Biskop Olav Skjevesland svarte i tirsdagens Dagbladet på vårt innlegg om fortielse av palestinske kirkelederes oppfordring til boikott. Vi konstaterer at biskopen viker unna det påtrengende spørsmålet om hva som skiller Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara fra Israels okkupasjon av palestinsk land, etisk og folkerettslig sett.
Det er en kjensgjerning at norsk UD fraråder å kjøpe varer av Marokko, hentet fra okkupert område. Vi etterlyser en tilsvarende holdning mot Israels inntektsgenerering fra okkuperte Vestbredden.
Skjevesland fastslår kort at boikott er et prinsipielt spørsmål. At palestinske kristne løfter fram boikott som et etisk presserende spørsmål, og ikke bare prinsipielt, ser ikke ut til å bekymre biskopen. Han viser til dialog som et alternativ til boikott.
Som prester bekymrer vi oss for hvilken forståelse biskopen har av dialog. Bispekollegiets talsmann fremstiller dialog som et alternativ til selektive økonomiske sanksjoner mot okkupasjonen. Men i virkeligheten forholder det seg motsatt. De palestinske kirkelederne utfordrer oss til å tale i kjærlighet, respekt og med tro på rettferdigheten, i tillegg til at vi stiller våre handlinger i solidaritet med våre ord. Her er det ikke snakk om enten dialog eller handling, men begge deler. Ord og gjerning skal tale samme sak.
Vår kirke har gjort seg verdifulle erfaringer med både politisk og religiøs dialog og vet at dialog stiller ufravikelige krav til tydelighet. Desto tydeligere tale, desto mer åpen og konstruktiv dialog. Den som unnviker å tale tydelig om sitt eget ståsted, vil vanligvis være tilsvarende unnlatende når det gjelder å lytte åpent til den andre parts anliggende. Å konfrontere uretten med saklig og uten skjulte hensikter er ikke dialogens slutt, men en ufravikelig bestanddel av dialog der konflikt finnes. Selektiv boikott av varer og tjenester fra folkerettstridige bosettinger på okkupert land, det være seg Vestbredden eller Vest-Sahara, er et forsøk på tydelig tale mot pågående urett.
Det er på denne bakgrunn de palestinske kirkeledernes oppfordring til både dialog og boikott må forstås. Det burde ikke være en fremmed tanke for en kirke grunnlagt av en snekkersønn som aldri valgte enten ord eller gjerning – men som selv var inkarnasjonen av dem begge.
Trykket som innlegg i Dagblaget 21. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
torsdag 20. mai 2010
KVARME PÅ KOLLISJONSKURS MED KIRKEN
Etter vår kronikk i avisen om Kairos og boikott av okkupasjonsmakten Israel, ga biskop Kvarme onsdag et fyldig svar med en begrunnelse for hvorfor de norske biskopene ikke støtter de palestinske kirkelederes oppfordring. Han mener en boikott av varer fra okkupert land vil forsterke konflikten og ”styrke israeleres opplevelse av kun å ha seg selv å stole på”.
Målet er rettferdig fred for alle i "Det hellige land", uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. I den situasjon som gjelder nå er det faktisk den palestinske befolkning som står alene, mens Israel har mektige støttespillere. Vi som vil være Israels venner har plikt til å stille opp og tale tydelig imot antisemittisme, etnisk rasisme og undertrykkende okkupasjon. Selektiv boikott har ikke til hensikt å isolere Israel, men å tvinge fram en ny kurs, en slutt på folkerettstridig okkupasjon. I det lange løp er det i Israels egen interesse, fordi det aldri blir fred uten rettferdighet.
I motsetning til våre norske biskoper støtter Kirkenes Verdensråd oppfordringen om målrettet boikott. Det er heller ikke noe som tyder på at lederne for de 13 historiske kirkene i Jerusalem unnlot å signere Kairosdokumentet for å markere uenighet med boikottlinjen. De er ganske enkelt ikke forfattere av dokumentet, og sendte i stedet sin støtteerklæring etter at dokumentet var skrevet (se www.kairospalestine.ps).
Vi verdsetter fjorårets kirkemøtes enstemmige uttalelse om at gammeltestamentlige landløfter ikke kan legitimere at palestinere jages fra jord og hjem, men etterlyser at biskopene understreker dette i tydelig tale og forkynnelse mot kristensionismen, etter sitt besøk i Jerusalem hvor hundrevis av palestinere opplever å kastes ut av sine hjem, den dag idag.
Kvarme uttrykker at han ”ikke kjenner seg igjen i sammenligningen med Sør-Afrikas apartheidregime”, men drøfter ikke forholdet nærmere. Vi som selv aldri har levd under apartheid, kan få lytte til erfaringene fra de sørafrikanske kirkeledere som selv gjør sammenligningen. (Se ”A South African Christian response to the Palestinian Kairos Document”).
Vår biskop etterlyser større troverdighet hos de palestinske kristne i deres tale om å se Guds ansikt i den annens ansikt. La oss ransake oss selv! 17. Mai ble nettopp feiret med markeringer av fem års okkupasjon for over 60 år siden. Er vi de rette til å tale om ikkevoldelig motstand og om å elske våre fiender med usvikelig troverdighet?
Vi fastholder at målrettet boikott ledsaget av dialog er etisk riktig reaksjon mot okkupasjon for å oppnå forsoning og fred. I denne verden er ikke ord tilstrekkelig, men også handling må til. For dette er det kristne evangeliet: Ord og gjerning skal tale samme sak - de undertryktes sak.
Trykket som innlegg i Klassekampen 20. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
Målet er rettferdig fred for alle i "Det hellige land", uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet. I den situasjon som gjelder nå er det faktisk den palestinske befolkning som står alene, mens Israel har mektige støttespillere. Vi som vil være Israels venner har plikt til å stille opp og tale tydelig imot antisemittisme, etnisk rasisme og undertrykkende okkupasjon. Selektiv boikott har ikke til hensikt å isolere Israel, men å tvinge fram en ny kurs, en slutt på folkerettstridig okkupasjon. I det lange løp er det i Israels egen interesse, fordi det aldri blir fred uten rettferdighet.
I motsetning til våre norske biskoper støtter Kirkenes Verdensråd oppfordringen om målrettet boikott. Det er heller ikke noe som tyder på at lederne for de 13 historiske kirkene i Jerusalem unnlot å signere Kairosdokumentet for å markere uenighet med boikottlinjen. De er ganske enkelt ikke forfattere av dokumentet, og sendte i stedet sin støtteerklæring etter at dokumentet var skrevet (se www.kairospalestine.ps).
Vi verdsetter fjorårets kirkemøtes enstemmige uttalelse om at gammeltestamentlige landløfter ikke kan legitimere at palestinere jages fra jord og hjem, men etterlyser at biskopene understreker dette i tydelig tale og forkynnelse mot kristensionismen, etter sitt besøk i Jerusalem hvor hundrevis av palestinere opplever å kastes ut av sine hjem, den dag idag.
Kvarme uttrykker at han ”ikke kjenner seg igjen i sammenligningen med Sør-Afrikas apartheidregime”, men drøfter ikke forholdet nærmere. Vi som selv aldri har levd under apartheid, kan få lytte til erfaringene fra de sørafrikanske kirkeledere som selv gjør sammenligningen. (Se ”A South African Christian response to the Palestinian Kairos Document”).
Vår biskop etterlyser større troverdighet hos de palestinske kristne i deres tale om å se Guds ansikt i den annens ansikt. La oss ransake oss selv! 17. Mai ble nettopp feiret med markeringer av fem års okkupasjon for over 60 år siden. Er vi de rette til å tale om ikkevoldelig motstand og om å elske våre fiender med usvikelig troverdighet?
Vi fastholder at målrettet boikott ledsaget av dialog er etisk riktig reaksjon mot okkupasjon for å oppnå forsoning og fred. I denne verden er ikke ord tilstrekkelig, men også handling må til. For dette er det kristne evangeliet: Ord og gjerning skal tale samme sak - de undertryktes sak.
Trykket som innlegg i Klassekampen 20. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
torsdag 6. mai 2010
KAIROS-ROPET FORTIES
De palestinske kirkeledernes oppfordring til boikott av okkupasjonsmakten Israel forties av de norske biskopene.
Debatten om kirkens standpunkt i spørsmålet om handelsboikott av Israel blusset opp rett før påske. Da hadde biskopene kommet hjem fra et besøk til de palestinske kirker i Midtøsten, og Kairos-dokumentet var nylig lansert i norsk oversettelse. I dette dokumentet oppfordrer palestinske kirkeledere omverdenen til å boikotte varer produsert på okkupert jord, å trekke ut investeringer som er okkupasjonsrelatert og å sanksjonere selskaper hvor inntekter genereres fra okkuperte områder. Dette har lenge vært Kirkenes Verdensråds offisielle linje.
Palestinerne selv trekker paralleller til det sørafrikanske Kairos-dokumentet som ble lagt frem i 1985. Den gang ble dokumentet en kraftig vekker for kirkene verden over og inspirerte til deltakelse i kampen mot apartheid-regimet. Med andre ord: De palestinske teologene mener situasjonen de befinner seg i på Vestbredden og i Gaza ikke er ulik den de svarte befant seg i under apartheid. Erkebiskop Desmond Tutu har sagt det rett ut: Det regimet palestinerne lever under er apartheid.
Med denne parallellen i mente, er spørsmålet om boikott nærliggende. Det er kjent at den økonomiske boikotten av Sør-Afrika ble inspirert av kirkelig mobilisering og bidro vesentlig til apartheid-regimets fall. Boikott var en ikkevoldelig strategi som fikk sterk støtte internasjonalt, og som lyktes.
De palestinske kirkelederne har med boikottforslaget høstet kritikk om at de vil staten Israel til livs. Men både i Kairosdokumentet og i et svar på denne kritikken presiserer initiativtakerne at de ønsker fred og trygghet for både palestinere og israelere. Man etterlyser ikke boikott av Israel som sådan, men tiltak som begrenser Israels økonomiske gevinst av å okkupere palestinsk land. Dette gjelder samme type boikott som man anbefaler i forhold til Vest-Sahara. Hvorfor ikke si ifra på samme måte til Israel som til Marokko?
De sørafrikanske teologene som har bistått palestinerne i den prosessen som ledet til Kairos-dokumentet, vet bedre enn de fleste at boikott ikke er en hevnaksjon eller et ønske om å utslette Israel. Desmond Tutus liv er et av de sterkeste vitnesbyrdene om dette: Den samme mannen som reiste verden rundt for å overbevise stormaktene om boikott, ledet de omfattende og krevende forsoningsprosessene etter regimets fall.
Eksempelets makt fra Sør-Afrika er sterkt. Det minner oss om at boikott ikke er det samme som å erklære krig, men er en ikkevoldelig fredsstrategi. Boikott er ikke basert på forenklede fiendebilder eller til hinder for gjensidig dialog. Boikott kan være en respektfull måte å ta den andre part på alvor, fordi man stiller den andre ansvarlig for sine gjerninger. Det er en oppmuntring til omvendelse, bort fra urett og ødeleggelse. Denne omvendelse bereder grunnen for forsoning. Forsoning og tilgivelse krever et oppgjør med uretten og slutt på folkerettstridig okkupasjon.
Dette er hovedpoenget med Kairos-dokumentet: Det er på høy tid at Israel som okkupant vender om og bryter opp fra uretten. Det er på tide med fred gjennom reell rettferdighet. Overgriperne må selv vende om og gjøre opp for seg. De undertrykte ofrene venter på sin frigjøring.
Det er prisverdig at biskop Tor B. Jørgensen, etter biskopenes reise, løftet frem spørsmålet om boikott i det offentlige rom. Desto mer skuffende var det at han etter noen dager la seg på Norges og Jonas Gahr Støres offisielle linje om å avvise boikott som virkemiddel i den nåværende situasjonen. Utenriksministeren anførte en retorikk hvor boikott og dialog er gjensidig utelukkende, og anbefalte kirkens ledere å begrense seg til dialog. I stedet for å løfte frem de palestinske kirkeledernes rop om reell rettferdighet og kjærlighet i praktisk handling, sørget biskopene for å fortie palestinernes rop.
Biskopene ville ikke forklare hvorfor de avviser boikott. Ei heller ville de bekjentgjøre for offentligheten hvilke etiske overveielser som lå bak beslutningen. De unnviker dermed et av vår tids viktigste etiske dilemmaer: Hvordan svare for palestinernes lidelser i en verden hvor vi som en del av Vesten er medansvarlige for dem?
Til alt overmål kom biskopene hjem fra sitt Midt-østen besøk med en uttalelse som unnlater å kritisere Israels okkupasjon. I stedet maner biskopene til forsoning og fred uten å tale om skyld og rettferdighet. Det er ytterst problematisk å henvise til dialog, hvis man nekter å anerkjenne det asymmetriske maktforholdet mellom okkupant og okkupert.
I denne situasjonen er det nødvendig at de norske biskopene tar utfordringen om å redegjøre for sitt syn på Israels okkupasjon. Herunder er spørsmålet om kristensionismens historieoppfatning påtrengende; Skal den moderne staten Israel oppfattes som en uomtvistelig oppfyllelse av det gammeltestamentlige frelsesbudskap til israelittene i oldtiden? Biskopene erklærer at de har hørt Kairosdokumentets rop. Likevel unngår de oppfordringen om å kritisere en teologi som legitimerer okkupasjon og undertrykkelse. Kristensionismen er ifølge de palestinske kirkelederne kjetteri. En rekke norske og europeiske teologer uttrykker at kristensionistisk teologi bør fordømmes som falsk lære, både av bibelfaglige og etiske begrunnelser, fordi den rettferdiggjør okkupasjon og lidelse på Vestbredden og i Gaza. I et land som Norge, hvor kristensionistiske holdninger fortsatt lever i beste velgående, er det skuffende at våre biskoper forblir tause.
Som kristne teologer vil vi fastholde nødvendigheten av å både fremme rettferdighet og beskytte sann kristen lære. Dette er to sider av samme sak. Falsk lære leder til urett og aksepterer urett. De falske profeter, slik de omtales i Det gamle testamentet, forfører folk og styresmakter til å gå sin egen vei, uten å lytte til hva rettens Gud krever. De roper fred, fred, uten at det er noen fred. Det synes åpenbart at kristensionismen forfører kristne til å godta palestinske lidelser i massiv skala – i Guds navn. Hvem skal sette en grense for denne blasfemien – om ikke biskopene?
I stedet for å kjempe sannhetens strid griper biskopene i uttalelsen sin om Midtøsten-besøket til ukontroversielle vendinger om fred. De palestinske kirkelederne advarer også mot dette. Kairosdokumentet innleder med et sitat fra profeten Jeremia: Lettvint sier de: «Fred, fred!» - og så er det ingen fred. (Jer 6.14) Den krevende situasjonen i Midtøsten trenger minst av alt lettvint og unnvikende tale om fred. Da blir fredstalene tommer ord. Like tomme som fredsprosessenes lovord om palestinsk selvstendighet, mens man tillater Israels kolonialisme og en bosettingspolitikk hvor de palestinske områdene reduseres til ikke levedyktige og innelukkede enklaver uten verken inngang eller utgang.
Veien til fred for både israelere og palestinere går gjennom rettferdighet for begge parter. Opphør av Israels okkupasjon er eneste vei til rettferdighet for palestinerne. Dialog i Midtøsten uten kritikk av okkupasjonen er selvfølgelig forfeilet og leder til falsk tale om fred. Både religiøs og politisk dialog er nødvendige skritt på veien, men når dialogen pågår mens overgrep skjer, skal man være varsomme og ikke toe sine hender.
De kristne kirker verden over kalles til å høre palestinernes rop og å svare på det. Kirkeledere i Norge og andre steder må svare med både dialog og kjærlighet, og med klar tale om handelsboikott og økonomiske sanksjoner for å hindre at Israel tjener på vedvarende okkupasjon. Som kirke må vi ikke tillate at bispekollegiet gjør fredens tale til tomme ord og avspiser de palestinske kirkeledere med unnvikelser.
Trykket som kronikk i Klassekampen 5. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
Debatten om kirkens standpunkt i spørsmålet om handelsboikott av Israel blusset opp rett før påske. Da hadde biskopene kommet hjem fra et besøk til de palestinske kirker i Midtøsten, og Kairos-dokumentet var nylig lansert i norsk oversettelse. I dette dokumentet oppfordrer palestinske kirkeledere omverdenen til å boikotte varer produsert på okkupert jord, å trekke ut investeringer som er okkupasjonsrelatert og å sanksjonere selskaper hvor inntekter genereres fra okkuperte områder. Dette har lenge vært Kirkenes Verdensråds offisielle linje.
Palestinerne selv trekker paralleller til det sørafrikanske Kairos-dokumentet som ble lagt frem i 1985. Den gang ble dokumentet en kraftig vekker for kirkene verden over og inspirerte til deltakelse i kampen mot apartheid-regimet. Med andre ord: De palestinske teologene mener situasjonen de befinner seg i på Vestbredden og i Gaza ikke er ulik den de svarte befant seg i under apartheid. Erkebiskop Desmond Tutu har sagt det rett ut: Det regimet palestinerne lever under er apartheid.
Med denne parallellen i mente, er spørsmålet om boikott nærliggende. Det er kjent at den økonomiske boikotten av Sør-Afrika ble inspirert av kirkelig mobilisering og bidro vesentlig til apartheid-regimets fall. Boikott var en ikkevoldelig strategi som fikk sterk støtte internasjonalt, og som lyktes.
De palestinske kirkelederne har med boikottforslaget høstet kritikk om at de vil staten Israel til livs. Men både i Kairosdokumentet og i et svar på denne kritikken presiserer initiativtakerne at de ønsker fred og trygghet for både palestinere og israelere. Man etterlyser ikke boikott av Israel som sådan, men tiltak som begrenser Israels økonomiske gevinst av å okkupere palestinsk land. Dette gjelder samme type boikott som man anbefaler i forhold til Vest-Sahara. Hvorfor ikke si ifra på samme måte til Israel som til Marokko?
De sørafrikanske teologene som har bistått palestinerne i den prosessen som ledet til Kairos-dokumentet, vet bedre enn de fleste at boikott ikke er en hevnaksjon eller et ønske om å utslette Israel. Desmond Tutus liv er et av de sterkeste vitnesbyrdene om dette: Den samme mannen som reiste verden rundt for å overbevise stormaktene om boikott, ledet de omfattende og krevende forsoningsprosessene etter regimets fall.
Eksempelets makt fra Sør-Afrika er sterkt. Det minner oss om at boikott ikke er det samme som å erklære krig, men er en ikkevoldelig fredsstrategi. Boikott er ikke basert på forenklede fiendebilder eller til hinder for gjensidig dialog. Boikott kan være en respektfull måte å ta den andre part på alvor, fordi man stiller den andre ansvarlig for sine gjerninger. Det er en oppmuntring til omvendelse, bort fra urett og ødeleggelse. Denne omvendelse bereder grunnen for forsoning. Forsoning og tilgivelse krever et oppgjør med uretten og slutt på folkerettstridig okkupasjon.
Dette er hovedpoenget med Kairos-dokumentet: Det er på høy tid at Israel som okkupant vender om og bryter opp fra uretten. Det er på tide med fred gjennom reell rettferdighet. Overgriperne må selv vende om og gjøre opp for seg. De undertrykte ofrene venter på sin frigjøring.
Det er prisverdig at biskop Tor B. Jørgensen, etter biskopenes reise, løftet frem spørsmålet om boikott i det offentlige rom. Desto mer skuffende var det at han etter noen dager la seg på Norges og Jonas Gahr Støres offisielle linje om å avvise boikott som virkemiddel i den nåværende situasjonen. Utenriksministeren anførte en retorikk hvor boikott og dialog er gjensidig utelukkende, og anbefalte kirkens ledere å begrense seg til dialog. I stedet for å løfte frem de palestinske kirkeledernes rop om reell rettferdighet og kjærlighet i praktisk handling, sørget biskopene for å fortie palestinernes rop.
Biskopene ville ikke forklare hvorfor de avviser boikott. Ei heller ville de bekjentgjøre for offentligheten hvilke etiske overveielser som lå bak beslutningen. De unnviker dermed et av vår tids viktigste etiske dilemmaer: Hvordan svare for palestinernes lidelser i en verden hvor vi som en del av Vesten er medansvarlige for dem?
Til alt overmål kom biskopene hjem fra sitt Midt-østen besøk med en uttalelse som unnlater å kritisere Israels okkupasjon. I stedet maner biskopene til forsoning og fred uten å tale om skyld og rettferdighet. Det er ytterst problematisk å henvise til dialog, hvis man nekter å anerkjenne det asymmetriske maktforholdet mellom okkupant og okkupert.
I denne situasjonen er det nødvendig at de norske biskopene tar utfordringen om å redegjøre for sitt syn på Israels okkupasjon. Herunder er spørsmålet om kristensionismens historieoppfatning påtrengende; Skal den moderne staten Israel oppfattes som en uomtvistelig oppfyllelse av det gammeltestamentlige frelsesbudskap til israelittene i oldtiden? Biskopene erklærer at de har hørt Kairosdokumentets rop. Likevel unngår de oppfordringen om å kritisere en teologi som legitimerer okkupasjon og undertrykkelse. Kristensionismen er ifølge de palestinske kirkelederne kjetteri. En rekke norske og europeiske teologer uttrykker at kristensionistisk teologi bør fordømmes som falsk lære, både av bibelfaglige og etiske begrunnelser, fordi den rettferdiggjør okkupasjon og lidelse på Vestbredden og i Gaza. I et land som Norge, hvor kristensionistiske holdninger fortsatt lever i beste velgående, er det skuffende at våre biskoper forblir tause.
Som kristne teologer vil vi fastholde nødvendigheten av å både fremme rettferdighet og beskytte sann kristen lære. Dette er to sider av samme sak. Falsk lære leder til urett og aksepterer urett. De falske profeter, slik de omtales i Det gamle testamentet, forfører folk og styresmakter til å gå sin egen vei, uten å lytte til hva rettens Gud krever. De roper fred, fred, uten at det er noen fred. Det synes åpenbart at kristensionismen forfører kristne til å godta palestinske lidelser i massiv skala – i Guds navn. Hvem skal sette en grense for denne blasfemien – om ikke biskopene?
I stedet for å kjempe sannhetens strid griper biskopene i uttalelsen sin om Midtøsten-besøket til ukontroversielle vendinger om fred. De palestinske kirkelederne advarer også mot dette. Kairosdokumentet innleder med et sitat fra profeten Jeremia: Lettvint sier de: «Fred, fred!» - og så er det ingen fred. (Jer 6.14) Den krevende situasjonen i Midtøsten trenger minst av alt lettvint og unnvikende tale om fred. Da blir fredstalene tommer ord. Like tomme som fredsprosessenes lovord om palestinsk selvstendighet, mens man tillater Israels kolonialisme og en bosettingspolitikk hvor de palestinske områdene reduseres til ikke levedyktige og innelukkede enklaver uten verken inngang eller utgang.
Veien til fred for både israelere og palestinere går gjennom rettferdighet for begge parter. Opphør av Israels okkupasjon er eneste vei til rettferdighet for palestinerne. Dialog i Midtøsten uten kritikk av okkupasjonen er selvfølgelig forfeilet og leder til falsk tale om fred. Både religiøs og politisk dialog er nødvendige skritt på veien, men når dialogen pågår mens overgrep skjer, skal man være varsomme og ikke toe sine hender.
De kristne kirker verden over kalles til å høre palestinernes rop og å svare på det. Kirkeledere i Norge og andre steder må svare med både dialog og kjærlighet, og med klar tale om handelsboikott og økonomiske sanksjoner for å hindre at Israel tjener på vedvarende okkupasjon. Som kirke må vi ikke tillate at bispekollegiet gjør fredens tale til tomme ord og avspiser de palestinske kirkeledere med unnvikelser.
Trykket som kronikk i Klassekampen 5. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
PALESTINSKE BISKOPER FORTIES
Paul Christian Rieber trakk seg nylig fra vervet som NHO-president. Det skjedde etter avsløringene om at selskapet hans hadde tjent gode penger på fiskeolje fra okkupert land i Vest-Sahara. Rieber hadde drevet næringsvirksomhet i det okkuperte området – stikk i strid med Utenriksdepartementets retningslinjer. Hvis Norge fraråder selskaper å tjene penger på okkupert mark i Vest-Sahara, hvorfor kan vi ikke gjøre det samme i forhold til det okkuperte Vestbredden og Gaza? Hva skiller Marokkos okkupasjon fra Israels, etisk og folkerettslig sett?
Før påske, kristendommens viktigste høytid hvor Jesu lidelseshistorie minnes, kom Den norske kirkes biskoper hjem fra Midtøsten. De meddelte i en offisiell uttalelse at de hadde lyttet til palestinernes lidelseshistorier. Samtidig proklamerte preses Olav Skjevesland at det mest brennbare politiske virkemiddelet som diskuteres i vår verdensvide kirke overfor staten Israel, ikke var tema på biskopenes dagsorden. Biskop Tor B. Jørgensen meddelte at han vurderte boikott, men la noen dager senere debatten død med å si at det var uaktuelt for biskopene å støtte dette nå. På Kirkens offisielle hjemmesider står det ti og med at biskopene aldri ble oppfordret til å vurdere boikott-tiltak av de palestinske kirkelederne.
Det er knapt til å tro at de norske biskopene ikke har fått med seg denne oppfordringen, all den tid de faktisk møtte flere av de palestinske kirkelederne som står bak det såkalte Kairosdokumentet. Dokumentet er forfattet av ledere for de kristne kirkene i Palestina, og oppfordrer til økonomisk boikott av okkupasjonsfremmende handel og investeringer. Biskopenes avvisning av såkalte BDS-tiltak, blir enda mindre troverdig når vi vet at Kirkenes Verdensråd kontinuerlig arbeider for denne type målrettet boikott av Israels okkupasjon. Senest 14. april gjentok generalsekretær Olav Fykse-Tveit denne oppfordringen på et kirkeledermøte i Asia.
Hvor selektiv går det an å være som biskop i en kristen kirke? Hvilke kirkeledere er det biskopene skal lytte til, om ikke nettopp dem som blir rammet av okkupasjonsmaktens undertrykkelse? Hva er et besøk til menigheter som utsettes for Israels forfølgelse verdt, om man ikke er villig til å ta de forfulgtes parti i den brennbare diskusjonen om boikott?
Trykket som innlegg i Dagbladet 4. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
Før påske, kristendommens viktigste høytid hvor Jesu lidelseshistorie minnes, kom Den norske kirkes biskoper hjem fra Midtøsten. De meddelte i en offisiell uttalelse at de hadde lyttet til palestinernes lidelseshistorier. Samtidig proklamerte preses Olav Skjevesland at det mest brennbare politiske virkemiddelet som diskuteres i vår verdensvide kirke overfor staten Israel, ikke var tema på biskopenes dagsorden. Biskop Tor B. Jørgensen meddelte at han vurderte boikott, men la noen dager senere debatten død med å si at det var uaktuelt for biskopene å støtte dette nå. På Kirkens offisielle hjemmesider står det ti og med at biskopene aldri ble oppfordret til å vurdere boikott-tiltak av de palestinske kirkelederne.
Det er knapt til å tro at de norske biskopene ikke har fått med seg denne oppfordringen, all den tid de faktisk møtte flere av de palestinske kirkelederne som står bak det såkalte Kairosdokumentet. Dokumentet er forfattet av ledere for de kristne kirkene i Palestina, og oppfordrer til økonomisk boikott av okkupasjonsfremmende handel og investeringer. Biskopenes avvisning av såkalte BDS-tiltak, blir enda mindre troverdig når vi vet at Kirkenes Verdensråd kontinuerlig arbeider for denne type målrettet boikott av Israels okkupasjon. Senest 14. april gjentok generalsekretær Olav Fykse-Tveit denne oppfordringen på et kirkeledermøte i Asia.
Hvor selektiv går det an å være som biskop i en kristen kirke? Hvilke kirkeledere er det biskopene skal lytte til, om ikke nettopp dem som blir rammet av okkupasjonsmaktens undertrykkelse? Hva er et besøk til menigheter som utsettes for Israels forfølgelse verdt, om man ikke er villig til å ta de forfulgtes parti i den brennbare diskusjonen om boikott?
Trykket som innlegg i Dagbladet 4. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
