Hver for seg er Tojes påstander fascinerende tankefigurer, som påstanden om at «aldri ble ordet ‘folkekirken’ brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.» En drivende dyktig essayist som Toje har funnet frem til Den norske kirke som et kjært objekt for sin offentlige skrivekunst. Det er nesten så man kan kjenne hvordan pennen hans omfavner denne institusjonen, som er så full av paradokser, i alle fall så lenge forfatteren kan bevege seg fritt mellom ulike analytiske nivåer, fra det pseudososiologiske («Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land») til det pseudoteologiske («frigjøringsteologiens sammenrøring av Marxisme og Jesus»), dernest fra det avgrensede selvopplevde («det verste var trommene») til det grenseløst generaliserende («kirken har gått bort fra legemets oppstandelse»).
Et strengere analytisk blikk hadde gjenfunnet rester av enkelte paradokser, men neppe så morsomme og lettfattelige som de drivende elementene i Tojes retorikk. Å finne sammenlikninger av en tidligere statskirkeprest med «en tenåringsgutt tilgang på pornografi og et låsbart rom» er jo ikke dagligkost i verken den kirkelige debatten eller fagtidsskrifter. Det blir drivende god polemikk, men finnes det spor av en interessant kritikk i Tojes polemiske stunt? Får den oss til å tenke selvkritisk og nytt, slik polemikk på sitt beste kan lede til?
Toje påstår at hovedproblemet er at kirken ikke har funnet seg selv, men det han egentlig skriver om er presteskapets påståtte feiltrinn i sin «sekulære glideflukt» mot fattige. Hvis blikket og oppmerksomheten overfor fattige utgjør den fatale verdsliggjøringen av kirken, på bekostning av institusjonens hellighet, så er det mange bibellesere som vil bli slått av hvor verdslig Jesus var. Tojes varsko om kirkens selvpåførte sekularisering ville nok heller ikke gjort nevneverdig inntrykk på toneangivende vestlige religionsfilosofer som anser kristendommen som en sekulariserende kraft. Og systematiske teologer i et hopetall ville sagt at denne jordvendtheten, til og med materialismen, er et uunnværlig aspekt ved og konsekvens av inkarnasjonsdogmet. Det later ikke til å være særlig mye substansielt å hente i Tojes teologi, hvor idealet synes å være prinsipielt sett å avstå fra å berøre eller bevege seg inn i noe som av samfunnet defineres som politisk. For skal evangeliets gyldighetsområde avgrenses av samfunnets rådende normer? Det styrker heller ikke Toje som en teologisk relevant samtalepartner når han hevder at kirken har forlatt troen på legemets oppstandelse. Hører han ikke trosbekjennelsen når setter sin ben i kirken i høymessetid?
Spørsmålet om hvordan kirken skal agere og forkynne om et felt som med kirkens blikk omhandler «nestekjærlighet», mens med samfunnets blikk omhandler «politiske interesser», er et pastoralt spørsmål. Det er her jeg som frigjøringsteologisk inspirert prest (tross Tojes karikatur av betegnelsen) anerkjenner at deler av Tojes polemikk kan verdsettes som treffende kritikk. Det er et spørsmål om språk, formidling og kommunikasjon. At det avstedkommer en «sekulær glideflukt» eksemplifiseres i kirkens flukt fra sitt eget teologiske og religiøse vokabular, som når Toje beskriver en biskop som prater «om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i». Hvorvidt det stemte i dette tilfellet skal ikke jeg mene noe om. Men at risikoen alltid ligger der når kirkens ledere både har lagt igjen sitt eget særegne språk i liturgien og beveget seg inn i saksfelt uten spesiell kompetanse, er en verdifull påminnelse. Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan vi kommuniserer som kirke, som om språket var av kun instrumentell verdi. Dette er et dypere spørsmål om kirkens ledere forstår dybden av kirkens eget budskap i møte med verdens realiteter, og hvorvidt de våger å forkynne om det i et språk som også har kraft til å skape noe av hva det nevner; konfigurere virkeligheten som det heter i hermeneutikken. I likhet med Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er utrygge og eller skamfulle på vegne av kirkens egne metaforer og fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket eller trekker på smilebåndet på direktesendt TV av spørsmål om hva Jesus ville sagt om et aktuelt problem. Hvorfor hører vi så ofte om nød, men sjelden om dom? Hvorfor snakker biskopene om klimaendringer, men ikke om en syndflod? Hvorfor hører vi om skatt, men ikke om Mammon?
Dessverre virker det også som en betimelig påminnelse når Toje skriver om en preken med «tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på». Vi har vært gjennom en budsjettbehandling i norsk politikk hvor kirkens offisielle holdning fra preses har vært at det ene budsjettforslaget var «uverdig». Var det her kirkens moralske kapital skulle brukes? Er det nødvendig for eller forsvarlig teologisk sett med denne type verdivurderinger fra biskoper om konkrete budsjettforslag i et velfungerende demokrati som dagens norske? Dette er pastorale overveielser, og jeg vil mene at det er på dette nivået Tojes påstander har verdi som utgangspunkt for videre drøftelser.
Som målskive for polemikk står kirken lagelig til. Men det er ingen grunn til å svare med samme mynt. Skal vi unnslippe den mest raljerende polemikken og skal vi unngå at polemikken mot kirken treffer må vi dyrke det beste i oss selv som kirke: Troverdigheten som teologisk fortolkere, med trygghet i vårt eget særegne språklige og rituelle univers.
En kirke uten kristen tro er overflødig, skriver Toje. En kirke som gjør det samme som andre er også overflødig, vil jeg mene. Kirkens kall og kirkens misjon er å være noe som ingen andre er. Si ting som ikke har blitt sagt. Skape rom som ikke har blitt åpnet. Hvis kirken er tro mot seg selv vil den oppdage at den av og til blir overflødig, fordi andre har tatt rollen eller ansvaret. Da skal den ikke føle seg truet, men glede seg over at nestekjærligheten finner uttrykk gjennom noe annet enn den selv.
Det å avstå fra å mene noe om politiske stridsspørsmål kan være et utslag av unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse. Men det kan også være et uttrykk for erkjennelse av egne begrensninger, anerkjennelse av den sekulære offentlighetens relative autonomi og ikke minst en evangelisk tro på gudsgnisten i menneskers samvittighet og frihet. Kirkens tale kan være et resultat av heltemot. Men av og til kan det også være et vågestykke å tie. Kirken må hele tiden leve i spennet.
Trykket i Vårt Land 3. mars 2016.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar