsa Familia-programmet i Brasil – et program som har redusert fattigdommen i betydelig grad. Den nyvalgte pave har imidlertid ingen forbindelse til disse kanskje to viktigste katolske bevegelsene i nyere tid. Frans I representerer snarere det gamle og konservative som har styrt Den katolske kirke gjennom de siste fire tiårene.  Dermed mangler han trolig de impulsene som skal til for å sette i gang store reformer – som kunne bidratt til å gjenerobre katolisismens tapte terreng i Latin-Amerika.

Den katolske fornyelsen kunne favnet alle de som slutter seg til de mangeartede pinsekirkene, mens den katolske frigjøringsteologien kunne appellert til den voksende og godt utdannede latinamerikanske middelklassen som føler seg fremmedgjort overfor de konservative biskopenes angrep på moderne ideer og sosialdemokratiske regjeringer. Med argentineren Bergoglio har Latin-Amerika trolig fått en pave som kommer til å lede kirken – som om den skulle vært ledet av en dypt konservativ europeer.

Trykket i Verdens Gang 19. mars 2013.