Conrad Myrland hevder i Ringerikes Blad 20. februar at forholdene for kristne under palestinske selvstyremyndigheter (PA) er blant de verste i verden: Myrland fremstiller det som om kristne forfølges av en selvstyremyndighet som blir mer og mer islamistisk – uten at israelsk okkupasjon nevnes med ett ord. Det vitner om manglende kjennskap til kristnes leveforhold i området.
I konflikten om landområder på de okkuperte palestinske områdene har i lang tid religiøse og etniske markører blitt utnyttet og misbrukt for politiske siktemål i altfor lang tid. Det er riktig at kristne palestinere har uttrykt bekymring for at sharia er blitt foreslått som grunnlag for den palestinske grunnloven, men slike bekymringer har også muslimer uttrykt. Sammenliknet med andre arabiske land som Irak, Syria, Egypt og en del gulfstater, er kristnes trosfrihet på den palestinske Vestbredden godt beskyttet. Ja, de er til og med overrepresentert med seter i den palestinske nasjonalforsamlingen. Dernest har de palestinske selvstyremyndighetene lovfestet at borgermesteren i Bethlehem skal være kristen. Og kristne står ofte sammen med muslimer i sin motstand mot israelsk okkupasjon, slik Jamil Khalayli og Sakher Hasan påpeker her i lokalavisen 29. februar ved å vise til kirkelederne som står bak Kairosdokumentet.
Med sin fremstilling av konflikten hvor kristne forfølges av muslimer i Palestina skaper Myrland et falskt bilde av kristne ofre for muslimsk forfølgelse i et område hvor hovedproblemet palestinske kristne tvert imot er noe både kristne og muslimske palestinere deler: Israels harde grep om de okkuperte områdene i strid med internasjonal rett.
Sverre Martin Haug hevder i Ringerikes Blad 10. februar at det er «ingen i hele regionen som har det så fredelig som arabere i Israel og Judea og Samaria.» Haug nevner ikke at en betydelig andel av disse araberne er kristne. Undersøkelser gjort blant disse palestinske kristne peker i andre retninger. De viser at flere av de som bor i Israel opplever religiøs fanatisme som en større utfordring enn de som bor under de palestinske selvstyremyndighetene, til tross for at også disse selvstyremyndighetene har blitt kritisert for menneskerettighetsbrudd på flere områder. Haug unnlater også å nevne at arabere (inkludert palestinske kristne) som lever i staten Israel blir som ikke-jøder diskriminert på en rekke områder (deler av statens lovgivning baserer seg på etnisitet), mens kristne på de okkuperte områdene opplever en brutal israelsk militærmakt. I begge tilfeller skaper staten Israel vanskeligheter, men på ulike vis.
Jeg har selv vært i byen Nasaret og snakket med kirkeledere som beretter om dette. Dernest finnes det forholdsvis mye dokumentasjon om kristnes situasjon i regionen. Nylig ble noe av denne oppdaterte forskningen formidlet til norsk gjennom antologien «De kristne i Midtøsten» (Gyldendal Akademisk 2015). Det er et fint sted å begynne for den som ønsker mer informasjon om temaet.
Kristne i Midtøsten har levd under sterkt press på ulikt vis i lang tid. En debatt som viser til deres livsvilkår må baseres på kunnskap.
I stedet for å skape et misvisende bilde av den aktuelle situasjonen for palestinske kristne burde en Israel-venn uttrykke sin støtte til Sakher Hasan’s visjon om «et fritt, demokratisk og sekulært Palestina».
Vi trenger ikke flere misvisende fiendebilder. Vi trenger flere fredsvisjoner. Derfor er det prisverdig når våre lokale palestinere her på Hønefoss løfter slike visjoner frem.
Det er få kommuner i Norge som har en like stor gruppe med palestinere som oss på Ringerike. La oss benytte anledningen til å lytte til deres erfaringer. For vi har mye å lære av dem.
Trykket i Ringerikes Blad 10. mars 2016.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar