Som prest i Den norske kirke er jeg bekymret for at biskop Atle Sommerfeldt fordreier Terje Tvedts forskning, når han i Aftenposten 16. mars skriver at «I Maktutredningen i 2003 gjør han etikk og normer i politikken til en individuell og moralsk størrelse innenfor sinnelagsetikkens tradisjon.» Er ikke Tvedts beskrivelse av godhetsregimet i Maktutredningen tvert imot at det epistemet (i Michel Foucault’s forstand) han finner som hegemonisk innenfor bistandsfeltet, er det som reduserer politikk til en sinnelagsetisk størrelse?
Tvedts forskning er naturligvis ikke ufeilbarlig. Som all god forskning, må den bli gjenstand for faglig kritikk. Men en biskop må forstå forskningen, for at også den mer politiserte bruken av denne forskningen i et offentlig ordskifte skal kunne kritiseres.
Her går offentligheten nok en gang glipp av en fruktbar meningsutveksling. Og biskopens kronikk står i fare for å bære mer preg av å representere en rikssynser enn kirken. Biskopens polemikk er unektelig hardtslående og god, men teologien halter når analysen av saken det står om (Tvedts forskning) er forfeilet.
På trykk i Aftenposten 20. mars 2016.
søndag 20. mars 2016
torsdag 10. mars 2016
FEIL OM PALESTINSKE KRISTNE UNDER ISRAELSK OKKUPASJON
Conrad Myrland hevder i Ringerikes Blad 20. februar at forholdene for kristne under palestinske selvstyremyndigheter (PA) er blant de verste i verden: Myrland fremstiller det som om kristne forfølges av en selvstyremyndighet som blir mer og mer islamistisk – uten at israelsk okkupasjon nevnes med ett ord. Det vitner om manglende kjennskap til kristnes leveforhold i området.
I konflikten om landområder på de okkuperte palestinske områdene har i lang tid religiøse og etniske markører blitt utnyttet og misbrukt for politiske siktemål i altfor lang tid. Det er riktig at kristne palestinere har uttrykt bekymring for at sharia er blitt foreslått som grunnlag for den palestinske grunnloven, men slike bekymringer har også muslimer uttrykt. Sammenliknet med andre arabiske land som Irak, Syria, Egypt og en del gulfstater, er kristnes trosfrihet på den palestinske Vestbredden godt beskyttet. Ja, de er til og med overrepresentert med seter i den palestinske nasjonalforsamlingen. Dernest har de palestinske selvstyremyndighetene lovfestet at borgermesteren i Bethlehem skal være kristen. Og kristne står ofte sammen med muslimer i sin motstand mot israelsk okkupasjon, slik Jamil Khalayli og Sakher Hasan påpeker her i lokalavisen 29. februar ved å vise til kirkelederne som står bak Kairosdokumentet.
Med sin fremstilling av konflikten hvor kristne forfølges av muslimer i Palestina skaper Myrland et falskt bilde av kristne ofre for muslimsk forfølgelse i et område hvor hovedproblemet palestinske kristne tvert imot er noe både kristne og muslimske palestinere deler: Israels harde grep om de okkuperte områdene i strid med internasjonal rett.
Sverre Martin Haug hevder i Ringerikes Blad 10. februar at det er «ingen i hele regionen som har det så fredelig som arabere i Israel og Judea og Samaria.» Haug nevner ikke at en betydelig andel av disse araberne er kristne. Undersøkelser gjort blant disse palestinske kristne peker i andre retninger. De viser at flere av de som bor i Israel opplever religiøs fanatisme som en større utfordring enn de som bor under de palestinske selvstyremyndighetene, til tross for at også disse selvstyremyndighetene har blitt kritisert for menneskerettighetsbrudd på flere områder. Haug unnlater også å nevne at arabere (inkludert palestinske kristne) som lever i staten Israel blir som ikke-jøder diskriminert på en rekke områder (deler av statens lovgivning baserer seg på etnisitet), mens kristne på de okkuperte områdene opplever en brutal israelsk militærmakt. I begge tilfeller skaper staten Israel vanskeligheter, men på ulike vis.
Jeg har selv vært i byen Nasaret og snakket med kirkeledere som beretter om dette. Dernest finnes det forholdsvis mye dokumentasjon om kristnes situasjon i regionen. Nylig ble noe av denne oppdaterte forskningen formidlet til norsk gjennom antologien «De kristne i Midtøsten» (Gyldendal Akademisk 2015). Det er et fint sted å begynne for den som ønsker mer informasjon om temaet.
Kristne i Midtøsten har levd under sterkt press på ulikt vis i lang tid. En debatt som viser til deres livsvilkår må baseres på kunnskap.
I stedet for å skape et misvisende bilde av den aktuelle situasjonen for palestinske kristne burde en Israel-venn uttrykke sin støtte til Sakher Hasan’s visjon om «et fritt, demokratisk og sekulært Palestina».
Vi trenger ikke flere misvisende fiendebilder. Vi trenger flere fredsvisjoner. Derfor er det prisverdig når våre lokale palestinere her på Hønefoss løfter slike visjoner frem.
Det er få kommuner i Norge som har en like stor gruppe med palestinere som oss på Ringerike. La oss benytte anledningen til å lytte til deres erfaringer. For vi har mye å lære av dem.
Trykket i Ringerikes Blad 10. mars 2016.
torsdag 3. mars 2016
SKAL VI LÆRE ASLE TOJES VEIER Å KJENNE?
Asle Toje beskriver i Morgenbladet 26. februar Den norske
kirke, på polemisk vis, som en institusjon fanget i sine egne paradokser. Toje
henter frem rimelig vilkårlige eksempler til å illustrere kirkens selvmotsigelser.
Han begynner med det pussige bilde av en prost som spiller på bongotromme som
det første eksempelet i en tirade som ender med det forfeilede i kirkens
politiske engasjement: «De færreste går i kirken for å få politisk veiledning.»
Intuitivt et hardtslående poeng, men hva om vi erstattet setningen med utsagnet
«de færreste i Norge er spesielt opptatt av politikk, heller ikke de som går i
kirken». Kanskje like sant, men mindre oppsiktsvekkende?
Hver for seg er Tojes påstander fascinerende tankefigurer, som påstanden om at «aldri ble ordet ‘folkekirken’ brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.» En drivende dyktig essayist som Toje har funnet frem til Den norske kirke som et kjært objekt for sin offentlige skrivekunst. Det er nesten så man kan kjenne hvordan pennen hans omfavner denne institusjonen, som er så full av paradokser, i alle fall så lenge forfatteren kan bevege seg fritt mellom ulike analytiske nivåer, fra det pseudososiologiske («Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land») til det pseudoteologiske («frigjøringsteologiens sammenrøring av Marxisme og Jesus»), dernest fra det avgrensede selvopplevde («det verste var trommene») til det grenseløst generaliserende («kirken har gått bort fra legemets oppstandelse»).
Et strengere analytisk blikk hadde gjenfunnet rester av enkelte paradokser, men neppe så morsomme og lettfattelige som de drivende elementene i Tojes retorikk. Å finne sammenlikninger av en tidligere statskirkeprest med «en tenåringsgutt tilgang på pornografi og et låsbart rom» er jo ikke dagligkost i verken den kirkelige debatten eller fagtidsskrifter. Det blir drivende god polemikk, men finnes det spor av en interessant kritikk i Tojes polemiske stunt? Får den oss til å tenke selvkritisk og nytt, slik polemikk på sitt beste kan lede til?
Toje påstår at hovedproblemet er at kirken ikke har funnet seg selv, men det han egentlig skriver om er presteskapets påståtte feiltrinn i sin «sekulære glideflukt» mot fattige. Hvis blikket og oppmerksomheten overfor fattige utgjør den fatale verdsliggjøringen av kirken, på bekostning av institusjonens hellighet, så er det mange bibellesere som vil bli slått av hvor verdslig Jesus var. Tojes varsko om kirkens selvpåførte sekularisering ville nok heller ikke gjort nevneverdig inntrykk på toneangivende vestlige religionsfilosofer som anser kristendommen som en sekulariserende kraft. Og systematiske teologer i et hopetall ville sagt at denne jordvendtheten, til og med materialismen, er et uunnværlig aspekt ved og konsekvens av inkarnasjonsdogmet. Det later ikke til å være særlig mye substansielt å hente i Tojes teologi, hvor idealet synes å være prinsipielt sett å avstå fra å berøre eller bevege seg inn i noe som av samfunnet defineres som politisk. For skal evangeliets gyldighetsområde avgrenses av samfunnets rådende normer? Det styrker heller ikke Toje som en teologisk relevant samtalepartner når han hevder at kirken har forlatt troen på legemets oppstandelse. Hører han ikke trosbekjennelsen når setter sin ben i kirken i høymessetid?
Spørsmålet om hvordan kirken skal agere og forkynne om et felt som med kirkens blikk omhandler «nestekjærlighet», mens med samfunnets blikk omhandler «politiske interesser», er et pastoralt spørsmål. Det er her jeg som frigjøringsteologisk inspirert prest (tross Tojes karikatur av betegnelsen) anerkjenner at deler av Tojes polemikk kan verdsettes som treffende kritikk. Det er et spørsmål om språk, formidling og kommunikasjon. At det avstedkommer en «sekulær glideflukt» eksemplifiseres i kirkens flukt fra sitt eget teologiske og religiøse vokabular, som når Toje beskriver en biskop som prater «om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i». Hvorvidt det stemte i dette tilfellet skal ikke jeg mene noe om. Men at risikoen alltid ligger der når kirkens ledere både har lagt igjen sitt eget særegne språk i liturgien og beveget seg inn i saksfelt uten spesiell kompetanse, er en verdifull påminnelse. Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan vi kommuniserer som kirke, som om språket var av kun instrumentell verdi. Dette er et dypere spørsmål om kirkens ledere forstår dybden av kirkens eget budskap i møte med verdens realiteter, og hvorvidt de våger å forkynne om det i et språk som også har kraft til å skape noe av hva det nevner; konfigurere virkeligheten som det heter i hermeneutikken. I likhet med Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er utrygge og eller skamfulle på vegne av kirkens egne metaforer og fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket eller trekker på smilebåndet på direktesendt TV av spørsmål om hva Jesus ville sagt om et aktuelt problem. Hvorfor hører vi så ofte om nød, men sjelden om dom? Hvorfor snakker biskopene om klimaendringer, men ikke om en syndflod? Hvorfor hører vi om skatt, men ikke om Mammon?
Dessverre virker det også som en betimelig påminnelse når Toje skriver om en preken med «tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på». Vi har vært gjennom en budsjettbehandling i norsk politikk hvor kirkens offisielle holdning fra preses har vært at det ene budsjettforslaget var «uverdig». Var det her kirkens moralske kapital skulle brukes? Er det nødvendig for eller forsvarlig teologisk sett med denne type verdivurderinger fra biskoper om konkrete budsjettforslag i et velfungerende demokrati som dagens norske? Dette er pastorale overveielser, og jeg vil mene at det er på dette nivået Tojes påstander har verdi som utgangspunkt for videre drøftelser.
Som målskive for polemikk står kirken lagelig til. Men det er ingen grunn til å svare med samme mynt. Skal vi unnslippe den mest raljerende polemikken og skal vi unngå at polemikken mot kirken treffer må vi dyrke det beste i oss selv som kirke: Troverdigheten som teologisk fortolkere, med trygghet i vårt eget særegne språklige og rituelle univers.
En kirke uten kristen tro er overflødig, skriver Toje. En kirke som gjør det samme som andre er også overflødig, vil jeg mene. Kirkens kall og kirkens misjon er å være noe som ingen andre er. Si ting som ikke har blitt sagt. Skape rom som ikke har blitt åpnet. Hvis kirken er tro mot seg selv vil den oppdage at den av og til blir overflødig, fordi andre har tatt rollen eller ansvaret. Da skal den ikke føle seg truet, men glede seg over at nestekjærligheten finner uttrykk gjennom noe annet enn den selv.
Det å avstå fra å mene noe om politiske stridsspørsmål kan være et utslag av unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse. Men det kan også være et uttrykk for erkjennelse av egne begrensninger, anerkjennelse av den sekulære offentlighetens relative autonomi og ikke minst en evangelisk tro på gudsgnisten i menneskers samvittighet og frihet. Kirkens tale kan være et resultat av heltemot. Men av og til kan det også være et vågestykke å tie. Kirken må hele tiden leve i spennet.
Trykket i Vårt Land 3. mars 2016.
Hver for seg er Tojes påstander fascinerende tankefigurer, som påstanden om at «aldri ble ordet ‘folkekirken’ brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.» En drivende dyktig essayist som Toje har funnet frem til Den norske kirke som et kjært objekt for sin offentlige skrivekunst. Det er nesten så man kan kjenne hvordan pennen hans omfavner denne institusjonen, som er så full av paradokser, i alle fall så lenge forfatteren kan bevege seg fritt mellom ulike analytiske nivåer, fra det pseudososiologiske («Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land») til det pseudoteologiske («frigjøringsteologiens sammenrøring av Marxisme og Jesus»), dernest fra det avgrensede selvopplevde («det verste var trommene») til det grenseløst generaliserende («kirken har gått bort fra legemets oppstandelse»).
Et strengere analytisk blikk hadde gjenfunnet rester av enkelte paradokser, men neppe så morsomme og lettfattelige som de drivende elementene i Tojes retorikk. Å finne sammenlikninger av en tidligere statskirkeprest med «en tenåringsgutt tilgang på pornografi og et låsbart rom» er jo ikke dagligkost i verken den kirkelige debatten eller fagtidsskrifter. Det blir drivende god polemikk, men finnes det spor av en interessant kritikk i Tojes polemiske stunt? Får den oss til å tenke selvkritisk og nytt, slik polemikk på sitt beste kan lede til?
Toje påstår at hovedproblemet er at kirken ikke har funnet seg selv, men det han egentlig skriver om er presteskapets påståtte feiltrinn i sin «sekulære glideflukt» mot fattige. Hvis blikket og oppmerksomheten overfor fattige utgjør den fatale verdsliggjøringen av kirken, på bekostning av institusjonens hellighet, så er det mange bibellesere som vil bli slått av hvor verdslig Jesus var. Tojes varsko om kirkens selvpåførte sekularisering ville nok heller ikke gjort nevneverdig inntrykk på toneangivende vestlige religionsfilosofer som anser kristendommen som en sekulariserende kraft. Og systematiske teologer i et hopetall ville sagt at denne jordvendtheten, til og med materialismen, er et uunnværlig aspekt ved og konsekvens av inkarnasjonsdogmet. Det later ikke til å være særlig mye substansielt å hente i Tojes teologi, hvor idealet synes å være prinsipielt sett å avstå fra å berøre eller bevege seg inn i noe som av samfunnet defineres som politisk. For skal evangeliets gyldighetsområde avgrenses av samfunnets rådende normer? Det styrker heller ikke Toje som en teologisk relevant samtalepartner når han hevder at kirken har forlatt troen på legemets oppstandelse. Hører han ikke trosbekjennelsen når setter sin ben i kirken i høymessetid?
Spørsmålet om hvordan kirken skal agere og forkynne om et felt som med kirkens blikk omhandler «nestekjærlighet», mens med samfunnets blikk omhandler «politiske interesser», er et pastoralt spørsmål. Det er her jeg som frigjøringsteologisk inspirert prest (tross Tojes karikatur av betegnelsen) anerkjenner at deler av Tojes polemikk kan verdsettes som treffende kritikk. Det er et spørsmål om språk, formidling og kommunikasjon. At det avstedkommer en «sekulær glideflukt» eksemplifiseres i kirkens flukt fra sitt eget teologiske og religiøse vokabular, som når Toje beskriver en biskop som prater «om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i». Hvorvidt det stemte i dette tilfellet skal ikke jeg mene noe om. Men at risikoen alltid ligger der når kirkens ledere både har lagt igjen sitt eget særegne språk i liturgien og beveget seg inn i saksfelt uten spesiell kompetanse, er en verdifull påminnelse. Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan vi kommuniserer som kirke, som om språket var av kun instrumentell verdi. Dette er et dypere spørsmål om kirkens ledere forstår dybden av kirkens eget budskap i møte med verdens realiteter, og hvorvidt de våger å forkynne om det i et språk som også har kraft til å skape noe av hva det nevner; konfigurere virkeligheten som det heter i hermeneutikken. I likhet med Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er utrygge og eller skamfulle på vegne av kirkens egne metaforer og fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket eller trekker på smilebåndet på direktesendt TV av spørsmål om hva Jesus ville sagt om et aktuelt problem. Hvorfor hører vi så ofte om nød, men sjelden om dom? Hvorfor snakker biskopene om klimaendringer, men ikke om en syndflod? Hvorfor hører vi om skatt, men ikke om Mammon?
Dessverre virker det også som en betimelig påminnelse når Toje skriver om en preken med «tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på». Vi har vært gjennom en budsjettbehandling i norsk politikk hvor kirkens offisielle holdning fra preses har vært at det ene budsjettforslaget var «uverdig». Var det her kirkens moralske kapital skulle brukes? Er det nødvendig for eller forsvarlig teologisk sett med denne type verdivurderinger fra biskoper om konkrete budsjettforslag i et velfungerende demokrati som dagens norske? Dette er pastorale overveielser, og jeg vil mene at det er på dette nivået Tojes påstander har verdi som utgangspunkt for videre drøftelser.
Som målskive for polemikk står kirken lagelig til. Men det er ingen grunn til å svare med samme mynt. Skal vi unnslippe den mest raljerende polemikken og skal vi unngå at polemikken mot kirken treffer må vi dyrke det beste i oss selv som kirke: Troverdigheten som teologisk fortolkere, med trygghet i vårt eget særegne språklige og rituelle univers.
En kirke uten kristen tro er overflødig, skriver Toje. En kirke som gjør det samme som andre er også overflødig, vil jeg mene. Kirkens kall og kirkens misjon er å være noe som ingen andre er. Si ting som ikke har blitt sagt. Skape rom som ikke har blitt åpnet. Hvis kirken er tro mot seg selv vil den oppdage at den av og til blir overflødig, fordi andre har tatt rollen eller ansvaret. Da skal den ikke føle seg truet, men glede seg over at nestekjærligheten finner uttrykk gjennom noe annet enn den selv.
Det å avstå fra å mene noe om politiske stridsspørsmål kan være et utslag av unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse. Men det kan også være et uttrykk for erkjennelse av egne begrensninger, anerkjennelse av den sekulære offentlighetens relative autonomi og ikke minst en evangelisk tro på gudsgnisten i menneskers samvittighet og frihet. Kirkens tale kan være et resultat av heltemot. Men av og til kan det også være et vågestykke å tie. Kirken må hele tiden leve i spennet.
Trykket i Vårt Land 3. mars 2016.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
