PAVENS ROLLE UNDER DIKTATURET ET TALENDE EKSEMPEL

Valget av Jorge Bergoglio som ny pave har aktualisert spørsmålet om Den katolske kirkes rolle under militærdiktaturet. For Bergoglios rolle under diktaturet var ikke enestående. Den var tvert imot talende for katolske lederes skjebnesvangre valg i en prøvelsestid for kirken.

Aktualiseringen av Bergoglios rolle har skjedd med utgangspunkt i bortføringen, fengslingen og torturen av to jesuitter. Om Bergoglios beslutning om å ta de to prestene ut av tjeneste i slummen på dette tidspunktet, var en bevisst eller uintendert grunn til at Jalics og Yoirio ble bortført kan vi ikke være sikre på. Vitneutsagn står mot hverandre, og det er flere uforklarlige forhold som gjør det vanskelig å trekke konklusjoner.

Det vi derimot vet mer om er Bergoglios generelle strategi under militærdiktaturet. Denne strategien var representativ for de fleste av de katolske kirkelederne. Det er nettopp de som valgte denne strategien senere har blitt forfremmet til mektigere posisjoner. De er talende eksempler på hvorfor Den katolske kirke som helhet i Argentina aldri ble den sterke motkraften til diktaturet, slik kirken var det i andre latinamerikanske land under den kalde krigen.

Den pavelige utsendingen Pio Laghi ble en god venn av admiral og kuppmaker Massera. De nære maktrelasjonene sikret Laghi unik kjennskap til begivenhetenes gang i Argentina.

USA ble informert om de militæres planer om kupp 17. Mars 1976 via sin ambassadør. Den politiske støtten fra USA var imidlertid ikke tilstrekkelig. Generalen ønsket også et klarsignal fra kirken. Natt til 23. mars 1976 tok biskopene Tortolo og Bonamín imot generalene Videla og Agosti i sitt bispesete i Buenos Aires. Få timer senere dukket de samme generalene opp på argentinsk TV og radio. Militærkuppet hadde fått sin kirkelige velsignelse.

I ukene som fulgte ble sosialt radikale katolske katekister, seminarister, nonner og prester fengslet og flere av dem drept. 10. mai 1976 var alle de argentinske biskopene samlet for første gang siden kuppet.

Møtet åpnet med at hver enkelt biskop fortalte om forholdene i sitt bispedømme. En stor gruppe biskoper kunne redegjøre for forsvinninger, drap, tortur og fengslinger. Andre biskoper betvilte innholdet i beskrivelsene.

Det ble lange diskusjoner gjennom de neste dagene. 13. mai stemte flertallet på bispekonferansen mot offentliggjøring av et dokument som inneholdt beretninger om kidnapping, likvidering og forsvinninger i de enkelte bispedømmene. Dermed måtte konferansen forfatte et nytt dokument, som flertallet kunne samle seg om. For hver korreksjon, ble den kritiske tonen mot militærjuntaen dempet. Til slutt var alle påstander om  overgrep fjernet. I stedet sørget majoriteten av biskopene for at dokumentet uttrykte forståelse for regimets fremgangsmåter. Biskopene var tause om det som pågikk, men ga regimet likevel en doktrinær legitimitet. Biskopene skrev at i søken etter det juntaen kalte for ”den nødvendige sikkerheten” blandet den ”de sjenerøse bestrebelsene, i bunn og grunn ofte kristne, for å forsvare rettferdigheten, de fattigste og de stemmeløse” sammen med ”den politiske subversjonen, marxismen og geriljaen”. Dokumentet fra 15. mai ble vedtatt med 51 mot 10 stemmer.

Kunn åtte dager senere ble jesuittene som var under den nåværende pave sin bekyttelse, fengslet av de militære. To uker senere, den 4. august, ble biskop Angelelli ble drept ble drept i en iscenesatt bilulykke av regimet. Han var en av de 10 som hadde stemt mot biskopenes slutterklæring.

Spørsmålet var om hendelsene ville føre til at kirken fordømte overgrepene . Men nei: En øredøvende stillhet fra kirkens øverste ledere fulgte i kjølvannet av Angelellis død: Ingen offentlig kritikk og ingen krav om etterforskning.

I 1977 ble Jimmy Carter valgt til ny president i USA, og menneskerettigheter kom på agendaen. Carter ville bruke Laghi til å presse juntaen, men Laghi holdt igjen. Han fastlo at at de argentinske generalene kjente til menneskerettighetsbruddene som ble begått under deres ledelse. Å nevne dette for dem ville bare være å “strø salt i sårene deres”, sa Laghi.

De fremste argentinske biskopene ville verken ta imot besøk fra Mødrene på Mailplassen eller snakke om forsvinningene i offentligheten. Og da Mødrene på Maiplassen i 1979 endelig hadde fått audiens hos paven, ble møtet avlyst i siste sekund. Pio Laghi hadde gitt paven beskjed rett før møtet om at Mødrene var kommunister.

For å forstå pavens holdning til diktaturet, er denne beretningen om biskopene og Pio Laghis handlinger helt avgjørende. Pave Frans I var ikke alene i sin fortielse av ugjerningene i Argentina. Han var snarere representativ for Den katolske kirke som helhet i landet. Slik sett var valget av Bergoglio et treffende valg. Man valgte en mann fra den toneangivende majoritet blant kirkelederne i Latin-Amerika som beholdt sine posisjoner gjennom diktaturene – en representativ mann for kirkens lederskap i en tragisk epoke av Argentinas nyere historie.

Trykket i Vårt Land 27. mars 2013.