SV må tale med to tunger

Johan Nygaards kommentar til Morgenbladets utmerkede analyse av SVs fall fremstår en invitasjon til endeløse studiesirkler om «systemkritikk». Er det noe som bør komposteres, så er det Nygaards lettvinne avfeielse av SVs «tidsklemmepolitikk for småbarnsfamilier».

Sakene Nygaard viser til er riktignok gode eksempler på at SV kan fremsto som et «fjollete påfunnsparti».  Men oppskriften for SVs gjenreisning er ikke å erstatte karismatikerne med systemkritikerne. Etter min mening var SV på siste beste da partiet på tidlig 2000-tall talte med begge tunger: Med Kristin Halvorsen som karismatikeren med folkelig appell, og marxisten Audun Lysbakken med sine skarpe og humørløse analyser. Bare så synd at han tonet ned marxismen. Symptomatisk nok er det i stedet en representant for det styringsdyktige AP, Gudmund Hernes, som formidler verdien av Marx’ verdifulle innsikter i Morgenbladet.

Men Marx fenger altså menigheten, ikke de brede velgergruppene som gir politisk makt. Da partiet talte med to tunger på intelligente vis så man utslaget på meningsmålingene. Partiet evnet å holde på grunnfjellet og samtidig mobilisere store velgergrupper. Disse velgergruppene har vært påfallende utakknemlige overfor SVs betydelige politiske gjennomslag i regjering. Full barnehagedekning er kanskje den viktigste velferdsreformen på lang tid. Det er effektiv sosialisme. Men så har jo SV vært usedvanlige dårlige til å feire sine egne politiske seire, og hovedskylden for dette er jo grunnfjellets. Lite har forårsaket en like stor velgerflukt som deres rituelle klagekor, for eksempel på plenen utenfor Stortinget. Men gagner det den rene og ranke om han redder sin sjel, men taper verden fordi han nekter å kompromisse?

Hvis SV tar like lett på store velgergrupper som Nygaard gjør i sitt innlegg vil partiet aldri bli en folkebevegelse igjen. Det er når jeg står der midt i tidsklemma og skjærer brødskiver til skolebarna mine i all hast og på vei til jobb, at tonene fra en SV-politikers energiske utspill skal runge ut av nyhetskanalen og bekrefte min tiltro til partiet. Det er da karismatikerens varme populisme skal supplere den treffsikre og kjølige systemkritikken. Å tale med én tunge er ikke nok.

ER BRASILS FREMTID PROTESTANTISK?

I nærmere fire århundrer hadde Den katolske kirke religionsmonopol i Brasil. Så kom pinsevekkelsen. Det var den første virkelige trusselen mot det katolske hegemoniet. Og det har vært dramatisk: De siste tiårene har hundretusener av brasilianere forlatt Den katolske kirke.

Fenomenet som har gått under navnet «pinsevekkelse» i Latin-Amerika har vært så voldsomt at det fikk forskere på et tidspunkt til å spørre om protestantismen kom til å ta over kontinentet som den dominerende religionsform. Var til og med fremtiden til landet hvor det bodde flest katolikker i hele verden protestantisk?

Siden jeg for første gang møtte den allestedsnærværende pinsebevegelsen i Latin-Amerika har jeg spurt meg selv om hvor i all verden alle dette fenomenet kommer fra. For vi snakker om en kristen vekkelse som har endret det religiøse kart i hele regionen drastisk i løpet av ganske få tiår. Dette er fortsatt verdens raskest voksende form for kristendom.

Men helt siden jeg studerte den brasilianske pinsevekkelsen på nært hold sammen med jesuittmunker på et katolsk presteseminar i Belo Horizonte, har jeg næret mistanke overfor den vanlige forestillingen om at hele pinsevekkelsen er fullt og helt protestantisk. Den vanlige oppfatningen er jo at pinsevekkelsen er en radikal utgave av protestantismen og slik sett den rake motsetning til katolisismen – i enda større grad enn den lutherdommen jeg selv har vokst opp med i en norsk kontekst. Men pinsevekkelsen er fascinerende kompleks, og den nyeste bølgen av pinsevekkelser i Brasil har brutt med fundamentale trekk ved den klassiske og eldste pinsevekkelsen som kom til landet fra USA og Sverige rundt 1910.

 

Der hvor den klassiske pinsevekkelsen stiftet sekteriske menigheter som betraktet nytelser det jordiske ga som djevelske fristelser, omfavner nypentekostale kirker rikdom og materielle goder med herlighetsteologiske begrunnelser. Og der hvor de tidlige pinsemenighetene i Brasil påla de omvendte en streng moralkodeks ved hjelp av en fundamentalistisk bibelforståelse, har de neopentekostale pastorene lagt streng kristenmoral til side. Hvorfor?

 

I den neste utgaven av tidsskriftet Studies in World Christianity argumenterer jeg for at denne forskjellen utgjør en av de viktigste når det kommer til det som skulle være protestantismens grunnpillar: Skriften alene. Ved å sammenligne det jeg hevder er de mest drastiske endringene i bibelbruk innenfor kristendommen i Brasil kommer jeg frem til en hypotese som ifølge min skotske redaktør kan lede til «voldsom uenighet»: Neopentekostale kirker i Brasil har mer til felles når det gjelder dens forhold til Skriften med folkelig katolisisme enn med protestantisme – enten det er klassiske pinsekirker (Assembleias de Deus er ett åpenbart eksempel), lutheranere eller metodister. Ja, katolsk frigjøringsteologi er mer mye bibelrettet enn neopentekostale kirker som vanligvis regner som protestantiske, ja, som regner katolske troende som Djevelens representanter på jord. Hvordan kan dette ha seg?

 

Jo, i århundrer levde brasilianere så å si uten Bibelen, selv om landet var katolsk. For Den katolske kirke var Bibelen et symbol på anti-katolisisme. Ja, katolske prester gikk regelrett til det skritt å brenne bibler offentlig som protestanter bragte med seg på 1800-tallet! De var redd for intet mindre enn en protestantisk reformasjon. Men historiske protestantiske kirkesamfunn fikk aldri taket på befolkningsmassene i Latin-Amerika. Det skjedde først med pinsevekkelsen.

For brasilianerne var Bibelen først og fremst et magisk objekt som ble brukt i messen på linje med andre materielle religiøse objekter. De hørte sjelden en bibeltekst bli lest på morsmålet sitt, selv de få gangene de befant seg i et kirkerom.  Det var ikke bibeltekster, men det visuelle som var de troendes primære medium for det guddommelige. Slik er det også i neopentekostale kirker!

I forhold til den klassiske pinsevekkelsen har neopentekostale kirker marginalisert Bibelen. I kontrast til dem stifter de sjelden bibelgrupper for refleksjon, men bruker i stedet Bibelen performativt i demonutdrivelser og helbredelser. Bibelen er mer et magisk objekt på linje med andre objekter i en teatralsk forestilling enn den er en kilde til refleksjon om troslivet. Ja, i motsetning til bibelorienterte pinsekirker kan man i de neopentekostale kirkene med utspring i Brasil gå på gudstjenester uke etter uke uten å høre en eneste bibeltekst bli opplest i sin originale form. Dramatiske eksorsismer og nye pinseritualer har tatt Bibelens plass. Er det særlig protestantisk?

Dette kritiske perspektivet må vi ha om spørsmålet om hvorvidt Brasils fremtid er protestantisk skal ha noen mening. For det er vitterlig et paradoks at en av de raskest voksende «protestantiske» vekkelsene i vår tid – en erobringsvillig brasiliansk pinsevekkelse som nå er på fremmarsj i en rekke land – skyver protestantismens grunnpilar i bakgrunnen: Bibelen.

På trykk i Vårt Land 12. juni.

VATIKANETS TRIUMF PÅ CUBA

Paven vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig unntak: Forholdet til Cuba.

 

Mange øynet et stort håp da argentineren Jorge Bergoglio ble utnevnt til pave etter Benedikt XVI. Som en av dem som advarte mot å sette for stor lit til paven, ble kanskje undertegnede oppfattet som litt av en gledesdreper med påminnelser om pavens mildt sagt tvilsomme rolle under militærdiktaturet i Argentina (1976-1983).

 To år ut i pave Frans sitt pontifikat er det fortsatt grunn til å være kritisk når internasjonale medier begeistres av pavens ord signaler om åpenhet, for eksempel om likekjønnet samliv. Samtidig som paven tilsynelatende sensasjonelt sier vi ikke skal fordømme homofile, er heller ikke den katolske læren om spørsmålet om homofilt samliv blitt endret en tøddel under pave Frans. Det er vanskelig å se at pavens fremtoning vil lede til noen epokegjørende endringer innenfor Den katolske kirke. Derimot ser det ut til at paven har noe til felles med USAs president Barack Obama. De vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig felles unntak: Forholdet til Cuba.

Politiske analytikere har i internasjonale medier den siste tiden fremhevet Vatikanets konstruktive rolle i meglingen mellom USA og Cuba som den største diplomatiske triumfen til Vatikanstaten på mange år. Hvordan var dette mulig? I utgangspunktet skulle man anta at USA og Vatikanet hadde en felles fiende i den lille karibiske kommuniststaten: Under Castro kommunisme ble katolsk gods ekspropriert, prester ble fengslet eller landsforvist og staten erklært offisielt ateistisk i 1962. Kampen mot den aggressive innskrenkningen av religionsfriheten har da også lenge vært blant begrunnelsene for USAs handelsembargo mot Cuba. Så hvorfor har da Vatikanet presset USA til å lempe på embargoen og gå i dialog med det cubanske regimet? For mye tyder på at USAs skiftende regjeringer har regnet Vatikanet som en trofast alliert i sin isolasjonspolitikk overfor Cuba. Derfor har de blitt desto mer skuffet og frustrert over at Vatikanet ikke har fulgt opp USAs konfronterende linje. Hva er det amerikanerne har misforstått med de katolske overhodenes holdninger?

Det første slaget i ansiktet fikk USA i 1998 da pave Johannes Paul II kom på sitt første besøk på øya. Siden Reagan og Bush senior hadde USA aktivt motarbeidet pavens planer om å besøke Cuba. De fryktet at en katolsk pave foran jublende folkemengder i et kommunistisk land ville legitimere Castro. Og de fikk delvis rett. I 1998 kritiserte pave Johannes Paul menneskerettighetsbrudd på Cuba i skarpe ordelag. Men dette hadde de cubanske lederne etter stor sannsynlighet ventet. Det var mer uventet at paven også gikk til angrep på USAs handelsblokade. Den ble betegnet som «undertrykkende» og «etisk uakseptabel». Kritikken av USA overrasket regjeringene i Havana og Washington.

Det har vært nokså ukjent at krefter i Vatikanet hadde utøvet diplomatisk press overfor Cuba for å få landet til å frigi løsepengene fra en av historiens største kidnappingssaker på 1970-tallet. Da hadde den argentinske bygeriljaen Montoneros fraktet kofferter med millioner av dollar for oppbevaring i den cubanske sentralbanken på Havana, en gerilja som ble dannet av katolsk studentungdom med prester og ordensfolk i rekkene. Den frigjøringsteologisk orienterte kardinal Eduardo Pironio fikk tydelig beskjed om at hvis dette enorme pengebeløpet ble så mye som nevnt en gang til av Vatikanet i forhandlingene, kom Cuba til å avlyse pavens besøk. Og dette var altså den samme paven som hadde bekjempet frigjøringsteologien i Latin-Amerika, noe som illustrerer hvordan ulike ideologiske interesser kan virke sammen innenfor en mangfoldig og ofte kontradiktorisk religiøs institusjon som Den katolske kirke.

Men pavens besøk i 1998 gikk som planlagt. Pave Benedikt XVI, også han en mangeårig kritiker av marxismen og bekjemper av katolsk frigjøringsteologi, var i likhet med forgjengeren forsiktig med å kritisere det cubanske regimet mer enn forventet da han gjestet Cuba i 2012. Den antakelig viktigste grunnen til denne holdningen i 1998 og 2012 var at katolisismen på Cuba sto i fare for nærmest å forsvinne. Paradoksalt nok var det Castro-regimets brutale forfølgelse av katolisismen som indirekte ga Cuba det viktige diplomatiske handlingsrommet overfor Vatikanet. Cubanerne visste at Vatikanet var livredde for å tape ytterlige terreng. Det gjorde det slett ikke bedre for Vatikanet at de mistet millioner av medlemmer i resten av Latin-Amerika, i kjølvannet av pinsebevegelsens kolossale erobring av troende på kontinentet. Vatikanet var altså allerede under press på andre fronter.

Blant annet derfor presset Vatikanet USA til å søke forsoning og dialog med det cubanske kommunistpartiet. Pave Johannes Paul II sin innbitte motstand mot begge golfkrigene til USA, i både 1991 og 2003, tyder på at Vatikanets overhode følte seg lite bundet av supermaktens geopolitiske preferanser. Dette til tross for den samme pavens kamp mot kommunismen i Øst-Europa gjennom hele 1980-tallet.

Denne diplomatiske arven tyder på at heller ikke Vatikanets politikk overfor Cuba representerer noen revolusjonerende vending under pave Frans sitt pontifikat. Tross ganske andre toner i den pavelige retorikken bygger Latin-Amerikas første pave på de foregående pavene overfor en hardt presset kommuniststat. Men så er det neppe noen annen beslutning i pave Frans’ levetid som vil bidra like drastisk til en forbedring av et folks livsvilkår som denne: Å stå last og brast ved kirkepolitikken til sine forgjengere overfor USA i forholdet til Cuba.

Når pave Frans i september kommer på offisielt besøk til Cuba er det disse historiske realitetene vi skal være oppmerksomme på i møtet med pavens sjarmerende gester og friske retorikk.

Trykket i Dagsavisen 1. juni.

NÅ ER DET BIBELEN SOM GJELDER

Nominasjonsprosessene i den amerikanske presidentvalgkampen er i gang. Mange venter likevel på at disse skal ta slutt og på at en kandidat fra hvert parti skal stå igjen i den store finalen. Da kan valgkampen i USA for alvor begynne.

For oss som fra et religionsfaglig ståsted er opptatt av Bibelens rolle i USAs politikk, er det imidlertid nå at mye av det spennende skjer. For ingen faser av valgkampen har vært så mye preget av bibelske referanser de siste valgene som nettopp republikanernes nominasjonskamp. 4. mai (eller «for få dager siden») lanserte Ben Carson sitt kandidatur for republikanerne. Med et grunnfjell i Tea Party-bevegelsen er han av dem som er mest er avhengig av Bibelen for å understøtte sitt kandidatur.

Fra et forholdsvis sekulært vesteuropeisk ståsted fremstår den religiøse dimensjonen ved presidentvalgkampene i USA som temmelig eksotisk. For norsk politikk er Bibelen et fremmedelement det er høyst risikabelt å bruke retorisk. Og de få gangene den brukes, er det gjerne for å latterliggjøre motstanderen. Da Lars Sponheim utover sin lederkarriere i Venstre virkelig fikk sving på retorikken sin, gikk det over alle støvleskaft da han angrep daværende næringsminister Sylvia Brustad med fikenblad-motivet fra 1. Mosebok (3,7): «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg», ble betraktet som politisk mobbing av flere kommentatorer.

I USA har Bibelen både en langt mer sentral plass og en motsatt funksjon i retorikken. Å angripe motstanderen ved hjelp av Den hellige skrift virker ofte mot sin hensikt, fordi den underliggende forestillingen som fremgangsrike politikere vet å spille på er at Bibelen er et samlingspunkt. Den uttrykker som Barack Obama formulerte det i sin store gjennombruddstale på demokratenes landsmøte i 2004: «It is that fundamental belief that makes this country work». Dermed bekreftet Obama bildet som Ronald Reagan hadde tegnet opp under republikansk medvind fra det kristne høyre på 1980-tallet: Bibelen er den mest grunnleggende bok for det amerikanske samfunnet. Om man er demokrat eller republikaner spiller liten rolle når Bibelen brukes politisk i USA. For alle de tre siste presidentene i USA – som alle tre også ble gjenvalgt – visste hvordan de skulle bruke «bøkenes bok» på en mest mulig taktfull måte.

Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama har alle det til felles at de har praktisert det forskerne kaller «dobbel koding». Ved å sitere fra Bibelen på velvalgte steder i sine politiske taler, i passe doser og ofte gjennom å dekke over referansene glir bibelske bilder og uttrykk organisk inn i deres retorikk. De kan bruke bibelske uttrykk som «størst av alt er kjærligheten» uten å gjøre et poeng av at ordene stammer fra Paulus i 1. Korinterbrev. På den måten signaliserer de til sine religiøse velgere at de kan sin bibel og har en kristen tro, uten å støte fra de sekulære velgerne i USA som reagerer negativt om talene er overlesset med bibelsk språk.

Vi vet ikke hvem som blir republikanernes kandidat, men analytikere peker på Hillary Clintons ubestridte posisjon i det demokratiske partiet. Clintons retorikk så langt tyder på at hun mestrer det politiske spillet med Bibelen til fulle. Da hun ble intervjuet i den «liberale» avisen New York Times i fjor og fikk spørsmålet om hvilken bok som har formet henne mest som menneske, var svaret gitt på forhånd: «The Bible was and remains the biggest influence on my thinking.» (11.06.14)

Clinton har valgt en sørstatspastor blant sine nærmeste rådgivere, hvilket ofte er klokt. Sørstatsbaptisten er på mange måter symbolet på den arkaiske kristne amerikaneren. Både Bill Clinton og Jimmy Carter viste hvordan spiselige sørstatsbaptister har gjort stort suksess som demokratiske kandidater. Clinton har sin religiøse oppvekst fra The United Methodist Church, men nøler sjelden med å understreke at den har vært «fundamental» for hennes identitet og tro.

Clintons spill med Bibelen er skiller seg likevel fra republikanske kandidater som skal mobilisere enda lenger til høyre.  Ben Carson er en som nå går inn i nominasjonsdebatter hvor bibelsitater kan hagle på en måte som ikke egner seg i de store nasjonale debattene mellom de to kandidatene det står om til slutt. For kandidater som Carson gir Bibelen veiledning i mye mer enn bare likekjønnet ekteskap eller abort. Kandidaten fra Maryland har forsvart fysisk avstraffelse av barn, med henvisning til Salomos Ordspråk og han tar til orde for en flat føderal skattesats med begrunnelse i Det gamle testamentets bud om tiende. Carson står i den republikanske fortolkningstradisjonen som Herman Cain representerte i nominasjonskampen for fire år siden. Cain hyllet ingen andre enn Jesus Kristus som «den perfekte konservative», fordi Jesus hjalp de fattige uten hjelp fra en kostbar velferdsstat: “He helped the poor without one government program. He healed the sick without a government health-care system.”

For sekulære europeere som er fascinert av religionens styrkede rolle i amerikansk politikk  kan det altså være mye å glede seg til i tiden som kommer.

 

Trykket i Verdens Gang 18. mai.

ARVEN SOM IKKE MÅ SKUSLES BORT

Jeg har også vært blant dem som står og betrakter 1. mai-toget utenfra som en kuriøsitet med utdaterte paroler fra en forgangen tid. Jeg har tenkt som redaktøren i Ringerikes Blad (30.04.15) fremholder i gårsdagens lederartikkel, at uttrykksformene og parolene på 1. mai har gått ut på dato.

Så gikk det opp for meg at arbeiderbevegelsens historiske triumfer ikke kan tas for gitt. I en global verden settes derimot den norske velferdsmodellen under sterkt press av krefter med helt andre interesser en sosial likhet og økonomisk omfordeling. Mange av oss har det for godt til å ta det inn over oss. Og dette er ikke bare et spørsmål om oss, om meg og mitt, men det er en universell kamp. Verden trenger eksempler på samfunnsmodeller som viser at noe annet enn drepende klasseforskjeller og tøylesløs kapitalisme er mulig. Den nordiske velferdsstaten bør holdes frem som eksempel på ikke bare en historisk triumf, men også som en manifestasjon på at økonomisk produktivitet kan kombineres med en stor grad av sosialistisk likhet. Og forskning viser hvordan denne velferdsstaten har vært avhengig av en sterk fagbevegelse. Vi som lever i dag har mye å takke foregående generasjoner av kjempende arbeidere for.

Tonen i lederartikkelen er hard – ufortjent hard. Redaktøren skriver: «Dagen feires i år for 125. gang. Den er fortsatt viktig, men å bruke 125 år gamle virkemidler er i beste fall sentimentalisme. I verste fall er det latskap.»

I kirken forvalter vi en flere årtusen lang tradisjon. Mange vil mene at både vårt budskap og våre uttrykksformer har gått ut på dato og trenger «ekstrem oppussing», for å bruke redaktørens ord. Slik sett skulle vi i kirken være mye verre stilt enn arbeiderbevegelsen. Men jeg er ikke overbevist.

Erfaringen min fra både kirken og fagbevegelsen er at lange historiske tradisjoner ikke nødvendigvis fører til at engasjementet her er uttrykk for «sentimentalisme». At biskoper talte under årets 1. mai-feiring er ikke tilfeldig. Tvert imot har jeg møtt mye beundringsverdig, medmenneskelig engasjement begge steder – selv om mange mennesker og flere generasjoner har gått foran og man forvalter en historisk arv. Men det gjør ikke verdien av engasjementet nødvendigvis mindre. Og fra kirken har vi innsikten i at gamle ritualer og høytidsdager er umistelige når vi går inn i en ny tid – særlig for den oppvoksende slekt.

Derfor kan ikke Facebook og nettdebatter uten videre viske ut gamle faner og demonstrasjonstog. Internett-aktivisme bak PC-skjermen kan supplere, men aldri erstatte det konkrete menneskelige møtet på ute på torget. Spontan individualisme og medienes politiske sirkus gjør ikke kollektive tradisjoner verdiløse. Det gjør tvert imot historiske tradisjoner som 1. mai mer verdifulle. Derfor burde en avisredaktør etterlyse engasjement hos alle de som ikke går i demonstrasjonstog, i stedet for å angripe de få som tar seg bryet med å gå. Vi trenger mer og ikke mindre politisk engasjement.

Den franske sosialisten og filosofen Jacques Derrida skriver at «arven er aldri noe gitt, den er alltid en oppgave.» Den står foran oss, selv før vi vil være arvinger eller nekter å være det.  Fagbevegelsens historiske arv kan derfor sies å være et pålagt etisk ansvar – som var der før vi ga vårt samtykke til det. Som norske borgere er vi forvaltere av den nordiske velferdsmodellen. Vi er derfor forvaltere av et arvesølv fra fortiden hvor mennesker søkte etter en rettferdighet som ennå ikke var etablert, men som vi i dag høster godene av. Var det ikke denne søken som mobiliserte arbeiderbevegelsen i det tyvende århundre? Var ikke arbeiderbevegelsen som i Norge år etter år feiret 1. mai drevet av en rettferdighetssøken som gjør at vi i dag kan leve i en velferdsstat? Og vokste ikke denne kampen ut av møtene med lidende arbeidere som levde under uverdige forhold? Hvor mye verre er det ikke å skusle bort en slik arv? Og hvor mye større er ikke ansvaret for dens arvinger!

Nei, å gå i 1. mai-toget er ikke et tegn på latskap. Det er et spørsmål om modenhet og dannelse. Å gå inn i organisert politisk kamp er å ta steget fra det individuelle til det kollektive. Man kan selvsagt være uenig i de politiske grupperingene som står bak 1. mai. Man kan selvsagt velge andre demonstrasjonstog og andre paroler. Men det i det hele tatt å stille seg bak en parole i et fredelig demonstrasjonstog er å ta steget fra tastaturet til torget, fra en betalt jobb til et frivillig engasjement. Det er å ofre noe av det mest dyrebare hver enkelt har – den individuelle fritiden – på politiske spørsmål som berører alle.

OPPSTANDELSENS REALITET

Jeg hørte en gang en predikant si at fordi det fantes så mange vitner til Jesu oppstandelse så tyder det på at dette «faktisk må ha skjedd». Det finnes både god og dårlig teologi i kristen forkynnelse. En må for Guds skyld være litt kritisk.

Vi har nettopp lagt påsken bak oss, den kristne høytiden der vi feirer Jesu oppstandelse fra de døde. Men vi har ikke feiret et historisk faktum.

I teksten som det skal forkynnes over i alle landets kirker denne søndagen møter vi en visjon som er overlevert fra de første kristne og skrevet ned i Johannesevangeliet nærmere to generasjoner etter Jesu død. Men troens visjon er ikke en observasjon.

Denne tidligkristne litteraturen peker på dette selv: De tre synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) er påfallende samstemte om Jesu jordiske liv, til tross for at de baserer seg på til dels ulike kilder som fører til ulike tolkninger av livet til denne historiske personen. Men når det kommer til å berette om Jesu oppstandelse forsvinner denne samstemmigheten. Les tekstene om oppstandelsen og du vil se to ting: De spriker mer om hvordan Jesus viste seg for menneskene som den oppstandne (bekjent som Gud) enn som den jordiske Jesus (observert som historisk person). Dessuten beskrives aldri selve oppstandelsen i detalj.

For oppstandelsen er ikke et historisk faktum som i prinsippet kunne vært fotografert eller filmet om datidens mennesker hadde hatt vår tids teknologi til rådighet. Oppstandelsens realitet er av en annen natur enn våre sanselige erfaringer. Oppstandelsen er en dimensjon ved disse erfaringene vi gjør oss – som vi kan anse som dypt meningsfull eller forkaste som fullstendig meningsløs.

Ingen behøver å ta stilling til om man skal tro på at Jesus har eksistert eller ikke. Det er et historisk faktum, på samme måte som for eksempel den gamle greske filosofen Sokrates har eksistert.

Spørsmålet er snarere om Jesus betydde noe – utover en sin egen levetid og tragiske skjebne på korset. Og spørsmålet er om kjærligheten mennesker viser i dag betyr noe mer – om noe av oss også blir stående igjen etter vår død – for evigheten, i vår verden, på denne jorda.

Det er denne dimensjonen kristentroen står og faller med.

Trykket i Ringerikes Blad 11. april 2015.

BIBELEN I POPULÆRKULTUREN

Oskar Skarsaune har helt rett: En av oss som står bak utgivelsen Bibelen i populærkulturen, Petter Skippervold, kom i skade for gjengi hans debattinnlegg i Morgenbladet feil. Dette beklager vi.

Når boka vår har kommet ut som et vitenskapelig verk på Scandinavian Academic Press er det fordi vi heldigvis presiserer våre hypoteser og funn på en mer sakssvarende måte enn det som skjedde i omtalen av Oskar Skarsaune i Vårt Land-intervjuet 27.10.14. Ja, vi baserer oss blant annet på Oskar Skarsaunes prisverdige og forbilledlige forskning i vår omtale av Da Vinci-koden!

For våre synspunkter på Bibelens posisjon i samtidskulturen vår er og blir hypoteser av foreløpig karakter som bør testes og drøftes som enhver annen vitenskapelig hypotese i årene som kommer. Vi håper mange vil være interessert i å delta i en slik samtale som allerede foregår på ulike nivåer innenfor forskningen internasjonalt. Vår bok er også et forsøk på å formidle en del av det som vi ser på som interessant internasjonal forskning som ikke er kjent for så mange norske lesere.

 
Populærkulturens bruk av Bibelen er et eksempel på hvordan kirken har mistet tolkningsmonopolet og Bibelen har på nye og epokegjørende vi sluppet ut av kirkens hender. Hva skal da kirke og samfunn gjøre?

Fra et kristent ståsted beror det på hva slags teologi som man mener skal være veiledende for holdninger og strategier overfor populærkulturens bruk av Bibelen. Er man først og fremst skapelsesteologisk orientert eller åpenbaringsteologisk orientert? Mener man evangeliet primært et motkulturelt budskap i dagens kontekst eller noe som tvert imot omfavner denne kommersielle og menneskeskapte kulturen? Det er interessant å observere avtegnelser av denne spenningen i den siste tidsdebatt i Vårt Land om samtidskunstens plass i kirken. Uansett om det er samtidskunst eller populærkultur som flyttes inn i kirkerom, er det et teologisk ansvar kritisk å vurdere uttrykkenes funksjon og mening innenfor og utenfor kirkerommet.

Fra et mer sekulært ståsted kan ett perspektiv være opplysningsorientert: Gitt at denne skriftsamlingen har en så opphøyd status i vår kultur, bør det være et samfunnsoppdrag å opplyse om hvilke ideologier og verdisett som er virksomme i både Bibelens tekster og i populærkulturens bruk av dem. Dernest kan man fra ulike verdimessige ståsteder kritisere dem. Dette kan være et ideologikritisk blikk på både Bibelen og populærkulturen.

Samtidig kan vi gjenfinne og anerkjenne potensialet for ideologikritikk og religionskritikk som også finnes innad i populærkulturens parodier. Parodiens latterliggjøring kan ende i blasfemi, en blasfemi som juridisk sett blir mindre og mindre problematisk selv om den utgjør en alvorlig utfordring for religionen. Men parodien kan også ha en dypt religiøs funksjon ved å få en ikonoklastisk rolle. Parodiens latterliggjøring kan åpne rom for å latterliggjøre og derigjennom også rive i stykker forvrengte menneskeskapte forestillinger om Gud. Ved at misforståtte gudsforestillinger brytes ned kan man fra kirkelig og teologisk hold erkjenne hvordan mer evangeliske og sanne gudsbilder kan vokse frem – også gjennom populærkulturen.