Som prest i Den norske kirke er jeg ingen ekspert på
arkitektoniske løsninger og valg av bygg som inngår i en overordnet regulering
eller byplanleggning. Likevel grenser mitt fag opp mot estetikken og
arkitekturen i den forstand at både arkitekter og prester arbeider å skape rom
for mennesker – fysiske rom preger menneskenes mentale og åndelige liv.
Som prester skal vi veilede mennesker til å finne sin plass
i den store livssammenheng – i møtet med Gud og i møtet med mennesker. Når vi
velger hvilken kirke som skal reises på branntomta handler det ikke bare om
byutvikling eller hva som tar seg pent ut. Det handler også om å hjelpe
mennesker til å finne sin plass, til å gjenkjenne sin tilhørighet til kirken,
til å føle seg hjemme på hellig grunn.
Samtidig kan vi bli litt for varme i trøya innenfor en kirke.
Blir kirkebygget for hverdagslig svinner også erfaringen av det hellige som
kirkebygget skal gjenspeile. Vi skal kunne føle oss hjemme, men vi skal også
ledes lenger inn i det kristne trosmysteriet. Vi skal bryte opp fra vårt vante
sted, for å stoppe opp og se noe nytt i horisonten. Derfor bør bygget gi oss en
opplevelse av respekt og ærefrykt overfor en større sammenheng enn bare vårt
eget liv, vår egen by, vårt eget land eller vår egen generasjon. Bygget skal
vare i generasjoner og slik sett gjenspeile kirken som tradisjonsbærer, langt
inn i en ny flerreligiøs og multikulturell fremtid.
Folk flest føler seg knyttet til kristne tradisjoner gjennom
dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Dette er en levende folkekirke som
også bør gjenfinnes i det arkitektoniske valget som skal tas 8. april i
Bysalen. Sagt med enklere ord: Hvis folk føler kirkebygget er for arkitektonisk
spektakulært til at de ikke vil ha begravelse i den, har vi begått en stor feil.
Dette har vært konsekvensen noen andre steder hvor veldig moderne kirkebygg har
blitt reist, og jeg mener vi bør forhindre at det skjer i Hønefoss. Den
modernistiske Mortensrud kirke, som ble åpnet i 2002, har vunnet en rekke
arkitektoniske priser. Likevel vil nesten ingen gifte seg der. I stedet
strømmer folk i Oslo til tradisjonsrike Holmenkollen kapell, som er bygget som
en gammel stavkirke.
For det er ikke et poeng i seg selv å være dristige i valg
av arkitektonisk utforming. Vi skal ikke være arkitektoniske pionérer, for det
har vi andre arenaer for i samfunnet enn kirken. Vi bygger ikke kirker for
artitekter, men til syvende og sist for Gud. Arkitektonisk ekspertise er
uunnværlig, men ikke tilstrekkelig for at Hønefoss kirke skal kunne være en
tradisjonsbærende kirke i en ny tid.
Trykket i Ringerikes Blad 13. mars 2013.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar