Han er en mann av få ord som har beveget seg nærmest lydløst oppover i det katolske hierarkiet i Argentina. Pave Frans I er en fascinerende og samtidig urovekkende figur.
Sist søndag holdt den nye paven sin første preken på Petersplassen foran mer enn 150.000 mennesker. – En liten dose nåde gjør verden mindre kald og mer rettferdig, sa paven.
At pave Frans I som har vært en ledende figur i en kirke som i årtier har forkynt nåde fremfor rettsoppgjør og rettferdighet stiller pavens første søndagspreken i et problematisk lys. For paven var selv blant biskopene som i 8. september 2000 ba om tilgivelse for kirkens medvirkning i ugjerningene under militærdiktaturet fra 1976 til 1983. Det var på høy tid, mente mange argentinere. Men bønnen fra kirken om tilgivelse inneholdt ingen konkrete løfter om at kirken skulle åpne arkiver som kunne hjelpe familier til å finne igjen sine forsvunne barn eller ofre for diktaturet. I tillegg fordømte kirken volden under diktaturet, både fra de militære og fra de som øvet væpnet motstand mot regimet.
Den nåværende pave synes å være en representant for denne kirkelige strategien. For samtidig som den daværende biskop José Bergoglio har vært tydelig på at sannheten fra «den skitne krigen» i Argentina skal frem, også overfor sine venner i militæret, har Bergoglio vært motvillig til å gi detaljer om sin og kirkens rolle. Ifølge menneskerettsadvokaten Myriam Bregman ville ikke Bergoglio vitne formelt om sin rolle i bortføringen av presten Orland Yoirio og Fransisco Jalics i 2010. Dermed måtte advokatene insistere på at Bergoglio skulle komme med en forklaring, ettersom det var snakk om forbrytelser mot menneskehten. Bergoglio valgte en middel vei: I stedet for å levere en skriftlig forklaring til rettsapparatet i tråd med de formelle prosedyrer, tilbød Bergoglio en muntlig forklaring på kirkelig grunn, inne i katedralen. Hva var grunnen til at kardinalen nærmest måtte presses til å vitne om sin rolle under diktaturet?
9. oktober 1999 deltok Bergoglio i tilbakeføringen av liket til frigjøringsteologen og presten Carlos Múgica til den fattige bydelen der hvor Mugica arbeidet som prest. Han ledet bønnen for Múgicas sjel, for de som sto bak likvideringen av presten i 1974 og for de som var «tause medskyldige» i den argentinsk kirke og samfunn – og høstet voldsom applaus. Dette skjedde på samme tid som Bergoglio kirkens øverste leder i Argentina hadde likestilt volden fra diktaturet og fra den væpnede motstanden, under navnet «geriljaene». Men var én mann i kirken som hadde utrettet mye for å motivere katolsk ungdom til å ty til vold mot militærregimet, var det nettopp presten Múgica. Jeg har selv etter samtaler med den tidligere lederen i Montoneros-geriljaen, Mario Firmenich, fått bekreftet at Múgica var den viktigste åndelige inspirator for kjernen av katolske studenter som grunnla geriljaen. Dette var en bygerilja som med sine målrettede sabotasjeaksjoner bidro til at demokratiet ble gjeninnført i 1973 og militærregimet kraftig svekket.
Mens den nåværende pave altså flere tiår senere har hyllet jesuittpresten Mugica som martyr, var det ingen hyllest til Mugicas sosiale engasjement i tiden før drapet da Bergoglio var hans overordnede. Og samtidig som Bergoglio dyrket Mugica som en martyr, fordømte han den samme geriljabevegelsen som Mugica var med å bygge opp gjennom oppildning til kamp med katolske og teologiske argumenter. Retten til væpnet opprør mot et tyrannisk regime var da også etablert katolsk sosiallære, og radikale katolikker tok med presten Mugica den praktiske konsekvensen av sosiallæren. Hvordan kunne da Bergoglio og de andre biskopene fastholde at volden fra motstandsbevegelsen var like ille som volden fra militærregimene?
Tvetydig var også Bergoglios rolle da erkebiskop Storni fikk anklager om seksuelt misbruk av elever ved katolske skoler ned i 14-årsalderen. Erkebiskopen dro umiddelbart til Vatikanet og viste seg ikke i Argentina igjen, før paven ba ham om å reise tilbake for å møte i retten. Bergoglio ble spurt av journalisten Olga Wornat om han kom til å støtte Storni sin kamp for frifinnelse. Han svarte at «må rettferdighet skje» («que se encargue la justicia»). Senere fant samme journalist ut at Bergoglio og de andre biskopene hadde skaffet advokater til sin siktede kollega Storni. Gjennom betalte advokater fikk erkebiskopen en økonomisk støtte ofrene bare kunne drømme om.
– Frans av Assisi var en mann av fattigdom og av fred. Hvordan ville jeg ikke like en fattig kirke for de fattige, sa paven som begrunnelse for sitt valg av navn som pave.
Og Bergoglio har vært kjent for askesen og enkelheten blant fattige i Argentina. Han har nektet å bli kjørt av privatsjåfør og heller gått til beins. Han har insistert på å bo i en enkel leilighet i stedet for i det overdådige erkebispesetet. Og han har ikke videreført tradisjonen med at folk skal knele for ham og kysse ringen hans som biskop. Noe av denne solidariske livsstilen har han delt med 1970-tallets frigjøringsteologer som ga avkall på sin trygge middelklassetilværelse for å bo med de fattige i slummen, noe som ble brukt mot dem i avhør da de ble fenglset og torturert. Men Bergoglio utsatte seg ikke for dette på 1970-tallet, på en tid da en slik solidarisk livsstil var farlig og kunne ende med døden i et torturkammer. Var det tilfeldig? Han var på den tiden heller ingen kritiker av verken militærregimet eller de voldsomme klasseskillene. Hvorfor ikke?
Først på 1990-tallet, under presidentene Carlos Menem og og Fernando de la Rúa, begynte Bergoglio å kritisere klasseskillene – en kritikk som tidligere hadde vært assosiert med frigjøringsteologien. Denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en den argentinske presten som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973. Samtidig har Bergoglio vært en arg kritiker av venstreregjeringene som faktisk har omfordelt fra de rike til de fattige i Argentina, regjeringene ledet av Nestor og Cristina Kirchner. Dermed har han spilt en tvetydig politisk rolle, ja, mange vil si selvmotsigende.
Dette er selvmotsigelser som ser ut til å følge Den katolske kirke på en måte som til og med bringer personer oppover i hierarkiet til enda mektigere lederposisjoner. For det er selvmotsigelser som de katolske kardinalene ikke ser, men tvert imot betrakter som koherent kirkepolitikk. Derfor har også Jorge Bergoglio blitt forfremmet til Kristi stedfortreder på jorden.
Trykket i Ny Tid 23. mars 2013.
Sist søndag holdt den nye paven sin første preken på Petersplassen foran mer enn 150.000 mennesker. – En liten dose nåde gjør verden mindre kald og mer rettferdig, sa paven.
At pave Frans I som har vært en ledende figur i en kirke som i årtier har forkynt nåde fremfor rettsoppgjør og rettferdighet stiller pavens første søndagspreken i et problematisk lys. For paven var selv blant biskopene som i 8. september 2000 ba om tilgivelse for kirkens medvirkning i ugjerningene under militærdiktaturet fra 1976 til 1983. Det var på høy tid, mente mange argentinere. Men bønnen fra kirken om tilgivelse inneholdt ingen konkrete løfter om at kirken skulle åpne arkiver som kunne hjelpe familier til å finne igjen sine forsvunne barn eller ofre for diktaturet. I tillegg fordømte kirken volden under diktaturet, både fra de militære og fra de som øvet væpnet motstand mot regimet.
Den nåværende pave synes å være en representant for denne kirkelige strategien. For samtidig som den daværende biskop José Bergoglio har vært tydelig på at sannheten fra «den skitne krigen» i Argentina skal frem, også overfor sine venner i militæret, har Bergoglio vært motvillig til å gi detaljer om sin og kirkens rolle. Ifølge menneskerettsadvokaten Myriam Bregman ville ikke Bergoglio vitne formelt om sin rolle i bortføringen av presten Orland Yoirio og Fransisco Jalics i 2010. Dermed måtte advokatene insistere på at Bergoglio skulle komme med en forklaring, ettersom det var snakk om forbrytelser mot menneskehten. Bergoglio valgte en middel vei: I stedet for å levere en skriftlig forklaring til rettsapparatet i tråd med de formelle prosedyrer, tilbød Bergoglio en muntlig forklaring på kirkelig grunn, inne i katedralen. Hva var grunnen til at kardinalen nærmest måtte presses til å vitne om sin rolle under diktaturet?
9. oktober 1999 deltok Bergoglio i tilbakeføringen av liket til frigjøringsteologen og presten Carlos Múgica til den fattige bydelen der hvor Mugica arbeidet som prest. Han ledet bønnen for Múgicas sjel, for de som sto bak likvideringen av presten i 1974 og for de som var «tause medskyldige» i den argentinsk kirke og samfunn – og høstet voldsom applaus. Dette skjedde på samme tid som Bergoglio kirkens øverste leder i Argentina hadde likestilt volden fra diktaturet og fra den væpnede motstanden, under navnet «geriljaene». Men var én mann i kirken som hadde utrettet mye for å motivere katolsk ungdom til å ty til vold mot militærregimet, var det nettopp presten Múgica. Jeg har selv etter samtaler med den tidligere lederen i Montoneros-geriljaen, Mario Firmenich, fått bekreftet at Múgica var den viktigste åndelige inspirator for kjernen av katolske studenter som grunnla geriljaen. Dette var en bygerilja som med sine målrettede sabotasjeaksjoner bidro til at demokratiet ble gjeninnført i 1973 og militærregimet kraftig svekket.
Mens den nåværende pave altså flere tiår senere har hyllet jesuittpresten Mugica som martyr, var det ingen hyllest til Mugicas sosiale engasjement i tiden før drapet da Bergoglio var hans overordnede. Og samtidig som Bergoglio dyrket Mugica som en martyr, fordømte han den samme geriljabevegelsen som Mugica var med å bygge opp gjennom oppildning til kamp med katolske og teologiske argumenter. Retten til væpnet opprør mot et tyrannisk regime var da også etablert katolsk sosiallære, og radikale katolikker tok med presten Mugica den praktiske konsekvensen av sosiallæren. Hvordan kunne da Bergoglio og de andre biskopene fastholde at volden fra motstandsbevegelsen var like ille som volden fra militærregimene?
Tvetydig var også Bergoglios rolle da erkebiskop Storni fikk anklager om seksuelt misbruk av elever ved katolske skoler ned i 14-årsalderen. Erkebiskopen dro umiddelbart til Vatikanet og viste seg ikke i Argentina igjen, før paven ba ham om å reise tilbake for å møte i retten. Bergoglio ble spurt av journalisten Olga Wornat om han kom til å støtte Storni sin kamp for frifinnelse. Han svarte at «må rettferdighet skje» («que se encargue la justicia»). Senere fant samme journalist ut at Bergoglio og de andre biskopene hadde skaffet advokater til sin siktede kollega Storni. Gjennom betalte advokater fikk erkebiskopen en økonomisk støtte ofrene bare kunne drømme om.
– Frans av Assisi var en mann av fattigdom og av fred. Hvordan ville jeg ikke like en fattig kirke for de fattige, sa paven som begrunnelse for sitt valg av navn som pave.
Og Bergoglio har vært kjent for askesen og enkelheten blant fattige i Argentina. Han har nektet å bli kjørt av privatsjåfør og heller gått til beins. Han har insistert på å bo i en enkel leilighet i stedet for i det overdådige erkebispesetet. Og han har ikke videreført tradisjonen med at folk skal knele for ham og kysse ringen hans som biskop. Noe av denne solidariske livsstilen har han delt med 1970-tallets frigjøringsteologer som ga avkall på sin trygge middelklassetilværelse for å bo med de fattige i slummen, noe som ble brukt mot dem i avhør da de ble fenglset og torturert. Men Bergoglio utsatte seg ikke for dette på 1970-tallet, på en tid da en slik solidarisk livsstil var farlig og kunne ende med døden i et torturkammer. Var det tilfeldig? Han var på den tiden heller ingen kritiker av verken militærregimet eller de voldsomme klasseskillene. Hvorfor ikke?
Først på 1990-tallet, under presidentene Carlos Menem og og Fernando de la Rúa, begynte Bergoglio å kritisere klasseskillene – en kritikk som tidligere hadde vært assosiert med frigjøringsteologien. Denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en den argentinske presten som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973. Samtidig har Bergoglio vært en arg kritiker av venstreregjeringene som faktisk har omfordelt fra de rike til de fattige i Argentina, regjeringene ledet av Nestor og Cristina Kirchner. Dermed har han spilt en tvetydig politisk rolle, ja, mange vil si selvmotsigende.
Dette er selvmotsigelser som ser ut til å følge Den katolske kirke på en måte som til og med bringer personer oppover i hierarkiet til enda mektigere lederposisjoner. For det er selvmotsigelser som de katolske kardinalene ikke ser, men tvert imot betrakter som koherent kirkepolitikk. Derfor har også Jorge Bergoglio blitt forfremmet til Kristi stedfortreder på jorden.
Trykket i Ny Tid 23. mars 2013.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar