KAIROS-ROPET FORTIES

De palestinske kirkeledernes oppfordring til boikott av okkupasjonsmakten Israel forties av de norske biskopene.

Debatten om kirkens standpunkt i spørsmålet om handelsboikott av Israel blusset opp rett før påske. Da hadde biskopene kommet hjem fra et besøk til de palestinske kirker i Midtøsten, og Kairos-dokumentet var nylig lansert i norsk oversettelse. I dette dokumentet oppfordrer palestinske kirkeledere omverdenen til å boikotte varer produsert på okkupert jord, å trekke ut investeringer som er okkupasjonsrelatert og å sanksjonere selskaper hvor inntekter genereres fra okkuperte områder. Dette har lenge vært Kirkenes Verdensråds offisielle linje.

Palestinerne selv trekker paralleller til det sørafrikanske Kairos-dokumentet som ble lagt frem i 1985. Den gang ble dokumentet en kraftig vekker for kirkene verden over og inspirerte til deltakelse i kampen mot apartheid-regimet. Med andre ord: De palestinske teologene mener situasjonen de befinner seg i på Vestbredden og i Gaza ikke er ulik den de svarte befant seg i under apartheid. Erkebiskop Desmond Tutu har sagt det rett ut: Det regimet palestinerne lever under er apartheid.

Med denne parallellen i mente, er spørsmålet om boikott nærliggende. Det er kjent at den økonomiske boikotten av Sør-Afrika ble inspirert av kirkelig mobilisering og bidro vesentlig til apartheid-regimets fall. Boikott var en ikkevoldelig strategi som fikk sterk støtte internasjonalt, og som lyktes.

De palestinske kirkelederne har med boikottforslaget høstet kritikk om at de vil staten Israel til livs. Men både i Kairosdokumentet og i et svar på denne kritikken presiserer initiativtakerne at de ønsker fred og trygghet for både palestinere og israelere. Man etterlyser ikke boikott av Israel som sådan, men tiltak som begrenser Israels økonomiske gevinst av å okkupere palestinsk land. Dette gjelder samme type boikott som man anbefaler i forhold til Vest-Sahara. Hvorfor ikke si ifra på samme måte til Israel som til Marokko?

De sørafrikanske teologene som har bistått palestinerne i den prosessen som ledet til Kairos-dokumentet, vet bedre enn de fleste at boikott ikke er en hevnaksjon eller et ønske om å utslette Israel. Desmond Tutus liv er et av de sterkeste vitnesbyrdene om dette: Den samme mannen som reiste verden rundt for å overbevise stormaktene om boikott, ledet de omfattende og krevende forsoningsprosessene etter regimets fall.

Eksempelets makt fra Sør-Afrika er sterkt. Det minner oss om at boikott ikke er det samme som å erklære krig, men er en ikkevoldelig fredsstrategi. Boikott er ikke basert på forenklede fiendebilder eller til hinder for gjensidig dialog. Boikott kan være en respektfull måte å ta den andre part på alvor, fordi man stiller den andre ansvarlig for sine gjerninger. Det er en oppmuntring til omvendelse, bort fra urett og ødeleggelse. Denne omvendelse bereder grunnen for forsoning. Forsoning og tilgivelse krever et oppgjør med uretten og slutt på folkerettstridig okkupasjon.

Dette er hovedpoenget med Kairos-dokumentet: Det er på høy tid at Israel som okkupant vender om og bryter opp fra uretten. Det er på tide med fred gjennom reell rettferdighet. Overgriperne må selv vende om og gjøre opp for seg. De undertrykte ofrene venter på sin frigjøring.

Det er prisverdig at biskop Tor B. Jørgensen, etter biskopenes reise, løftet frem spørsmålet om boikott i det offentlige rom. Desto mer skuffende var det at han etter noen dager la seg på Norges og Jonas Gahr Støres offisielle linje om å avvise boikott som virkemiddel i den nåværende situasjonen. Utenriksministeren anførte en retorikk hvor boikott og dialog er gjensidig utelukkende, og anbefalte kirkens ledere å begrense seg til dialog. I stedet for å løfte frem de palestinske kirkeledernes rop om reell rettferdighet og kjærlighet i praktisk handling, sørget biskopene for å fortie palestinernes rop.

Biskopene ville ikke forklare hvorfor de avviser boikott. Ei heller ville de bekjentgjøre for offentligheten hvilke etiske overveielser som lå bak beslutningen. De unnviker dermed et av vår tids viktigste etiske dilemmaer: Hvordan svare for palestinernes lidelser i en verden hvor vi som en del av Vesten er medansvarlige for dem?

Til alt overmål kom biskopene hjem fra sitt Midt-østen besøk med en uttalelse som unnlater å kritisere Israels okkupasjon. I stedet maner biskopene til forsoning og fred uten å tale om skyld og rettferdighet. Det er ytterst problematisk å henvise til dialog, hvis man nekter å anerkjenne det asymmetriske maktforholdet mellom okkupant og okkupert.

I denne situasjonen er det nødvendig at de norske biskopene tar utfordringen om å redegjøre for sitt syn på Israels okkupasjon. Herunder er spørsmålet om kristensionismens historieoppfatning påtrengende; Skal den moderne staten Israel oppfattes som en uomtvistelig oppfyllelse av det gammeltestamentlige frelsesbudskap til israelittene i oldtiden? Biskopene erklærer at de har hørt Kairosdokumentets rop. Likevel unngår de oppfordringen om å kritisere en teologi som legitimerer okkupasjon og undertrykkelse. Kristensionismen er ifølge de palestinske kirkelederne kjetteri. En rekke norske og europeiske teologer uttrykker at kristensionistisk teologi bør fordømmes som falsk lære, både av bibelfaglige og etiske begrunnelser, fordi den rettferdiggjør okkupasjon og lidelse på Vestbredden og i Gaza. I et land som Norge, hvor kristensionistiske holdninger fortsatt lever i beste velgående, er det skuffende at våre biskoper forblir tause.

Som kristne teologer vil vi fastholde nødvendigheten av å både fremme rettferdighet og beskytte sann kristen lære. Dette er to sider av samme sak. Falsk lære leder til urett og aksepterer urett. De falske profeter, slik de omtales i Det gamle testamentet, forfører folk og styresmakter til å gå sin egen vei, uten å lytte til hva rettens Gud krever. De roper fred, fred, uten at det er noen fred. Det synes åpenbart at kristensionismen forfører kristne til å godta palestinske lidelser i massiv skala – i Guds navn. Hvem skal sette en grense for denne blasfemien – om ikke biskopene?

I stedet for å kjempe sannhetens strid griper biskopene i uttalelsen sin om Midtøsten-besøket til ukontroversielle vendinger om fred. De palestinske kirkelederne advarer også mot dette. Kairosdokumentet innleder med et sitat fra profeten Jeremia: Lettvint sier de: «Fred, fred!» - og så er det ingen fred. (Jer 6.14) Den krevende situasjonen i Midtøsten trenger minst av alt lettvint og unnvikende tale om fred. Da blir fredstalene tommer ord. Like tomme som fredsprosessenes lovord om palestinsk selvstendighet, mens man tillater Israels kolonialisme og en bosettingspolitikk hvor de palestinske områdene reduseres til ikke levedyktige og innelukkede enklaver uten verken inngang eller utgang.

Veien til fred for både israelere og palestinere går gjennom rettferdighet for begge parter. Opphør av Israels okkupasjon er eneste vei til rettferdighet for palestinerne. Dialog i Midtøsten uten kritikk av okkupasjonen er selvfølgelig forfeilet og leder til falsk tale om fred. Både religiøs og politisk dialog er nødvendige skritt på veien, men når dialogen pågår mens overgrep skjer, skal man være varsomme og ikke toe sine hender.

De kristne kirker verden over kalles til å høre palestinernes rop og å svare på det. Kirkeledere i Norge og andre steder må svare med både dialog og kjærlighet, og med klar tale om handelsboikott og økonomiske sanksjoner for å hindre at Israel tjener på vedvarende okkupasjon. Som kirke må vi ikke tillate at bispekollegiet gjør fredens tale til tomme ord og avspiser de palestinske kirkeledere med unnvikelser.

Trykket som kronikk i Klassekampen 5. mai, skrevet sammen med min kollega i Ris menighet Marit Skjeggestad.