DET BÅDE STANG OG LIPPESTAD GLEMMER

Det er forunderlig å følge debatten mellom Geir Lippestad og Fabian Stang fra sidelinjen. Det er høyst forståelig at de to debatterer dilemmaet mellom å skaffe økte inntekter eller drive kommunen mer effektivt for å gi bedre velferdstilbud til sårbare grupper.

 

Men eiendomsskatt berører jo ikke bare kommunenes inntektsgrunnlag. Denne skatten slår jo rett inn i et det mest brennhete boligmarkedet i landet, som tross et drastisk oljeprisfall og lavere utsikter til økonomisk vekst de neste årene har hatt en boligprisvekst på 11 %. Når norske husholdninger allerede har pådratt seg mer gjeld enn noen andre i OECD, er det jo ikke rart at økonomer de siste månedene har ført en helt annen debatt. Hva gjør vi for å rette opp skjevheter i skattesystemet vårt i forhold til det skjermede objektet bolig? Og hva må gjøres for å forebygge en boligboble?

En del av sannheten er at verken Høyre eller Arbeiderpartiet vil snakke høyt om skatteskjerpelser på bolig, selv om økonomene virker forholdvis samstemt: Det fornuftige er å likestille boliger med andre investeringsobjekter med hensyn til beskatning, slik Scheel-utvalget foreslo.

Jeg er lei av lokalvalg etter lokalvalg hvor eiendomsskatt debatteres uten skattens innvirkning på økonomien som helhet, og uten at rikspolitikerne trenger å forklare hvorfor de på nasjonalt plan har så lav boligbeskatning.

En kommunal eiendomsskatt er i denne sammenheng en kompensering for nasjonale politikeres unnfallenhet. Jeg er dessverre redd for at denne unnfallenheten blant norske politikere har gjort stor skade: Lav boligbeskatning (av særlig sekundærboliger) har ikke bare vært med og påført min generasjon unødig høy boliggjeld gjennom å drive opp boligprisene. Jeg er også redd for at det blir verre for de som kommer etter oss, hvis ikke det sendes noen nye politiske signaler inn i markedet. En rødgrønn valgseier med eiendomsskatt i Oslo kunne vært et slikt signal.

Høyres Fabian Stang har neppe tenkt i disse baner. Men så er jo det også Arbeiderpartiets feil. I tilfellet med boligbeskatning er det å formidle økonomenes sunne fornuft det samme som å bryte et tabu: At det er ufornuftig rent samfunnsøkonomisk å skjerme boligen vår for mer skatt.

Den prisen som denne folkeopplysningen har, vil neppe Arbeiderpartiet ta. Og da slipper Fabian Stang å bli opplyst – han også.

 

På trykk i Verdens Gang 3. september 2015.

UTYDELIGHET - LOKALPOLITIKKENS FORBANNELSE

Nyhetsredaktør Øyvind Lien skrev en meget god kommentarartikkel med tittelen “Samarbeidets forbannelse”. Artikkelen påpeker at det brede firepartisamarbeidet i Ringerike gjør partienes særegne ståsteder blir mer utydelige.

Jeg vil gå et skritt lenger og spørre: Er ikke denne utydeligheten lokalpolitikkens forbannelse? Lokalpolitikere rundt om i det ganske land sliter med å få endene til å møtes i kommuneøkonomien, som bestemmes fra sentralt hold. Jeg har selv vært i situasjonen som lokalpolitiker i Ringerike, jobbet parallelt i eldreomsorgen, sett noen av behovene og ønsket å tilføre mer penger. Men rikspolitikerne var de som øremerket og bestemte rammetilskuddet til kommunene, uansett hvilken partifarge jeg som lokalpolitiker hadde.

Fordi vi har formannskapsmodellen og ikke parlamentarisme blir lokalpolitikerne stående enda mer maktesløse. På den ene siden kan de påvirke driften minimalt, fordi de ikke leder den daglige virksomheten, de flytter hovedsakelig bare på noen av pengene. På den andre siden fremelsker formannskapsmodellen konsensusorienterte prosesser, en konsensuskultur som ytterligere forsterkes når de to største partiene som er hovedmotstandere i rikspolitikken går sammen på lokalplan og avgjør politikken på sine gruppemøter.

Det er ikke vanskelig å forstå opposisjonens frustrasjon, når så lite avgjøres i kommunestyresalen, eller lokalavisens etterlysning av mer tydelighet fra lokalpolitikerne.

Lite vil antakelig bli endret, men jeg støtter Liens oppfordring om mer tydelighet fra de lokale folkevalgte. Jeg ber lokalpolitikerne ta på alvor at få av oss har tid i en travel hverdag til å være tilstede i kommunestyresalen eller lese kilovis med sakspapirer. Kom dere ut i lokalavisen eller på sosiale medier og fortell hva dere ville gjort annerledes!

Som lokalpolitiker opplevde jeg at jeg ble rikspolitikernes «buffer» for innbyggeres generelle misnøye over kutt i kommunen. Som mål for en generell politikerforakt ble jeg mest en støtdemper for de nasjonale politiske valgene som medførte kutt. Man stilles til ansvar for ting man i liten grad rår over. Til syvende og sist er det politikken selv som taper på at det skapes urealistiske forventninger til hva lokaldemokratiet kan utrette. Her har også lokalpolitikere i et valgår, som lover drastiske endringer om de selv blir valgt, et medansvar.

Men selv innenfor det lille handlingsrommet lokalpolitikerne har, er det en viss prioritering. Mens vi altfor ofte hører om det politikerne går inn for hører vi altfor sjelden om det de innenfor stramme budsjetter vil nedprioritere. Jeg skal komme med et ønske for utfallet av valgkampen: Jeg vil se lokalpolitikere som er tydelige på hva de nedprioriterer. Da vil forskjellene mellom partiene også komme tydeligere fram.

Jeg vil gjerne gi ros til eksempler på tydelighet i inneværende periode: Da Solidaritetslista og Arbeiderpartiet tok til orde for å øke eiendomsskatten ytterligere viste de tydelighet. Da Høyre gikk imot en rask gjenoppbygging av Hønefoss kirke (etterhvert også mot lånet til Fellesrådet), viste de tydelighet. Det samme gjorde Venstre i sitt umiddelbare svar om å prioritere ny kirke fremfor ny skole. Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet da partiet som det eneste stemte imot økonomisk støtte til Hringariki for noen år tilbake.

Man trenger ikke være enig i disse standpunktene for å verdsette denne tydeligheten og se at det krever politisk mot. Tvert imot – lokaldemokratiet dør uten denne tydelige uenigheten.

Dette er politiske standpunkter som kan være upopulære å forfekte. De kan ha en politisk pris. Men uten denne tydeligheten vil stemningen på Ringerike om at det er «oss mot dem», folket mot politikerne, forsterkes. Det er en farlig holdning. For den bidrar ikke bare til ubegrunnet politikerforakt. Den dekker også over høyst reelle politiske uenigheter.

Trykket i Ringerikes Blad 1. september 2015.

DEN FORNUFTIGE SKATTEN INGEN VIL HA

Det har blitt et dogme blant alle partier at boligene våre skal være mest mulig skjermet fra beskatning.

 

Ofte får mediene skylden for at rikspolitikernes nasjonale debatter skyver lokale saker i bakgrunnen under kommune- og fylkestingsvalget. Her er en lokal sak som bør også bør debatteres av rikspolitikerne, fordi den har nasjonale perspektiver: eiendomsskatten.

Blant de minst populære sakene som en del lokalpolitikere skal fronte overfor velger er eiendomsskatten. Det er kanskje den mest forhatte skatten vi har, som nå er innført i 353 av totalt 428 kommuner i Norge. I Oslo våger Arbeiderpartiet seg med en forsiktig versjon av den, og selv det kan koste dem valgseieren. Paradokset er allikevel at denne kommunale skatten er blant de mest fornuftige i et nasjonalt perspektiv.

Når det gjelder skattlegging av eiendom er det et dogme blant alle partier at boligen vår skal være mest mulig skjermet. De fleste økonomer vil mene det er uheldig at denne type formue skattlegges så lavt, siden det gjør bolig til et så attraktivt objekt for spekulasjon. Dette bidrar til å drive boligprisene oppover og oppover, hvilket ekskluderer unge uten arv og kapital fra boligmarkedet.

Da finansminister Siv Jensen fikk overlevert rådene fra fagøkonomene i Scheel-utvalget om å øke boligskatten, avfeide hun økonomenes forslag om økt eiendomsskatt. «Når det gjelder boligskatt, kan jeg si med en gang: Det står ikke på denne regjeringens meny», uttalte Frp-ministeren som om forvaltning av en nasjonal økonomi var å ta med innbyggerne på restaurant og la dem velge fritt. Men samfunnsøkonomi er forvaltning av knappe ressurser. Det er ikke som å gå ut å spise en bedre middag. Skatter er ubehagelige, men ikke desto mindre nødvendige for å drive stat og kommune.

En kommunal eiendomsskatt er selvsagt liten, og effekten på økonomien generelt begrenset. Helst burde vi hatt en nasjonal eiendomsskatt, og ikke en kommunal. Men den kommunale eiendomsskatten er et lite skritt i riktig retning for å rette opp det som Scheel-utvalget og fagøkonomer anser som en av de største skjevhetene i norsk økonomi: Den lave boligbeskatningen og den galopperende boligprisveksten. Om boligen vår ikke er et rent skatteparadis, så er den i alle fall gjort til et uslåelig investeringsobjekt for mange som sitter godt i det.

Jeg har selvsagt ingen illusjoner om at lokalpolitikere rundt om i landet har vedtatt eiendomsskatten ut fra slike nasjonale hensyn. Likevel hører dette perspektivet med til bildet. Kanskje er det mest presist å si at ut fra historiske tilfeldigheter er det nå partiene på venstresiden som har det meste av den økonomiske fornuften i behold med hensyn til boligbeskatning. Det er Rødt, Sosialistisk Venstre­parti og Arbeiderpartiet som i spørsmålet om akkurat eiendomsskatt fører en politikk som ligger nærmest det fagøkonomene anbefaler. Det bør velgerne merke seg. Disse partiene får rett og slett ufortjent mye kjeft for å forsvare en upopulær, men like fullt fornuftig skatt.

Skattelettelsene (for eksempel rentefradraget) for boligen vår er en arv fra årene med bolignød etter den andre verdenskrig, og det er en høyst forståelig historisk bakgrunn. Det var et legitimt politisk ønske å ville gi folk flest en sjanse til å eie egen bolig. I dag lever vi under andre historiske forhold. Tiden er moden for en debatt som tar på alvor at vi lever i en annen tid. Årets lokalvalg er en gyllen mulighet til å gi debatten om eiendomsskatt en frisk start.

For i et Norge med en urovekkende boligprisvekst er ikke lav skatt på eiendom bare et gode.

På trykk i Dagsavisen 29. juli.

SV må tale med to tunger

Johan Nygaards kommentar til Morgenbladets utmerkede analyse av SVs fall fremstår en invitasjon til endeløse studiesirkler om «systemkritikk». Er det noe som bør komposteres, så er det Nygaards lettvinne avfeielse av SVs «tidsklemmepolitikk for småbarnsfamilier».

Sakene Nygaard viser til er riktignok gode eksempler på at SV kan fremsto som et «fjollete påfunnsparti».  Men oppskriften for SVs gjenreisning er ikke å erstatte karismatikerne med systemkritikerne. Etter min mening var SV på siste beste da partiet på tidlig 2000-tall talte med begge tunger: Med Kristin Halvorsen som karismatikeren med folkelig appell, og marxisten Audun Lysbakken med sine skarpe og humørløse analyser. Bare så synd at han tonet ned marxismen. Symptomatisk nok er det i stedet en representant for det styringsdyktige AP, Gudmund Hernes, som formidler verdien av Marx’ verdifulle innsikter i Morgenbladet.

Men Marx fenger altså menigheten, ikke de brede velgergruppene som gir politisk makt. Da partiet talte med to tunger på intelligente vis så man utslaget på meningsmålingene. Partiet evnet å holde på grunnfjellet og samtidig mobilisere store velgergrupper. Disse velgergruppene har vært påfallende utakknemlige overfor SVs betydelige politiske gjennomslag i regjering. Full barnehagedekning er kanskje den viktigste velferdsreformen på lang tid. Det er effektiv sosialisme. Men så har jo SV vært usedvanlige dårlige til å feire sine egne politiske seire, og hovedskylden for dette er jo grunnfjellets. Lite har forårsaket en like stor velgerflukt som deres rituelle klagekor, for eksempel på plenen utenfor Stortinget. Men gagner det den rene og ranke om han redder sin sjel, men taper verden fordi han nekter å kompromisse?

Hvis SV tar like lett på store velgergrupper som Nygaard gjør i sitt innlegg vil partiet aldri bli en folkebevegelse igjen. Det er når jeg står der midt i tidsklemma og skjærer brødskiver til skolebarna mine i all hast og på vei til jobb, at tonene fra en SV-politikers energiske utspill skal runge ut av nyhetskanalen og bekrefte min tiltro til partiet. Det er da karismatikerens varme populisme skal supplere den treffsikre og kjølige systemkritikken. Å tale med én tunge er ikke nok.

ER BRASILS FREMTID PROTESTANTISK?

I nærmere fire århundrer hadde Den katolske kirke religionsmonopol i Brasil. Så kom pinsevekkelsen. Det var den første virkelige trusselen mot det katolske hegemoniet. Og det har vært dramatisk: De siste tiårene har hundretusener av brasilianere forlatt Den katolske kirke.

Fenomenet som har gått under navnet «pinsevekkelse» i Latin-Amerika har vært så voldsomt at det fikk forskere på et tidspunkt til å spørre om protestantismen kom til å ta over kontinentet som den dominerende religionsform. Var til og med fremtiden til landet hvor det bodde flest katolikker i hele verden protestantisk?

Siden jeg for første gang møtte den allestedsnærværende pinsebevegelsen i Latin-Amerika har jeg spurt meg selv om hvor i all verden alle dette fenomenet kommer fra. For vi snakker om en kristen vekkelse som har endret det religiøse kart i hele regionen drastisk i løpet av ganske få tiår. Dette er fortsatt verdens raskest voksende form for kristendom.

Men helt siden jeg studerte den brasilianske pinsevekkelsen på nært hold sammen med jesuittmunker på et katolsk presteseminar i Belo Horizonte, har jeg næret mistanke overfor den vanlige forestillingen om at hele pinsevekkelsen er fullt og helt protestantisk. Den vanlige oppfatningen er jo at pinsevekkelsen er en radikal utgave av protestantismen og slik sett den rake motsetning til katolisismen – i enda større grad enn den lutherdommen jeg selv har vokst opp med i en norsk kontekst. Men pinsevekkelsen er fascinerende kompleks, og den nyeste bølgen av pinsevekkelser i Brasil har brutt med fundamentale trekk ved den klassiske og eldste pinsevekkelsen som kom til landet fra USA og Sverige rundt 1910.

 

Der hvor den klassiske pinsevekkelsen stiftet sekteriske menigheter som betraktet nytelser det jordiske ga som djevelske fristelser, omfavner nypentekostale kirker rikdom og materielle goder med herlighetsteologiske begrunnelser. Og der hvor de tidlige pinsemenighetene i Brasil påla de omvendte en streng moralkodeks ved hjelp av en fundamentalistisk bibelforståelse, har de neopentekostale pastorene lagt streng kristenmoral til side. Hvorfor?

 

I den neste utgaven av tidsskriftet Studies in World Christianity argumenterer jeg for at denne forskjellen utgjør en av de viktigste når det kommer til det som skulle være protestantismens grunnpillar: Skriften alene. Ved å sammenligne det jeg hevder er de mest drastiske endringene i bibelbruk innenfor kristendommen i Brasil kommer jeg frem til en hypotese som ifølge min skotske redaktør kan lede til «voldsom uenighet»: Neopentekostale kirker i Brasil har mer til felles når det gjelder dens forhold til Skriften med folkelig katolisisme enn med protestantisme – enten det er klassiske pinsekirker (Assembleias de Deus er ett åpenbart eksempel), lutheranere eller metodister. Ja, katolsk frigjøringsteologi er mer mye bibelrettet enn neopentekostale kirker som vanligvis regner som protestantiske, ja, som regner katolske troende som Djevelens representanter på jord. Hvordan kan dette ha seg?

 

Jo, i århundrer levde brasilianere så å si uten Bibelen, selv om landet var katolsk. For Den katolske kirke var Bibelen et symbol på anti-katolisisme. Ja, katolske prester gikk regelrett til det skritt å brenne bibler offentlig som protestanter bragte med seg på 1800-tallet! De var redd for intet mindre enn en protestantisk reformasjon. Men historiske protestantiske kirkesamfunn fikk aldri taket på befolkningsmassene i Latin-Amerika. Det skjedde først med pinsevekkelsen.

For brasilianerne var Bibelen først og fremst et magisk objekt som ble brukt i messen på linje med andre materielle religiøse objekter. De hørte sjelden en bibeltekst bli lest på morsmålet sitt, selv de få gangene de befant seg i et kirkerom.  Det var ikke bibeltekster, men det visuelle som var de troendes primære medium for det guddommelige. Slik er det også i neopentekostale kirker!

I forhold til den klassiske pinsevekkelsen har neopentekostale kirker marginalisert Bibelen. I kontrast til dem stifter de sjelden bibelgrupper for refleksjon, men bruker i stedet Bibelen performativt i demonutdrivelser og helbredelser. Bibelen er mer et magisk objekt på linje med andre objekter i en teatralsk forestilling enn den er en kilde til refleksjon om troslivet. Ja, i motsetning til bibelorienterte pinsekirker kan man i de neopentekostale kirkene med utspring i Brasil gå på gudstjenester uke etter uke uten å høre en eneste bibeltekst bli opplest i sin originale form. Dramatiske eksorsismer og nye pinseritualer har tatt Bibelens plass. Er det særlig protestantisk?

Dette kritiske perspektivet må vi ha om spørsmålet om hvorvidt Brasils fremtid er protestantisk skal ha noen mening. For det er vitterlig et paradoks at en av de raskest voksende «protestantiske» vekkelsene i vår tid – en erobringsvillig brasiliansk pinsevekkelse som nå er på fremmarsj i en rekke land – skyver protestantismens grunnpilar i bakgrunnen: Bibelen.

På trykk i Vårt Land 12. juni.

VATIKANETS TRIUMF PÅ CUBA

Paven vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig unntak: Forholdet til Cuba.

 

Mange øynet et stort håp da argentineren Jorge Bergoglio ble utnevnt til pave etter Benedikt XVI. Som en av dem som advarte mot å sette for stor lit til paven, ble kanskje undertegnede oppfattet som litt av en gledesdreper med påminnelser om pavens mildt sagt tvilsomme rolle under militærdiktaturet i Argentina (1976-1983).

 To år ut i pave Frans sitt pontifikat er det fortsatt grunn til å være kritisk når internasjonale medier begeistres av pavens ord signaler om åpenhet, for eksempel om likekjønnet samliv. Samtidig som paven tilsynelatende sensasjonelt sier vi ikke skal fordømme homofile, er heller ikke den katolske læren om spørsmålet om homofilt samliv blitt endret en tøddel under pave Frans. Det er vanskelig å se at pavens fremtoning vil lede til noen epokegjørende endringer innenfor Den katolske kirke. Derimot ser det ut til at paven har noe til felles med USAs president Barack Obama. De vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig felles unntak: Forholdet til Cuba.

Politiske analytikere har i internasjonale medier den siste tiden fremhevet Vatikanets konstruktive rolle i meglingen mellom USA og Cuba som den største diplomatiske triumfen til Vatikanstaten på mange år. Hvordan var dette mulig? I utgangspunktet skulle man anta at USA og Vatikanet hadde en felles fiende i den lille karibiske kommuniststaten: Under Castro kommunisme ble katolsk gods ekspropriert, prester ble fengslet eller landsforvist og staten erklært offisielt ateistisk i 1962. Kampen mot den aggressive innskrenkningen av religionsfriheten har da også lenge vært blant begrunnelsene for USAs handelsembargo mot Cuba. Så hvorfor har da Vatikanet presset USA til å lempe på embargoen og gå i dialog med det cubanske regimet? For mye tyder på at USAs skiftende regjeringer har regnet Vatikanet som en trofast alliert i sin isolasjonspolitikk overfor Cuba. Derfor har de blitt desto mer skuffet og frustrert over at Vatikanet ikke har fulgt opp USAs konfronterende linje. Hva er det amerikanerne har misforstått med de katolske overhodenes holdninger?

Det første slaget i ansiktet fikk USA i 1998 da pave Johannes Paul II kom på sitt første besøk på øya. Siden Reagan og Bush senior hadde USA aktivt motarbeidet pavens planer om å besøke Cuba. De fryktet at en katolsk pave foran jublende folkemengder i et kommunistisk land ville legitimere Castro. Og de fikk delvis rett. I 1998 kritiserte pave Johannes Paul menneskerettighetsbrudd på Cuba i skarpe ordelag. Men dette hadde de cubanske lederne etter stor sannsynlighet ventet. Det var mer uventet at paven også gikk til angrep på USAs handelsblokade. Den ble betegnet som «undertrykkende» og «etisk uakseptabel». Kritikken av USA overrasket regjeringene i Havana og Washington.

Det har vært nokså ukjent at krefter i Vatikanet hadde utøvet diplomatisk press overfor Cuba for å få landet til å frigi løsepengene fra en av historiens største kidnappingssaker på 1970-tallet. Da hadde den argentinske bygeriljaen Montoneros fraktet kofferter med millioner av dollar for oppbevaring i den cubanske sentralbanken på Havana, en gerilja som ble dannet av katolsk studentungdom med prester og ordensfolk i rekkene. Den frigjøringsteologisk orienterte kardinal Eduardo Pironio fikk tydelig beskjed om at hvis dette enorme pengebeløpet ble så mye som nevnt en gang til av Vatikanet i forhandlingene, kom Cuba til å avlyse pavens besøk. Og dette var altså den samme paven som hadde bekjempet frigjøringsteologien i Latin-Amerika, noe som illustrerer hvordan ulike ideologiske interesser kan virke sammen innenfor en mangfoldig og ofte kontradiktorisk religiøs institusjon som Den katolske kirke.

Men pavens besøk i 1998 gikk som planlagt. Pave Benedikt XVI, også han en mangeårig kritiker av marxismen og bekjemper av katolsk frigjøringsteologi, var i likhet med forgjengeren forsiktig med å kritisere det cubanske regimet mer enn forventet da han gjestet Cuba i 2012. Den antakelig viktigste grunnen til denne holdningen i 1998 og 2012 var at katolisismen på Cuba sto i fare for nærmest å forsvinne. Paradoksalt nok var det Castro-regimets brutale forfølgelse av katolisismen som indirekte ga Cuba det viktige diplomatiske handlingsrommet overfor Vatikanet. Cubanerne visste at Vatikanet var livredde for å tape ytterlige terreng. Det gjorde det slett ikke bedre for Vatikanet at de mistet millioner av medlemmer i resten av Latin-Amerika, i kjølvannet av pinsebevegelsens kolossale erobring av troende på kontinentet. Vatikanet var altså allerede under press på andre fronter.

Blant annet derfor presset Vatikanet USA til å søke forsoning og dialog med det cubanske kommunistpartiet. Pave Johannes Paul II sin innbitte motstand mot begge golfkrigene til USA, i både 1991 og 2003, tyder på at Vatikanets overhode følte seg lite bundet av supermaktens geopolitiske preferanser. Dette til tross for den samme pavens kamp mot kommunismen i Øst-Europa gjennom hele 1980-tallet.

Denne diplomatiske arven tyder på at heller ikke Vatikanets politikk overfor Cuba representerer noen revolusjonerende vending under pave Frans sitt pontifikat. Tross ganske andre toner i den pavelige retorikken bygger Latin-Amerikas første pave på de foregående pavene overfor en hardt presset kommuniststat. Men så er det neppe noen annen beslutning i pave Frans’ levetid som vil bidra like drastisk til en forbedring av et folks livsvilkår som denne: Å stå last og brast ved kirkepolitikken til sine forgjengere overfor USA i forholdet til Cuba.

Når pave Frans i september kommer på offisielt besøk til Cuba er det disse historiske realitetene vi skal være oppmerksomme på i møtet med pavens sjarmerende gester og friske retorikk.

Trykket i Dagsavisen 1. juni.

NÅ ER DET BIBELEN SOM GJELDER

Nominasjonsprosessene i den amerikanske presidentvalgkampen er i gang. Mange venter likevel på at disse skal ta slutt og på at en kandidat fra hvert parti skal stå igjen i den store finalen. Da kan valgkampen i USA for alvor begynne.

For oss som fra et religionsfaglig ståsted er opptatt av Bibelens rolle i USAs politikk, er det imidlertid nå at mye av det spennende skjer. For ingen faser av valgkampen har vært så mye preget av bibelske referanser de siste valgene som nettopp republikanernes nominasjonskamp. 4. mai (eller «for få dager siden») lanserte Ben Carson sitt kandidatur for republikanerne. Med et grunnfjell i Tea Party-bevegelsen er han av dem som er mest er avhengig av Bibelen for å understøtte sitt kandidatur.

Fra et forholdsvis sekulært vesteuropeisk ståsted fremstår den religiøse dimensjonen ved presidentvalgkampene i USA som temmelig eksotisk. For norsk politikk er Bibelen et fremmedelement det er høyst risikabelt å bruke retorisk. Og de få gangene den brukes, er det gjerne for å latterliggjøre motstanderen. Da Lars Sponheim utover sin lederkarriere i Venstre virkelig fikk sving på retorikken sin, gikk det over alle støvleskaft da han angrep daværende næringsminister Sylvia Brustad med fikenblad-motivet fra 1. Mosebok (3,7): «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg», ble betraktet som politisk mobbing av flere kommentatorer.

I USA har Bibelen både en langt mer sentral plass og en motsatt funksjon i retorikken. Å angripe motstanderen ved hjelp av Den hellige skrift virker ofte mot sin hensikt, fordi den underliggende forestillingen som fremgangsrike politikere vet å spille på er at Bibelen er et samlingspunkt. Den uttrykker som Barack Obama formulerte det i sin store gjennombruddstale på demokratenes landsmøte i 2004: «It is that fundamental belief that makes this country work». Dermed bekreftet Obama bildet som Ronald Reagan hadde tegnet opp under republikansk medvind fra det kristne høyre på 1980-tallet: Bibelen er den mest grunnleggende bok for det amerikanske samfunnet. Om man er demokrat eller republikaner spiller liten rolle når Bibelen brukes politisk i USA. For alle de tre siste presidentene i USA – som alle tre også ble gjenvalgt – visste hvordan de skulle bruke «bøkenes bok» på en mest mulig taktfull måte.

Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama har alle det til felles at de har praktisert det forskerne kaller «dobbel koding». Ved å sitere fra Bibelen på velvalgte steder i sine politiske taler, i passe doser og ofte gjennom å dekke over referansene glir bibelske bilder og uttrykk organisk inn i deres retorikk. De kan bruke bibelske uttrykk som «størst av alt er kjærligheten» uten å gjøre et poeng av at ordene stammer fra Paulus i 1. Korinterbrev. På den måten signaliserer de til sine religiøse velgere at de kan sin bibel og har en kristen tro, uten å støte fra de sekulære velgerne i USA som reagerer negativt om talene er overlesset med bibelsk språk.

Vi vet ikke hvem som blir republikanernes kandidat, men analytikere peker på Hillary Clintons ubestridte posisjon i det demokratiske partiet. Clintons retorikk så langt tyder på at hun mestrer det politiske spillet med Bibelen til fulle. Da hun ble intervjuet i den «liberale» avisen New York Times i fjor og fikk spørsmålet om hvilken bok som har formet henne mest som menneske, var svaret gitt på forhånd: «The Bible was and remains the biggest influence on my thinking.» (11.06.14)

Clinton har valgt en sørstatspastor blant sine nærmeste rådgivere, hvilket ofte er klokt. Sørstatsbaptisten er på mange måter symbolet på den arkaiske kristne amerikaneren. Både Bill Clinton og Jimmy Carter viste hvordan spiselige sørstatsbaptister har gjort stort suksess som demokratiske kandidater. Clinton har sin religiøse oppvekst fra The United Methodist Church, men nøler sjelden med å understreke at den har vært «fundamental» for hennes identitet og tro.

Clintons spill med Bibelen er skiller seg likevel fra republikanske kandidater som skal mobilisere enda lenger til høyre.  Ben Carson er en som nå går inn i nominasjonsdebatter hvor bibelsitater kan hagle på en måte som ikke egner seg i de store nasjonale debattene mellom de to kandidatene det står om til slutt. For kandidater som Carson gir Bibelen veiledning i mye mer enn bare likekjønnet ekteskap eller abort. Kandidaten fra Maryland har forsvart fysisk avstraffelse av barn, med henvisning til Salomos Ordspråk og han tar til orde for en flat føderal skattesats med begrunnelse i Det gamle testamentets bud om tiende. Carson står i den republikanske fortolkningstradisjonen som Herman Cain representerte i nominasjonskampen for fire år siden. Cain hyllet ingen andre enn Jesus Kristus som «den perfekte konservative», fordi Jesus hjalp de fattige uten hjelp fra en kostbar velferdsstat: “He helped the poor without one government program. He healed the sick without a government health-care system.”

For sekulære europeere som er fascinert av religionens styrkede rolle i amerikansk politikk  kan det altså være mye å glede seg til i tiden som kommer.

 

Trykket i Verdens Gang 18. mai.