TA TVEDT PÅ ORDET

Det finnes gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større­ grad enn Den norske kirkes ledelse­ så langt har gjort.

 

Der hvor godhetsregimer er noe som lukker moralske svar inn i fasttømrede svar, er teologien en ressurs til å åpne for spørsmålene. Derfor finnes det gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større grad enn Den norske kirkes­ ledelse, ved biskop Atle Sommerfeldt, så langt har gjort.

Flyktningstrømmen til Europa­ står i sentrum for en av de mest polemiske stridighetene Den norske kirkes biskoper har kastet seg inn i på lenge. De siste ukenes debatt har kretset rundt Terje Tvedts begreper, godhetsregime og godhetstyranni. Debatten­ skjøt virkelig fart med Sylvi Listhaugs angrep på biskopenes utspill om statsbudsjettet, hvor hun brukte biskopene som eksempel på et godhetstyranni.

Fra Tvedts akademiske bruk, har begrepet fått en politisk bruk hos Listhaug, en tolkning av begrepet­ Tvedt sluttet seg til i Morgenbladet-samtalen 16. mars.

Gunnar Stålsett skal ha forkynt om godhetstyranni at «dette­ kyniske­ nyordet går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet». Biskop Atle Sommerfeldt besvarte Tvedts kritikk av Stålsetts «bannbulle» med verken å forsvare Stålsetts fordømmelse av nyordet eller med å drøfte Tvedts forskning. Skulle vi anta at Stålsetts syn også var de andre biskopenes syn, at de som brukte nyordet gjorde det i kynisk forakt for menneskeverdet? Kunne fordømmelsen av Listhaug og Tvedt vært sterkere?

En reell dialog mellom Sommerfeldt og Tvedt synes å bli forhindret av at førstnevnte ser begrepet godhets-
tyranni som del av et akademisk maktspråk uten noe substansielt innhold, mens sistnevnte fastholder at det er en analytisk kategori­ for å beskrive verden. Men Sommerfeldt later ikke til å ha forstått begrepet slik det opptrer i Tvedts forskning.

Biskopen skriver at «I Maktutredningen i 2003 gjør han (Tvedt) etikk og normer i politikken til en individuell og moralsk størrelse innenfor sinnelagsetikkens tradisjon.» Men Tvedts beskrivelse av godhetsregimet i Maktutredningen er ikke slik. Tvert imot mener Tvedt at det er den rådende diskursen innenfor bistandsfeltet som reduserer­ politikk til en sinnelagsetisk størrelse. På toppen av dette henviser Sommerfeldt til bruken av begrepet på høyresiden i amerikansk politikk, med Tea Party-bevegelsen som angivelig skrekkeksempel.

En biskop som Sommerfeldt kunne argumentert for hvorfor Tvedts begrep ikke er treffende for de bistandsdiskursene som har vært rådende. I stedet avviser Sommerfeldt kategorisk­ at «godhetsregimet» har noe relevans­ for kirkens selvforståelse. Biskopens argument har fornektelsens form, uten videre begrunnelse. Da blir argumentet vanskelig å vurdere.

Heller ikke blir problemet ryddet av veien med Lars Gules distinksjon mellom de deskriptive og normative, på verdidebatt.no 13. mars. Gule skriver at «når Tvedt kritiserer godhetsregimet i bistandspolitikken, er det fordi han mener bistanden i stor grad har slått feil».
Det er riktig at dette har vært et element i godhetsregimet Tvedt­ beskriver, men ikke det mest grunnleggende. Når Sommerfeldt i en artikkel fra 2011 (Nytt Norsk Tidsskrift) gjør dette aspektet­ til et hovedanliggende i sin imøtegåelse av Tvedts­ kritikk­, går vi glipp av flere viktige debatter­.
Når biskopen hevder at «godhetsregime» ikke har noen akademisk parallell i USA, blir han utøver av en tvilsom, retorisk strategi. Innenfor retningen «postkolonialisme» i USA har paralleller til godhetsregimer vært viktige akademiske begreper. Sommerfeldts argument likner litt for mye på et velkjent knep fra offentlig debatt: I stedet for å ta ballen (begrepsbruken og analysen), er biskopen farlig nær å ta mannen (Tvedt bruker et høyreekstremt begrep fra USA, uten grunnlag i forskningen). Er dette et debattklima vi ønsker å fremelske fra kirkelig hold?

Postkolonialismen analyserer hvordan nedarvede, vestlige koloniale­ tankemønstre lever videre i vår tid. Etter min mening får Tvedts beskrivelser av godhetsregimet virkelig verdi når det overlapper med spørsmål fra denne teoriutviklingen. Tvedts analyser har en resonansbunn i postkolonial teori, som kunne forbedret Tvedts analyser og som Sommerfeldt kunne diskutert fra kirkelig hold. Postkolonialisme har jo med tiden vunnet innpass i kristen teologi, og har blitt viktige perspektiver for kirker i Sør.

Man kunne med Lars Gule forsvart biskopen med at selv brukt innenfor forskningen, er Tvedts begreper ikke nøytrale. Som Arne Tostensen bemerket i sin tidlige kritikk av Tvedt (Historisk Tidsskrift 2004), har Tvedts begrepsapparat og skrivestil et «polemisk sting». Men også verdiladde begreper må drøftes kritisk og ikke bare avfeies polemisk.

Biskop Sommerfeldt virker lite åpen for at Tvedts tankegods kan ha noen relevans for teologisk refleksjon. I 2011 kalte han Tvedts­ godhetsregime for en «karikatur». Men er det egentlig så fjernt for en kristen kirke å skulle være beredt overfor ulike former for «godhetsregimer»?
Når moralske og politiske begrunnelser­ for hvordan vi forsøker å lindre nøden blir identifiserbare som et fasttømret sett av typer for begrunnelser, nærmest immune mot kritikk, har vi med et godhetsregime å gjøre. I prinsippet burde det fra kirkelig hold ikke være vanskelig å tenke seg at ulike former for slike godhetsregimer kan oppstå i forskjellige kontekster. Vil det ikke være en viktig oppgave å identifisere dem?

Og mer teologisk: Vil ikke en kristen forståelse av nøden sprenge rammene for enhver fasttømret og sementert forståelse av den? Kan ikke ethvert møte med den verste form for lidelse i kristen forstand være en åpenbaring, som spor av korshendelsen, med kraft til å vekke oss fra moralsk selvsikkerhet og politisk selvtilfredshet?

Ja, var ikke Luthers rettferdiggjørelseslære et oppgjør med en form for godhetsregime, et sett av moralske og rituelle praksiser som skulle bringe et garantert godt resultat i form av frelse? Har ikke den kristne teologien og kirkehistorien flere slike ressurser som kan brukes på fruktbart vis fra kirkelig hold i debatten?

Ofrene for vår tids kriger og katastrofer har i sin maktesløshet og lidelse det viktigste å tilby­ verden: Etikkens begynnelse. Verden kan overfor krigsofrenes lidelser vekkes fra sin moralske dvale. Lidelsen har en kraft til å vekke verden som ingenting annet har.

Bare i nøden og lidelsen kan vår verden bli vekket. Sagt med kristen terminologi: I Jesu kors og lidelse – som aktualiseres gjennom de fattiges lidelser i dag – finnes en opprivende kraft til moralsk handling som intet annet­ sted.

Det er en teologisk innsikt at de moralske og politiske svarene på nøden kan stivne og lukkes inne i fasttømrede svar, immune mot kritikk. Det finnes teologiske grunner til å tale om «godhetsregimer». Historikere og samfunnsvitere vil kunne gi verdifulle verktøy for å identifisere dem.

Ta Tvedt på ordet. Problemstillingene som driver debatten, er for viktige til å avfeies som karikaturer.

På trykk i Vårt Land 4. april 2016.

BISKOPENE BØR FORSØKE Å FORSTÅ TVEDT

Som prest i Den norske kirke er jeg bekymret for at biskop Atle Sommerfeldt fordreier Terje Tvedts forskning, når han i Aftenposten 16. mars skriver at «I Maktutredningen i 2003 gjør han etikk og normer i politikken til en individuell og moralsk størrelse innenfor sinnelagsetikkens tradisjon.» Er ikke Tvedts beskrivelse av godhetsregimet i Maktutredningen tvert imot at det epistemet (i Michel Foucault’s forstand) han finner som hegemonisk innenfor bistandsfeltet, er det som reduserer politikk til en sinnelagsetisk størrelse?

Tvedts forskning er naturligvis ikke ufeilbarlig. Som all god forskning, må den bli gjenstand for faglig kritikk. Men en biskop må forstå forskningen, for at også den mer politiserte bruken av denne forskningen i et offentlig ordskifte skal kunne kritiseres.

Her går offentligheten nok en gang glipp av en fruktbar meningsutveksling. Og biskopens kronikk står i fare for å bære mer preg av å representere en rikssynser enn kirken. Biskopens polemikk er unektelig hardtslående og god, men teologien halter når analysen av saken det står om (Tvedts forskning) er forfeilet.

På trykk i Aftenposten 20. mars 2016.

FEIL OM PALESTINSKE KRISTNE UNDER ISRAELSK OKKUPASJON

Conrad Myrland hevder i Ringerikes Blad 20. februar at forholdene for kristne under palestinske selvstyremyndigheter (PA) er blant de verste i verden: Myrland fremstiller det som om kristne forfølges av en selvstyremyndighet som blir mer og mer islamistisk – uten at israelsk okkupasjon nevnes med ett ord. Det vitner om manglende kjennskap til kristnes leveforhold i området.

I konflikten om landområder på de okkuperte palestinske områdene har i lang tid religiøse og etniske markører blitt utnyttet og misbrukt for politiske siktemål i altfor lang tid. Det er riktig at kristne palestinere har uttrykt bekymring for at sharia er blitt foreslått som grunnlag for den palestinske grunnloven, men slike bekymringer har også muslimer uttrykt. Sammenliknet med andre arabiske land som Irak, Syria, Egypt og en del gulfstater, er kristnes trosfrihet på den palestinske Vestbredden godt beskyttet. Ja, de er til og med overrepresentert med seter i den palestinske nasjonalforsamlingen. Dernest har de palestinske selvstyremyndighetene lovfestet at borgermesteren i Bethlehem skal være kristen. Og kristne står ofte sammen med muslimer i sin motstand mot israelsk okkupasjon, slik Jamil Khalayli og Sakher Hasan påpeker her i lokalavisen 29. februar ved å vise til kirkelederne som står bak Kairosdokumentet.

Med sin fremstilling av konflikten hvor kristne forfølges av muslimer i Palestina skaper Myrland et falskt bilde av kristne ofre for muslimsk forfølgelse i et område hvor hovedproblemet palestinske kristne tvert imot er noe både kristne og muslimske palestinere deler: Israels harde grep om de okkuperte områdene i strid med internasjonal rett.

Sverre Martin Haug hevder i Ringerikes Blad 10. februar at det er «ingen i hele regionen som har det så fredelig som arabere i Israel og Judea og Samaria.» Haug nevner ikke at en betydelig andel av disse araberne er kristne. Undersøkelser gjort blant disse palestinske kristne peker i andre retninger. De viser at flere av de som bor i Israel opplever religiøs fanatisme som en større utfordring enn de som bor under de palestinske selvstyremyndighetene, til tross for at også disse selvstyremyndighetene har blitt kritisert for menneskerettighetsbrudd på flere områder. Haug unnlater også å nevne at arabere (inkludert palestinske kristne) som lever i staten Israel blir som ikke-jøder diskriminert på en rekke områder (deler av statens lovgivning baserer seg på etnisitet), mens kristne på de okkuperte områdene opplever en brutal israelsk militærmakt. I begge tilfeller skaper staten Israel vanskeligheter, men på ulike vis.

Jeg har selv vært i byen Nasaret og snakket med kirkeledere som beretter om dette. Dernest finnes det forholdsvis mye dokumentasjon om kristnes situasjon i regionen. Nylig ble noe av denne oppdaterte forskningen formidlet til norsk gjennom antologien «De kristne i Midtøsten» (Gyldendal Akademisk 2015). Det er et fint sted å begynne for den som ønsker mer informasjon om temaet.

Kristne i Midtøsten har levd under sterkt press på ulikt vis i lang tid. En debatt som viser til deres livsvilkår må baseres på kunnskap.

I stedet for å skape et misvisende bilde av den aktuelle situasjonen for palestinske kristne burde en Israel-venn uttrykke sin støtte til Sakher Hasan’s visjon om «et fritt, demokratisk og sekulært Palestina».

Vi trenger ikke flere misvisende fiendebilder. Vi trenger flere fredsvisjoner. Derfor er det prisverdig når våre lokale palestinere her på Hønefoss løfter slike visjoner frem.

Det er få kommuner i Norge som har en like stor gruppe med palestinere som oss på Ringerike. La oss benytte anledningen til å lytte til deres erfaringer. For vi har mye å lære av dem.

Trykket i Ringerikes Blad 10. mars 2016.

SKAL VI LÆRE ASLE TOJES VEIER Å KJENNE?

Asle Toje beskriver i Morgenbladet 26. februar Den norske kirke, på polemisk vis, som en institusjon fanget i sine egne paradokser. Toje henter frem rimelig vilkårlige eksempler til å illustrere kirkens selvmotsigelser. Han begynner med det pussige bilde av en prost som spiller på bongotromme som det første eksempelet i en tirade som ender med det forfeilede i kirkens politiske engasjement: «De færreste går i kirken for å få politisk veiledning.» Intuitivt et hardtslående poeng, men hva om vi erstattet setningen med utsagnet «de færreste i Norge er spesielt opptatt av politikk, heller ikke de som går i kirken». Kanskje like sant, men mindre oppsiktsvekkende?

Hver for seg er Tojes påstander fascinerende tankefigurer, som påstanden om at «aldri ble ordet ‘folkekirken’ brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.» En drivende dyktig essayist som Toje har funnet frem til Den norske kirke som et kjært objekt for sin offentlige skrivekunst. Det er nesten så man kan kjenne hvordan pennen hans omfavner denne institusjonen, som er så full av paradokser, i alle fall så lenge forfatteren kan bevege seg fritt mellom ulike analytiske nivåer, fra det pseudososiologiske («Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land») til det pseudoteologiske («frigjøringsteologiens sammenrøring av Marxisme og Jesus»), dernest fra det avgrensede selvopplevde («det verste var trommene») til det grenseløst generaliserende («kirken har gått bort fra legemets oppstandelse»).

Et strengere analytisk blikk hadde gjenfunnet rester av enkelte paradokser, men neppe så morsomme og lettfattelige som de drivende elementene i Tojes retorikk. Å finne sammenlikninger av en tidligere statskirkeprest med «en tenåringsgutt tilgang på pornografi og et låsbart rom» er jo ikke dagligkost i verken den kirkelige debatten eller fagtidsskrifter. Det blir drivende god polemikk, men finnes det spor av en interessant kritikk i Tojes polemiske stunt? Får den oss til å tenke selvkritisk og nytt, slik polemikk på sitt beste kan lede til?

Toje påstår at hovedproblemet er at kirken ikke har funnet seg selv, men det han egentlig skriver om er presteskapets påståtte feiltrinn i sin «sekulære glideflukt» mot fattige. Hvis blikket og oppmerksomheten overfor fattige utgjør den fatale verdsliggjøringen av kirken, på bekostning av institusjonens hellighet, så er det mange bibellesere som vil bli slått av hvor verdslig Jesus var. Tojes varsko om kirkens selvpåførte sekularisering ville nok heller ikke gjort nevneverdig inntrykk på toneangivende vestlige religionsfilosofer som anser kristendommen som en sekulariserende kraft. Og systematiske teologer i et hopetall ville sagt at denne jordvendtheten, til og med materialismen, er et uunnværlig aspekt ved og konsekvens av inkarnasjonsdogmet. Det later ikke til å være særlig mye substansielt å hente i Tojes teologi, hvor idealet synes å være prinsipielt sett å avstå fra å berøre eller bevege seg inn i noe som av samfunnet defineres som politisk. For skal evangeliets gyldighetsområde avgrenses av samfunnets rådende normer? Det styrker heller ikke Toje som en teologisk relevant samtalepartner når han hevder at kirken har forlatt troen på legemets oppstandelse. Hører han ikke trosbekjennelsen når setter sin ben i kirken i høymessetid?

Spørsmålet om hvordan kirken skal agere og forkynne om et felt som med kirkens blikk omhandler «nestekjærlighet», mens med samfunnets blikk omhandler «politiske interesser», er et pastoralt spørsmål. Det er her jeg som frigjøringsteologisk inspirert prest (tross Tojes karikatur av betegnelsen) anerkjenner at deler av Tojes polemikk kan verdsettes som treffende kritikk. Det er et spørsmål om språk, formidling og kommunikasjon. At det avstedkommer en «sekulær glideflukt» eksemplifiseres i kirkens flukt fra sitt eget teologiske og religiøse vokabular, som når Toje beskriver en biskop som prater «om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i». Hvorvidt det stemte i dette tilfellet skal ikke jeg mene noe om. Men at risikoen alltid ligger der når kirkens ledere både har lagt igjen sitt eget særegne språk i liturgien og beveget seg inn i saksfelt uten spesiell kompetanse, er en verdifull påminnelse. Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan vi kommuniserer som kirke, som om språket var av kun instrumentell verdi. Dette er et dypere spørsmål om kirkens ledere forstår dybden av kirkens eget budskap i møte med verdens realiteter, og hvorvidt de våger å forkynne om det i et språk som også har kraft til å skape noe av hva det nevner; konfigurere virkeligheten som det heter i hermeneutikken. I likhet med Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er utrygge og eller skamfulle på vegne av kirkens egne metaforer og fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket eller trekker på smilebåndet på direktesendt TV av spørsmål om hva Jesus ville sagt om et aktuelt problem. Hvorfor hører vi så ofte om nød, men sjelden om dom? Hvorfor snakker biskopene om klimaendringer, men ikke om en syndflod? Hvorfor hører vi om skatt, men ikke om Mammon?

Dessverre virker det også som en betimelig påminnelse når Toje skriver om en preken med «tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på». Vi har vært gjennom en budsjettbehandling i norsk politikk hvor kirkens offisielle holdning fra preses har vært at det ene budsjettforslaget var «uverdig». Var det her kirkens moralske kapital skulle brukes? Er det nødvendig for eller forsvarlig teologisk sett med denne type verdivurderinger fra biskoper om konkrete budsjettforslag i et velfungerende demokrati som dagens norske? Dette er pastorale overveielser, og jeg vil mene at det er på dette nivået Tojes påstander har verdi som utgangspunkt for videre drøftelser.

Som målskive for polemikk står kirken lagelig til. Men det er ingen grunn til å svare med samme mynt. Skal vi unnslippe den mest raljerende polemikken og skal vi unngå at polemikken mot kirken  treffer må vi dyrke det beste i oss selv som kirke: Troverdigheten som teologisk fortolkere, med trygghet i vårt eget særegne språklige og rituelle univers.

En kirke uten kristen tro er overflødig, skriver Toje. En kirke som gjør det samme som andre er også overflødig, vil jeg mene. Kirkens kall og kirkens misjon er å være noe som ingen andre er. Si ting som ikke har blitt sagt. Skape rom som ikke har blitt åpnet. Hvis kirken er tro mot seg selv vil den oppdage at den av og til blir overflødig, fordi andre har tatt rollen eller ansvaret. Da skal den ikke føle seg truet, men glede seg over at nestekjærligheten finner uttrykk gjennom noe annet enn den selv.

Det å avstå fra å mene noe om politiske stridsspørsmål kan være et utslag av unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse. Men det kan også være et uttrykk for erkjennelse av egne begrensninger, anerkjennelse av den sekulære offentlighetens relative autonomi og ikke minst en evangelisk tro på gudsgnisten i menneskers samvittighet og frihet. Kirkens tale kan være et resultat av heltemot. Men av og til kan det også være et vågestykke å tie. Kirken må hele tiden leve i spennet.

Trykket i Vårt Land 3. mars 2016.

EN FELLES FREMTID

For en tid tilbake kom jeg i prat med Elling Lien Vistekleiven på en kafé her i Hønefoss. Dikteren sa: «Det verste jeg vet er når folk tror at deres egen religion er den eneste sanne og alle andre tar feil.» Jeg forstår ringerikspoeten godt og spør: Er vi dømt til å slå hverandre i hodet med de religiøse sannhetene våre?

For mange av oss troende er ikke religion primært skråsikre sannheter, men først og fremst ulike rom vi mennesker kan gå inn i. Religionene er annerledesrom dekorert med eldgamle fortellinger og fremmede ritualer, som vi kan velge å la livet vårt fargelegges av. Religionene er tolkninger av menneskelivet som kan gi dyp mening eller ikke. Vi kan verdsette disse tolkningene eller forkaste dem.

Annerledes troende beveger seg i andre rom enn mine kristne rom, men det betyr ikke uten videre at de fargelegger livene sine med gale farger. Å være kristen er ikke å forsøke å utslette andres tro med ett pennestrøk, men trofast å male sin egen tilværelse med det man finner meningsfullt innenfor sin egen troshorisont. Enten vi er humanetikere, kristne, buddhister eller kristne gir vi farger og kontraster til den samme virkeligheten: Vi bor i den samme byen og kommunen. Vi deler de samme barnehagene og sykehjemmene. Vi lever sammen.

Annerledes tenkende og troende kan ha ulike begrunnelser for gjestfrihet og kjærlighet, men det kan like fullt være den samme gjestfriheten og kjærligheten vi søker. Vi kan være hjertens enige om målet, men med vidt forskjellige begrunnelser ut fra ulike tradisjoner. I filosofien kalles det «overlappende enighet».

Kristendommen forkynner en korsfestet Gud. Det er unikt for vår tro. Likevel finnes det likhetstrekk med andre religioner. I en tid hvor enda flere kulturer og livssyn skal leve side om side på Ringerike har vi ikke råd til overse det felles grunnlaget vi kan bygge en fremtid på. For dette grunnlaget er avgjørende for å skape et godt lokalsamfunn.

Vi skal ikke late som om forskjeller og uenigheter ikke finnes. Men vi skal utforske dem på kloke måter, som gjør at andre føler seg verdsatt og akseptert. For ingen av oss har hele sannheten. Hvis vi kristne har forstått vår egen religion, så har i alle fall dét gått opp for oss: Det er Gud som eier den fulle sannheten – ikke vi.

På trykk i Ringerikes Blad 30. januar 2016.

BISKOPENS HYLLEST – ET FORBILLEDLIG EKSEMPEL?

Det er flott å gi hverandre veiledning gjennom oppriktige komplimenter og gode ord. Vi trenger alle bekreftelser. De fleste av oss finner anledninger og kanaler i de nære og personlige relasjoner til slike viktige oppmuntringer.

Men når slike gester flyttes ut av det private til det offentlige endrer de også karakter. De kan virke mer definerende for et helt liv. Når de i tillegg gis av kirkens øverste myndighetsperson i all offentlighet får de en særskilt moralsk og teologisk tyngde.

Per Arne Dahl har som biskop i Tunsberg vært aktiv som skribent, gjennom tekster som har blitt spredt rundt til bispedømmets lokalaviser. Sist gang jeg møtte biskopens tekst i min egen lokalavis var det med overskriften «Takk, Karsten!»

Ifølge ingressen til lokalavisen (Ringerikes Blad 25.11.15) hadde biskopen «skrevet en hyllest» til «den mest kjente presten i Tunsberg bispedømme», Karsten Isachsen. Jeg ble nysgjerrig: Hvorfor en hyllest? Har biskopen endret mening i homofilisaken og omfavnet Isachsens ord om at kirken har behandlet homofile på en iskald måte?

Anledningen var «en fjorten dagers bispevisitas i Hallingdal». Den begynte med frokost hjemme hos Karsten Isachsen, ifølge biskopen. Frokost hjemme hos Isachsen? Skal vi som lesere anta de to ikke bare er prestekollegaer, men også nære venner? Hvorfor ellers kun fornavn?

«For meg har livet på Eivindsplass vært himmel på jord», siterer biskopen frokostverten sin på, før han kommer med en positiv beskrivelse av Isachsen: «Ja, egentlig har dette bestandig vært hans budskap som prest og formidler. Mer himmel på jord! Mye mer himmel på jord!» Og jeg tenker: Ja, hva skulle ellers budskapet til en prest være? Hva gjør Isachsen så spesiell i forhold til andre prester? Vel, det får vi aldri svar på. Ei heller noen ord om Isachsens tydelige uenighet med biskopen i det store stridsspørsmålet i årets kirkevalg.

Og det er også noe av den kommunikative utfordringen til biskop Per Arne Dahl: Ved å skrive en hyllest til Karsten Isachsen, løftes én prest frem av kirkens øverste leder. Denne presten er allerede godt kjent. Han er til alt overmål en kjendisprest. Kan underteksten være annerledes enn at denne presten er så spesiell i forhold til andre prester og andre mennesker at han fortjener rosende ord fra selveste biskopen? Og hvor ble det av de homofile som Isachsen i fjor gjorde seg til talsmann for?

Ved å publisere en festtale som vi vanligvis er fortrolige med i private selskaper til den brede offentlighet, bryter biskopen med festtalen som sjanger på en måte som gjør at vi må spørre: Nærmer ikke biskopens tekst seg noe vi kjenner fra en annen offentlig setting, minnetalen?

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Men sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor. I vår tid ligger det også mye makt i store ord på merkedager, enten det er jubileer eller begravelser. Dette er en makt som en biskop utøver i særlig grad, all den tid biskopen formelt sett er kirkens øverste autoritet. Når det i tillegg er en kjendis biskopen forholder seg til, møtes to maktfigurer i samme offentlige rom, i samme tekst. Det krever en skjerpet bevissthet.

Kristen antropologi krever av oss prester at vi evner å sammenholde både menneskets gudbilledlighet og syndighet, når vi utøver vårt pastorale ansvar i offentligheten. Det gjelder også når vi holder festtaler eller minnetaler. Men når lovprisningen det eneste formatet den tidligere stortingspresten skriver i, er det vanskelig å få øye på en balansert kristen antropologi:

«Han har som prest vært en av de aller viktigste representantene for en trosvekkende og trosnærende forkynnelse. Han har som forfatter og foredragsholder vært til oppmuntring og glede. Ja, han har vært en brubygger og døråpner med sine uventede ord og vinklinger. Det var derfor mer enn fortjent at han i fjor ble beæret med Petter Dass-prisen og utnevnt til Ridder av St. Olav orden.  Fortjent og av nåde. Takk, Karsten!»

Mennesker virkeliggjør det gode og det onde gjennom sine liv.  Den kristne antropologien fremstiller menneskenes liv som høyst sammensatte. Men formidler slike hyllester en kristen antropologi? Eller står vi fare for å skjønnmale liv som andre mennesker kanskje har erfart på mindre flatterende vis? Er tiden moden for å minne protestantismens skepsis mot hagiografier?

Dette er en generell pastoral utfordring i våre kristne kirker. Den ensidige tonen i biskop Per Arne Dahl er ikke et helt enestående unntak, men gir oss alle en anledning til å reflektere på nytt: Utøver vi vårt profesjonelle og medmenneskelige ansvar godt nok i disse rituelle sammenhengene hvor mye av vårt nestes liv ligger i vår hånd som talere? Tar vi menneskers ulike erfaringer av de samme menneskene på alvor? Og ikke minst: Tar vi inn over oss menneskets syndighet i en situasjon hvor mange både serverer og forventer rosenrøde beskrivelser av sammensatte liv?

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren, og biskopen antas å inneha en særlig åndelig og faglig tyngde når det kommer til prestens profesjon. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Det å forme et persons ettermæle mens dette mennesket ennå lever er noe de fleste av oss gjør i private sammenkomster, uten kirkelig myndighet. Kirken har følgelig heller ingen liturgi for dette. Det tror jeg at det er gode grunner til: Når vi tydelig utøver presteembetet er det noe vi skal være ytterst varsomme med. Det gjelder særlig en biskop, som skal være prestenes pastorale eksempel og kirkens gode forbilde.

Gode ord adressert til enkeltpersoner trenger vi flere og ikke færre av. Det trenger vi alle! Men disse ordene kan vi la falle i det nære og personlige – uten å sette et kirkelig og autoritativt stempel på dem.

For dette er noe av forkynnelsens kunst: Å være personlig og nær – uten å bli privat.

Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad 8 (2015).

DONALD TRUMPS UPASSENDE BIBEL

«Mange tenker at dette er Guds mann for USA», er overskriften til Alf Gjøsunds balanserte kommentar om Donald Trumps nominasjonsvalgkamp i Vårt Land 10.12.15. Gjøsund bemerker poengtert at Trump «vifter med Bibelen». Bemerkningen er treffende for Trumps langt løsere og mer uforpliktende omgang med Skriften enn sine republikanske forgjengere som har ligget i tet i nominasjonsvalgkampen, slik Trump nå gjør.

Vi som følger Bibelens funksjon i amerikansk presidentvalgkamp med særlig interesse, fascineres av Donald Trumps omgang med «Bøkenes bok». For på samme måte som Trump bryter med god kutyme på i sin omtale av religiøse og sosiale minoriteter (muslimer, handikappede), ser han også ut til å gå imot suksessoppskriften til de siste valgkampenes seierherrer.

Trump har riktignok gjentatte ganger fremhevet Bibelen som hans favorittbok eller som den beste boka i verdenshistorien. Men i motsetning til George W. Bush og Barack Obama nektet Donald Trump tidligere i høst å oppgi favorittverset sitt i Bibelen med begrunnelsen om at det var for privat. Dermed støttet han seg til en sekularistisk begrunnelse som presidenter fra Ronald Reagan til Barack Obama har distansert seg fra. De sistnevnte har vært omhyggelige i sin retorikk for ikke å bli sett på som sekularister.

Da Trump endelig kom med et bibelsitat i et intervju i september brøt han god skikk på to måter: For det første siterte han fra Ordspråkene, som ikke akkurat blir regnet som sentret i evangeliske kristnes kanon. Jobs bok og Ordspråkene har snarere vært de erklærte favorittbøkene i Bibelen til mer sekulære demokratiske kandidater, ikke republikanere som har sin velgerbasis blant protestantiske kristne. For det andre strevde journalister og kommentatorer etter intervjuet med å finne igjen sitatet; det finnes ikke. Uttrykket Trump hevdet var et bibelsitat lot seg ikke finne i noen engelsk bibeloversettelse. Underteksten til intervjuet ble for mange: Denne mannen kan ikke sin bibel.

Skulle Trump gå helt til topps med denne strategien, vil muligens spillereglene for bruken av Bibelen i amerikansk politikk bli noe endret. Likevel: Hillary Clinton er favorittkandidaten som nettopp følger de etablerte spillereglene. Hun kan kunsten med organisk å veve bibelreferanser inn i sine politiske taler på en måte som både kommuniserer med religiøse og unngår å støte fra seg sekulære velgere.

Hun fremstår som akkurat passe religiøs – selv i en offentlighet som forstyrres og filleristes av en høyrepopulist med ambisjoner om å komme helt til Det hvite hus.

Trump forstyrrer med både å markedsføre seg som en protestant og som har brutt ekteskapet flere ganger. Han forstyrrer gjennom å forsikre om at han har gått på søndagsskolen, samtidig som han har vært tilhenger av abort. Appellen til denne paradoksale figuren kan tyde på at deler av velgermassene i USA er i bevegelse.

Bibelen har blitt brukt i amerikansk presidentvalgkamp for å styrke kandidatens oppriktighet og troverdighet. Men kanskje har Trump nettopp så stor troverdighet gjennom sin høyrepopulisme hvor han snakker «rett fra levra», som vi sier på norsk, at han kan nøye seg med «å vifte med Bibelen».

For tidligere har det ikke vært nok å vifte med Skriften. Man skulle demonstrere at man kunne den i tillegg.

På trykk i Vårt Land 17. desember 2015.