Få rockeartister av et internasjonalt kaliber har så mange innslag av kristen metaforikk og bibelske allusjoner som den irske supergruppa U2. Det har det blitt skrevet en del om. Men færre har lett etter en liturgi i U2s diskografi. Kan vi finne trekk av en U2-messe i Bonos rockepoesi? Og bidrar en U2-messe til en særere eller mer alminnelig kirke?
6. april 2008 feiret vi U2-messe i Lommedalen kirke, og 18. oktober gjorde vi det samme i Ris kirke. Vi brukte U2s tekster som liturgi og låter som salmer for dagen. Det resulterte i et nytt gudstjenesteuttrykk som vakte oppsikt.
Flere og flere protestantiske kirker i USA har de siste årene arrangert såkalte ”U2charist”. Ordet er en sammenstilling av det engelske ordet ”eucharist” for nattverd og U2. Disse menighetene har bevart sin ordinære liturgi og byttet ut all sang og musikk med U2-låter. Det samme har man gjort i Danmark, Sverige og nylig i Stavanger. Vardeneset menighet var den første i Norge som hadde ”U2messe”. Også her var gudstjenesten bygd opp etter mønster av en høymesse, med U2-låter mellom de liturgiske leddene.
På U2-gudstjenesten i Lommedalen kirke gikk vi enda lenger. U2s tekstmateriale ble brukt som liturgiske byggeklosser i en gudstjeneste hvor rammen var den ordinære høymesseordningen. Det kan trenge en teologisk gjennomgang og oppklaring.
ÅPNINGSSALME (But I Still Haven’t Found What I’m Looking For 1987)
Etter siste klokkeslag før gudstjenesten settes inngangsprosesjonen med prest, dåpskandidater og minestranter i bevegelse til lyden av U2s singelsuksess “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For”. Prosesjonen iscenesetter Guds folk sin pilegrimsvandring mot Gud – mot alteret, mot øst. Sangen tematiserer vandringen i jeg-form:
I have climbed the highest mountains
I have run through the fields
Only to be with you
Only to be with you.
Jeg-personen vitner om en søken kun springer ut av lengselen om å ”be with you”. Hvem det er, får vi ikke vite. Men jeg’et fortsetter å vitne om at han har kysset ”honey lips” og talt med ”the tongues of angels” (1. Kor 13,1). Han har søkt erotikken og religionen, men har fremdeles ikke funnet det han leter etter. Likevel markerer inngangsprosesjonen at han er på vei. Presten stiller seg bak alteret og synger nådehilsenen:
NÅDEHILSEN (Pride 1984)
In the name of Love
What more in the name of love
Når vi i den vanlige høymessen sier at vi er samlet i Faderens, Sønnen og Den hellige ånds sier vi samtidig at er samlet i Kjærlighetens navn – ”in the name of love”. For Gud er kjærlighet.
KYRIE (Sunday Bloody Sunday 1983)
Vi samles i begynnelsen av messen med å legge våre liv og hele menneskehetens liv frem for vår treenige Gud med bønn om tilgivelse – tilgivelse for det vi mennesker på jorden har forsømt og ødelagt. Presten oppfordrer menigheten til å synge et Kyrie, en klagesang for Herren vår Gud – til minne om den blodige søndagen i Nord-Irland 30. januar 1972, da 26 menneskerettighetsforkjempere ble skutt – til minne om alle blodige søndager – alle dager da mennesker rammes av krig, sult og urett – en ”Sunday Bloody Sunday”.
I can't believe the news today
I can't close my eyes and make it go away.
How long, how long must we sing this song?
Jeg-personen ser en vond virkelighet gjennom media, og svarer med fortvilelse og bønn til Gud: ”Hvor lenge?” (Sal 6,4) spør David eller Bibelens Elvis, som Bono kaller ham. Spørsmålet rettes fordi det finnes håp: ”Cos tonight we can be as one”. I kveld kan “vi” – en menneskehet splittet av krig og urett – bli ett.
Wipe your tears away.
I'll wipe your tears away.
I'll wipe your bloodshot eyes.
Sunday, bloody Sunday.
Så foregrip Guds handling på den siste dag og tørk bort tårene fra øynene dine (Joh Åp 21,4), for den virkelige kampen for enhet, fred og rettferdighet har allerede begynt for å holde fast på Jesu seier på korset (Joh 20,1-9). Det er i kampen for de millioner som gråter og dør mens vi spiser og drikker (1. Kor 15,32) at Jesu seier står på spill:
And today the millions cry
We eat and drink while tomorrow they die.
The real battle just begun
To claim the victory Jesus won
Ved å stille sammen Jesu seier og millioners sultedød, gir Bono Jesu seier på korset betydning som rettferdighetskamp; den egentlige kampen er ikke mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland, men kampen for mat og liv til alle. Klagesangen har brakt frem et håp i Jesu seier. Det er all grunn til å prise Herren: Ære være Gud i det høyeste!
GLORIA (Gloria 1981)
Gloria
In te domine
Gloria
Gloria
Refrenget i denne U2-låten går over det latinske messeleddet ”Gloria” og igjen siteres salmisten (Sal 31,2), denne gang på latin: ”In te domine”.
DÅPSSALME: (All Because of You 2004)
I was born a child of grace
(…)
I saw you in the curve of the moon
In the shadow cast across my room
You heard me in my tune
When I just heard confusion
Jeg-personen ble født som et nådens barn og kunne se du-personen i månens kurve og i skyggen gjennom rommet sitt. Gjennom fysiske lover i kosmos kan du-personen skimtes, en person jeg’et eksisterer på grunn av:
All because of you
I am
“Jeg er”. Hvem er? Er det jeg-personen? Eller er det en ny jeg-stemme? ”Jeg er”, kan være Guds stemme. I en bok som følger med albumet ”How To Dismantle An Atomic Bomb” gjengis en tidligere strofe fra sangen, som ikke kom med i den endelige versjonen: ”Take off your shoes/Who are you, said Moses to the burning bush/I am the great I am/All because of you”.
Men sangens tema om å være et nådens barn, sammen med det gjentakende ”Jeg er”, peker mot fortellingen om Gud i den brennende busk (2. Mos 3,14). Du-personen hørte til og med dette barnet av nåde sin egen ”tune” da barnet selv bare hørte ”confusion”. Du’et er noe større enn jeg’et, noe som kan gjøre jeg’et ”perfect again”, gjenopprette det. En nådens fødsel og gjenopprettelse. Her er sentrale temaer fra kristen dåpsteologi.
I’m alive
I’m being born
I just arrived, I’m at the door
Of the place I started out from
And I want back inside
Jeg’et lever, samtidig som det blir født: Dåpen. Det har kommet frem til stedet det kom ut fra, der hvor U2-gudstjenesten nå forrettes: Ved døpefonten.
TROSBEKJENNELSE / CREDO (I Still Haven’t Found What I’m Looking For 1987)
I believe in the kingdom come
Then all the colors will bleed into one
Bleed into one
Well yes I'm still running
You broke the bonds and you
Loosed the chains
Carried the cross
Of my shame
You know I believed it
But I Still Haven’t Found What I’m Looking For x 2
Den kristne dåp foranlediges av en trosbekjennelse som “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For” kulminerer i. Presten leder bekjennelsen av en tro på et rike og en tro på et ”du” som brøt lenkene og bar korset. Dette korset er skammens kors, en skam som er forårsaket av jeg-personen; av mennesket. Credo’et avsluttes med ”du vet at jeg trodde det”, før hele menigheten slutter opp om refrenget som holder trosbekjennelsen og pilegrimsmotivet sammen. De kan tolkes som motsetninger. Før trodde jeg’et, men hva nå? Men motivene kan også være forenlige. Å tro dreier seg ikke om skråsikkerhet, men om å undre seg og om å fortsette vandringen. Vi er i Kirken fordi vi er pilegrimer, nettopp fordi vi ikke har funnet det vi leter.
TEKSTLESNINGER (Gloria 1981)
Presten ber alle reise seg og høre Herrens ord. Menigheten svarer med refrenget fra U2-låten ”Gloria”, som går som en rød tråd gjennom gudstjenesten som en variant av den sedvanlige ”Gud være lovet” fra vår ordinære høymesse-liturgi.
Gloria
In te domine
Gloria
Gloria
BIBELSK SALME (“40” 1983)
Forsanger:
I waited patiently for the Lord
He inclined and heard my cry
He brought me up out of the pit
Out of the miry clay
I will sing, sing a new song
I will sing, sing a new song
He set my feet upon a rock
And made my footsteps firm
Many will see
Many will see and fear
I will sing, sing a new song
I will sing, sing a new song
Da U2 ga ut ”War” i 1983 fulgte en lang tid med spekulasjoner rundt platas siste spor i musikkpressen. Til sist kom også rockejournalistene frem til at det måtte være Det gamle testamentets salme 40 som var opphavet til låten, som forsangeren i gudstjenesten leder før menigheten slutter seg til ønsket om å synge en ny sang for Herren (salme 144,9). Samtidig rommer denne sangen også klagen som det er grunn til synge i fortvilelse:
How long to sing this song?
PREKEN
FORBØNN (“40” 1983)
Prestens forbønn avsluttes med salmistens ord, ”Hvor lenge, Herre? Hvor lenge?” før menigheten svarer med strofen fra U2s bibelske salme etter hvert ledd:
How long to sing this song?
NATTVERDSPROSESJON (PRIDE 1984)
One man come in the name of love
One man come and go.
One man come he to justify
One man to overthrow.
In the name of love
What more in the name of love.
In the name of love
What more in the name of love.
One man caught on a barbed wire fence
One man he resist
One man washed up on an empty beach
One man betrayed with a kiss
Vi bærer inn brød og vin – i Guds navn, i kjærlighetens navn: Hosianna! Velsignet være han som kom i kjærlighetens navn, som kom for å rettferdiggjøre og som ble forrådt av et kyss.
SURSUM CORDA (Mysterious Ways/Acrobat 1991)
Med brød og vin på alteret innleder presten invitasjonen til nattverden gjennom dialogen i Sursum Corda – “hjertene oppad”.
It's alright, it's alright, it's alright
She moves in mysterious ways
Men det å løfte sine hjerter til Herren er en nådegave – en nåde som både rommer menneskers uforbeholdne tilslutning og tvilens innvendinger fra en solist – en tvilende representant for menigheten:
I'd join the movement
If there was one I could believe in
Yeah I'd break bread and wine
If there was a church I could receive in
‘cause I need it now!
Dialogen ender i tilslutning fra menigheten, med benevnelse av guddommen i hunnkjønn:
It's alright, it's alright, it's alright
She moves in mysterious ways
Kirken er et fellesskap på vandring gjennom historien. Jeg-personen fra Bonos Credo kan sies å symbolisere dette fellesskapet. Det er en person som både er uforbeholden og tvilende i forhold til å overgi seg til gudsmysteriet. En dialog før nattverden kan derfor romme både den nølende og den tilsluttende holdningen som får sine stemmer gjennom U2s tekstmateriale, før lovprisningen setter inn og retter hele menneskets vesen mot guddommen og dens herlighet:
SANCTUS (Falling at your feet 2000)
Every chip from every cup
Every promise given up
Every reason that's not enough
Is falling, falling at your feet
Everyone who needs a friend
Every life that has no end
Every knee not ready to bend
Is falling, falling at your feet
I've come crawling, now I'm falling at your feet
Alt skal ned for du’ets føtter. Til og med hvert kne som ikke er klar til å bøye seg (Filipperne 2,10) faller ned foran Guds føtter. Dette er en hymne med kosmiske dimensjoner, en lovprisning før innstiftelsesord og Fader Vår.
AGNUS DEI (/With or Without You 1987)
A: And you give yourself away
And you give yourself away
And you give
And you give
And you give yourself away
Liturgen løfter kalken og signaliserer på den måten hvilket du menigheten synger til: Et du som gir seg selv bort. Som gir og som gir og som gir seg selv bort. Som Bono har forklart, eksponerer det seg selv. Det er en måte å tømme seg for sitt ego. En kenotisk bevegelse: Guds lam eksponerer seg og gir seg selv for oss gjennom å bære verdens synd.
MÅLTID
NATTVERDSSALME: (Crumbs From Your Table 2004)
TAKKEKOLLEKT (One 1991)
One love
One blood
One life
You got to do what you should
We're one, but we're not the same
We get to
Carry each other
Med vin og brød i hendene oppsummerer presten i en takksigelse nattverdens innhold i som én kjærlighet, ett blod og ett liv. I nattverden forenes vi med hverandre som ”grenene med vintreet” i Kristi kjærlighet og forplikter oss til å elske hverandre: Vi blir ett – for å bære hverandre.
LOVPRISNING (Gloria 1981)
Presten oppfordrer menigheten: La oss prise Herren! Menigheten svarer med det faste lovprisningsleddet fra ”Gloria”:
Gloria
In te domine
Gloria
Gloria
UTSENDELSE (Walk On 2001)
Walk On
“Walk On” er utsendelsessalmen som ender med ”Hallelujah”-strofene fra live-versjonen av denne låta.
Det er freidig gjort å egenhendig bytte ut Den norske kirkes høymesseliturgi med tekster fra ett spesifikt kulturuttrykk som U2. U2s materiale bygger ikke noen lang liturgisk tradisjon og liturgien ovenfor kan verken hente legitimitet fra kirkemøter eller liturgiske nemder. Det er helt og holdent fire irske menns åndsverk – skrevet for et kommersielt musikkmarked.
Mitt grep med å plukke, sakse og sette sammen en liturgisk tekst med U2-tekster undergraver på sett og vis U2s eget åndsverk. Min freidige bricolageteknikk resulterer i et nytt uttrykk, ikke så ulikt det hiphoppernes sampling gjør med andres artister musikk. De stjeler, sier noen. ”Every poet is a thief”, synger Bono i låta ”The Fly” fra 1991. Ja, jeg er en tyv som siterer Bono etter mitt eget forgodtbefinnende, men jeg gjør det i etymologisk forstand av det latinske ordet citare; sette i bevegelse eller sette fart i. U2s rockepoesi og det liturgiske språket settes fart gjennom en intertekstualitet hvor ulike tekster forlener hverandre med betydning. Det er åpenbart Bono som siteres, men det er ikke bare Bono som taler. Denne messen er ikke bare U2s åndsverk, men et nytt verk eller arbeid; folkets arbeid. Det er liturgi, ny liturgi hvor folket taler sitt eget språk til Gud. Ikke Bonos språk, men sitt språk – det vil si det språket som oppstår når U2s tekster settes i bevegelse innenfor den liturgiske kon-teksten i et kirkerom.
Bonos tekster kan altså bli liturgi eller folkets språk like så vel som høymessens språk. For noen er naturligvis sitater fra U2-plater mer fremmede enn høymessen, men for kanskje enda flere er det motsatt. Roland Barthes beskrev en gang en tekst som en vev av slumrende sitater. Isåfall er gjenkjennelige og fremmede uttrykk vevd sammen i denne U2-liturgien. Noen sitater er så gjenkjennelige at de har våknet, som et sitat deltakeren i gudstjenesten vet har en fortid – det være seg i Bibelen, på U2-plater eller i høymessen. Andre slumrer idet de høres. De kan alludere til bibeltekster, men de slumrer likevel. Populærmusikken bibelske allusjoner, enten det er hos en artist som Bono eller Bob Dylan eller Nick Cave slumrer over stereoanlegget i stua eller på en rockefestival. Men i kirken våkner de som ingen andre steder og skaper ny betydning for tilhøreren. Slik sett fører sitater fra den verdslige popmusikken i et sakralt kirkerom til vekkelse – vekkelse for de tilhørerne som oppfattter seg som hellige eller ”kirkevante” og for de som oppfatter seg som outsidere i forhold til kirken. Blant de sistnevnte var alle de verdslige mediene som fattet interesse for U2-gudstjenesten i Lommedalen. De ble ridd av vekkelsen. Rammet av sitatene. Satt i bevegelse.
Jeg har oppfattet den pågående gudstjenestereformen som en vekkelsesbølge. En bølge av vilje til å få gudstjenestespråket til å våkne, stå opp fra det noen oppfatter som liturgiens evige søvn. En søvn hvor språket har stivnet og ikke lenger taler, uansett hvor mye det måtte sitere gode og oppbyggelige kilder. I så måte er denne U2-messen del av et løssluppent reformarbeid. Løssluppent, fordi jeg mener det er til dels muliggjort av at vi i våre reformtider har en mindre og mindre påaktet ordo i Den norske kirke. Denne troløsheten overfor alterboken oppfatter jeg sjelden som et reflektert valg fra menighetene, men oftere som en ubegrunnet løssluppenhet, en slags tidsånd – hvor vi som prester ikke lenger avkreves lojalitet til vedtatte liturgier i alterboken. Dermed kan vi selv gjøre som vi vil. Det gjorde jeg. U2-gudstjenestens liturgi står altså lagelig til hogg for kritikk, som et resultat av tidsånden. Men så er det også en tidsånd som alltid er vevd sammen med Den hellige ånd. Den står følgelig også lagelig til for bruk i andre kirker enn Lommedalen.
Om en ønsker å bruke dette materiale, må ulike praktiske overveielser gjøres idet en går fram. Fremføringen av en U2-messe kommer for det første an på hvilke ressurser en har til rådighet. Her kan det lokale TenSing-koret akkompagnere liturgien, eller fremføre hele U2-låter mellom de liturgiske leddene. Hvis kirken har et husband eller bare en organist, kan de spille til liturgien som presten leder. Har man har tilgang til multimedia og dette egner seg i kirkerommet, kan U2-videoer fra nettet illustrere deler av liturgien. En skal være på trygg grunn i forhold til U2s rettighetsholdere, Universal Music, så lenge en ikke foreviger gudstjenesten gjennom film eller lignende som gjør den til et nytt produkt. Dessuten har Bono gitt de amerikanske menighetene tillatelse til å bruke låtmaterialet så lenge ofringen går til et formål som støtter opp om FNs tusenårsmål om bekjempelse av global fattigdom.
En grunnleggende avveining for en liturg i dette arbeidet bør være hvorvidt de liturgiske leddene skal synges eller leses. Språket er en utfordring her. Leses de, brukes de i en annen form enn det tilhøreren kjenner de fra, nemlig sangen og musikken. Dessuten er det et spørsmål om hvor naturlig det virker når en prest snakker på engelsk til en norsk forsamling, også liturgisk. Synges leddene derimot, spiller fremføringen på tilhørerens gjenkjennelse tilegnet i populærkulturen, og en kan oppnå noe av den samme fortroligheten med leddene som en kirkegjenger etter en stund oppøver seg i forhold til en ordinær høymesse.
Jeg har ikke funnet noen U2-tekst som korresponderer godt til selve sakramentsfeiringen, verken av dåp eller nattverd. Tekstene jeg har funnet, skaper en ny ramme rundt nattverden. Innstiftelsesordene, ville jeg beholdt i sin norske språkform, så lenge en har med en norsk forsamling å gjøre. Det samme ville gjelde for dåp. Dernest ville jeg vurdert å sløyfe noen ledd hvis de ikke skulle fungere godt i samspillet mellom liturg, musikere og menighet.
U2-låter må gjerne legges til som salmer mellom de liturgiske leddene. U2s musikk er imidlertid ikke skrevet for salmesang med deltakelse fra en stor forsamling. Likevel har det vist seg på U2s turneer at flere av låtene har egnet seg for allsang, til stadionarenaer med nær 100.000 mennesker til stede. Her er det altså potensiale for en bredere deltakelse enn fra bare solister og liturger.
Tegner U2-gudstjenesten opp et liturgisk kart med veier Gud tør kjenne? Eller blir veiene innsnevret til en smal sti bare fordi en prest ønsket å gå foran og tråkke opp en for seg selv – for de som liker U2? Er denne typen spektakulære liturgiske påfunn snarere ekskluderende enn inkluderende? Er det skreddersydd for én type ungdomskultur eller kulturell klikk som digger U2? Skal vi lage en gudstjeneste for hver popartist som måtte finnes? Ja, hvem er da som skal møtes i kirken på søndag klokken elleve? En fanklubb? Blir den hellige kirke da virkeliggjort som alminnelig fellesskap? Eller blir den bare særere?
På prostisamlingen i etterkant av U2-gudstjenesten kom en god kollega av meg med et sukk i form av en bekjennelse jeg oppfattet som en undertekst til mitt liturgiske initiativ i Lommedalen: ”Jeg har en lengsel etter det alminnelige.”
Jeg synes det var fint sagt, men tenkte: Ble ikke U2-gudstjenesten en manifestasjon av det alminnelige? Er ikke U2 mer alminnelig i dag enn Kverno-toner fra høymessen? Er ikke U2 mer generasjonsmusikk for slekters gang i kirken enn de fleste av salmene våre? Og var ikke U2-gudstjenestens nedslagsfelt – med deltakere fra 1 til 80 år - langt bredere enn på en vanlig søndag i Den norske kirke?
Gjør noe spektakulært i høymessetid – og du skal få se det alminnelige.
Primærkilder:
Gudstjenestebok for Den norske kirke (1996) Verbum.
The Million Dollar Hotel (2000) Universal Island Records.
U2: October (1981) Island Records.
U2: War (1983) Island Records.
U2: The Unforgettable Fire (1983) Island Records.
U2: The Joshua Tree (1987) Island Records.
U2: Achtung Baby (1991) Island Records.
U2: All That You Can’t Leave Behind (2001) Universal International Music.
U2: How to Dismantle an Atomic Bomb (2004) Universal International Music.
Publisert i Nytt Norsk Kirkeblad 8/2009.
torsdag 22. april 2010
BISKOPENS UNNVIKELSER
Biskop Jørgensen bruker sist ukes innlegg på å gjenta biskopenes unnvikenhet i forhold til Kairosdokumentets oppfordring om handelsboikott av okkupasjonsmakten Israel. Han nøyer seg med å henvise til ”stemmer” som har overbevist biskopene om at handelsboikott vil være ”ødeleggende” for palestinerne.
Vi får ikke vite konkret hvilke stemmer som veier så tungt for norske biskoper at de velger å overhøre de palestinske kirkeledernes rop. Ikke bare anonymiserer biskopen disse stemmene, men han unnlater også å argumentere for hvorfor økonomiske sanksjoner vil skade det okkuperte folket selv. Ei heller er han villig til å gå inn i debatten om de historiske paralleller mellom apartheid i Sør-Afrika og situasjonen på Vestbredden og Gaza som blant annet Desmond Tutu har trukket. Biskopen viker unna hele den brennbare debatten om Kairosdokumentets uttrykte ønske om ikkevoldelige virkemidler for å presse Israel til å stanse okkupasjonen.
Den norske kirkes bispekollegium kalles til å svare på ropet de har hørt. Enn så lenge svarer de unnvikende med vennlig prat om fred. Kirkens kjærlighet må være sann. Ikke tomme ord, men handling.
Innlegg i Morgenbladet skrevet sammen med min kollega Marit Skjeggestad 23. april.
Vi får ikke vite konkret hvilke stemmer som veier så tungt for norske biskoper at de velger å overhøre de palestinske kirkeledernes rop. Ikke bare anonymiserer biskopen disse stemmene, men han unnlater også å argumentere for hvorfor økonomiske sanksjoner vil skade det okkuperte folket selv. Ei heller er han villig til å gå inn i debatten om de historiske paralleller mellom apartheid i Sør-Afrika og situasjonen på Vestbredden og Gaza som blant annet Desmond Tutu har trukket. Biskopen viker unna hele den brennbare debatten om Kairosdokumentets uttrykte ønske om ikkevoldelige virkemidler for å presse Israel til å stanse okkupasjonen.
Den norske kirkes bispekollegium kalles til å svare på ropet de har hørt. Enn så lenge svarer de unnvikende med vennlig prat om fred. Kirkens kjærlighet må være sann. Ikke tomme ord, men handling.
Innlegg i Morgenbladet skrevet sammen med min kollega Marit Skjeggestad 23. april.
fredag 9. april 2010
PÅ HØY TID
Vi har nettopp feiret den viktigste høytiden i kirken. Å ta påskens lidelseshistorie på alvor er umulig uten samtidig å ta vår tids lidelseshistorier inn over oss. En av de sterkeste utfordringer i så måte finnes i dag blant det palestinske folk – et folk som lider under Israels jernharde okkupasjon og det internasjonale samfunnets unnfallenhet overfor denne okkupasjonsmakt.
Som prester i Den norske kirke er vi takknemlige for at våre øverste ledere aktivt har oppsøkt de palestinske kristne – for å lytte til deres lidelseshistorier og vise sin medfølelse. Samtidig forundres vi av at de samme kirkelederne våre avviser bruk av handelsboikott som virkemiddel kort tid før «Kairos-dokumentet» ble lansert. Dette utropet fra kristne palestinske kirkeledere oppfordrer nettopp det kristne verdenssamfunnet til å arbeide for dette ikkevoldelige virkemidlet mot Israels okkupasjon.
I stedet legger Den norske kirkes bispekollegium seg på Norges offisielle linje, som kom til uttrykk gjennom utenriksminister Jonas Gahr Støres innspill i diskusjonen om biskopenes rolle: «Det er bra at Kirken taler de undertryktes sak, men Kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper.» Betyr dette at Kirkens store fordel og kompetanse i dialog skjer på bekostning av evnen til å tale de undertryktes sak og velge å stå på deres side? Ser vi her en kirke som ikke våger å stå opp for de undertrykte, og som i stedet satser på å skape dialog mellom religiøse grupper? Er Den norske kirke en religiøs institusjon som begrenser seg til ukontroversiell dialog mellom religiøse grupper og som samtidig er politisk bekvem for en norsk utenriksminister, i stedet for å reise seg i motstand mot undertrykkelse og stå side ved side med urettens ofre? Det synes som vår utenriksminister her forveksler kirkens pragmatiske evne til å skape dialog med dens profetiske oppdrag og dens evangeliske mandat: Å tale de undertryktes sak, å bringe ut et gledesbudskap til fattige, å sette de undertrykte fri (Lukas 4,18).
Vi håper det ikke er prominente personer i det offentlige rom eller Norges offisielle linje som får biskopene til å vike tilbake for boikott som et moralsk svar på Vestens medansvar for Israels okkupasjon av palestinernes land. Vi håper biskopene har foretatt selvstendige vurderinger ut fra sin etiske og teologiske integritet. Men hvilke teologiske, etiske og prinsipielle overveielser ligger til grunn for deres konklusjon om å avvise boikott?
Hvilke overveielser er blitt gjort av bispekollegiet som fastholder det prisverdige i å ha bidratt til å bekjempe apartheidregimet i Sør-Afrika ved å støtte boikott den gangen, men som samtidig tilsier at det er galt i denne situasjonen? Hvordan forholder biskopene seg til sørafrikanske kirkelederes sammenligning av situasjonen for de svarte i Sør-Afrika under apartheid og palestinernes situasjon under Israels okkupasjon i dag? Hva mener biskopene våre om erkebiskop Desmond Tutus betegnelse av Israels okkupasjon som apartheid? Og hvilke praktiske og politiske konsekvenser skal vi som Den norske kirke utlede av Kairos-dokumentet? Er det sterke vitnesbyrdet i dokumentet godt for noe som helst, hvis det ikke fører til handling fra kirkens side?
Lidelsens høytid er over. Det er nå på høy tid med handling – for de lidende og undertrykte.
Innlegg i Morgenbladet 10. april 2010, skrevet sammen med Marit Skjeggestad.
Som prester i Den norske kirke er vi takknemlige for at våre øverste ledere aktivt har oppsøkt de palestinske kristne – for å lytte til deres lidelseshistorier og vise sin medfølelse. Samtidig forundres vi av at de samme kirkelederne våre avviser bruk av handelsboikott som virkemiddel kort tid før «Kairos-dokumentet» ble lansert. Dette utropet fra kristne palestinske kirkeledere oppfordrer nettopp det kristne verdenssamfunnet til å arbeide for dette ikkevoldelige virkemidlet mot Israels okkupasjon.
I stedet legger Den norske kirkes bispekollegium seg på Norges offisielle linje, som kom til uttrykk gjennom utenriksminister Jonas Gahr Støres innspill i diskusjonen om biskopenes rolle: «Det er bra at Kirken taler de undertryktes sak, men Kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper.» Betyr dette at Kirkens store fordel og kompetanse i dialog skjer på bekostning av evnen til å tale de undertryktes sak og velge å stå på deres side? Ser vi her en kirke som ikke våger å stå opp for de undertrykte, og som i stedet satser på å skape dialog mellom religiøse grupper? Er Den norske kirke en religiøs institusjon som begrenser seg til ukontroversiell dialog mellom religiøse grupper og som samtidig er politisk bekvem for en norsk utenriksminister, i stedet for å reise seg i motstand mot undertrykkelse og stå side ved side med urettens ofre? Det synes som vår utenriksminister her forveksler kirkens pragmatiske evne til å skape dialog med dens profetiske oppdrag og dens evangeliske mandat: Å tale de undertryktes sak, å bringe ut et gledesbudskap til fattige, å sette de undertrykte fri (Lukas 4,18).
Vi håper det ikke er prominente personer i det offentlige rom eller Norges offisielle linje som får biskopene til å vike tilbake for boikott som et moralsk svar på Vestens medansvar for Israels okkupasjon av palestinernes land. Vi håper biskopene har foretatt selvstendige vurderinger ut fra sin etiske og teologiske integritet. Men hvilke teologiske, etiske og prinsipielle overveielser ligger til grunn for deres konklusjon om å avvise boikott?
Hvilke overveielser er blitt gjort av bispekollegiet som fastholder det prisverdige i å ha bidratt til å bekjempe apartheidregimet i Sør-Afrika ved å støtte boikott den gangen, men som samtidig tilsier at det er galt i denne situasjonen? Hvordan forholder biskopene seg til sørafrikanske kirkelederes sammenligning av situasjonen for de svarte i Sør-Afrika under apartheid og palestinernes situasjon under Israels okkupasjon i dag? Hva mener biskopene våre om erkebiskop Desmond Tutus betegnelse av Israels okkupasjon som apartheid? Og hvilke praktiske og politiske konsekvenser skal vi som Den norske kirke utlede av Kairos-dokumentet? Er det sterke vitnesbyrdet i dokumentet godt for noe som helst, hvis det ikke fører til handling fra kirkens side?
Lidelsens høytid er over. Det er nå på høy tid med handling – for de lidende og undertrykte.
Innlegg i Morgenbladet 10. april 2010, skrevet sammen med Marit Skjeggestad.
onsdag 31. mars 2010
VÅR SLETTE FASTE
Påsken avløser om litt fastetiden i vår kristne tradisjon. Da legger vi bak oss et slapt protestantisk motstykke til muslimenes Ramadan. Den kristne protestantismens faste kjennetegnes av rituell språkløshet. Det er både dens styrke og svakhet.
”Faster du?” er et ubehagelig spørsmål for en luthersk protestant i tiden vi er inne i: Den kristne fastetiden. For vi vet at Jesus fastet i ørkenen, mens det er verre med oss. Til alt overmål er fasten en egen periode av det protestantiske kirkeåret, uten at vi har så mange måter å uttrykke dette på. Selv den mest elementære måten å faste på – det å avstå å spise – er en fjern tanke for en alminnelig norsk protestant.
I forholdet til faste slår det oss hvordan reformasjonens protest mot katolisismens sofistikerte trossystem med sine detaljerte religiøse anbefalinger til de troende preger oss fem hundreår senere. Det virker fremdeles utenkelig at en biskop i Den norske kirke skulle foreskrevet pålegg om å faste fra kjøtt og erstatte middagsmåltidene med fisk hver fredag gjennom fastens 40 dager, slik biskoper i Den katolske kirke har gjort i lange tider. Det ville bryte med den protestantiske individualisme som lar den enkelte troende bestemme i trosspørsmål. Samtidig ligger det protestantiske etos som stiller alle ytterliggjorte religiøse bud i mistenksomhetens lys latent. Det skal ikke mye til før noe fremstår som tilgjort religiøst i det protestantiske Norge. Selv humanetikerne er preget av dette religiøse inderlighetskravet i sin religionskritikk. Heller ikke ateistene kan helt fri seg fra hundreår med kristen pietisme i Norge, som om det var et kollektivt traume fra Ibsens ”Gengangere” som gikk igjen og igjen i den religiøse underbevisstheten.
Det er altså en fundamental protestantisk mentalitet som holder oss igjen i forhold til å vende tilbake til den fastepraksis som var alminnelig før reformasjonen og som har blitt revitalisert gjennom Islams nærvær i Norge. Å stivne hen i vår rituelle språkløshet i fastetiden er likevel ikke bare en protestantisk refleks. Å forbli i våre matvaner, som om de 40 forberedende dagene til påsken ikke hadde noe å si, er like mye et resultat av det pragmatiske forhold til etikk som ligger i protestantismen. Martin Luther tok som kjent De ti bud lite alvorlig. Han hevdet at de kunne ha mye for seg da de ble nedtegnet på sin tid, men overlot til den menneskelige fornuft å vurdere deres gyldighet i dag. De var altså ikke hellige i seg selv. Selv ikke De ti bud var absolutte. Enda mindre grunn fantes det for å holde kirkelige påbud om for eksempel faste som hellige. Det var uansett hensynet til medmennesket som kom først.
Når jeg i dag som luthersk prest spør mine konfirmanter om hva faste er for noe, kommer svaret raskt: Det er å avstå fra å spise. Men i stedet for å anbefale ungdommene å spise mindre eller faste på spesielle dager, oppfordrer jeg konfirmantene til å engasjere seg for verdens fattige. Dette er kanskje det mest fundamentale i den kristne fasten, som det lyder hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet: Nei, slik er fasten som jeg vil ha; at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri (Jesaja 58,5). De fattige trenger politisk og økonomisk frigjøring, ikke at rike mennesker spise mindre mat. Eller henger dette likevel sammen?
Mange har som velstående nordmenn forsøkt å dele livet med fattige i den tredje verden, i avgrensede perioder. Vi har aktivt oppsøkt denne etisk sett komplekse erfaringen det er å dele noe av livsvilkårene til fattige med VISA-kortet og medlemskapet i Folketrygden på baklomma. Skal man dele noe av livet med de som mangler elementære goder, kan man bli nødt til å avstå fra å nyte noen av dem selv. Den mest grunnleggende måten å dele livet på er kanskje å spise den samme maten. Det kan i de fattiges kontekst bety å avstå fra det varierte og dyre kostholdet man spiser av rent ernæringsmessige grunner i Norge. I tillegg kan det oppleves som krenkende for fattige om du skulle sitte i deres eget hjem og fråtse i den samme luksusen som i hjemlandet ditt, selv om du delte. Det sårbare i situasjonen kan innby til faste, nærmest som et etisk pålegg du ikke kommer uten om. For å leve sammen med fattige, kan du bli nødt til å dele noe av deres fattigdom. Dette er en sentral beveggrunn for mange religiøse som i dagens verden faster, å kjenne noe av de andres sult. Det er en trospraksis som kan innby til et misbruk hvor man vasker sin dårlige samvittighet for verdens nød ved å late som om man deler de fattiges sult helt og fullt. Men det kan like fullt oppstå som en etisk nødvendighet, ut fra situasjonen, som beskrevet ovenfor. Faste fra de selvfølgeligste nytelser som norsk medlem i den globale overklassen kan være det eneste riktige, selv om formen må oppstå i det konkrete møtet med de fattige; det som i kristen tro er selve møtet med Gud: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matteus 25,40).
I en norsk kontekst er det likevel et annet hensyn som forhindrer meg i å anbefale kristne ungdommer å faste: Spiseforstyrrelser. Noen av helgenene som i Martin Luthers samtid ble fremhevet som de største kristne forbildene, led karakteristisk nok av spiseforstyrrelser. Skytshelgenen Katarina av Siena (1347-1380), en uvanlig innflytelsesrik kvinne i sin samtid, døde til slutt av anoreksi.
Idag har vi en slanke- og helseindustri som har sekularisert og kommersialisert den religiøse tradisjonen med faste. Deres innflytelse kan kanskje sammenlignes med Kirkens makt i middelalderen. Det er som om to institusjoner som legger opp til et problematisk forhold til kropp og mat skulle ha byttet plass. Begge spiller på menneskets behov for å vise selvkontroll i omgang med mat og i forhold til sine omgivelser. Begge har oppmuntret til å bruke kroppen som et medium for et annet liv: Kirken pekte på et liv nærmere det himmelske, mens slankebransjen i dag lokker med den paradisiske idealkroppen. På veien forvalter de kommersielle aktørene i dag unge menneskers selvfølelse og forestillinger om skyld og skam med en makt Kirken i dag bare kan drømme om. Og få ting er i dag like tabu som å være overvektig, som om man ikke klarte å kontrollere sin omgang med det mest basale og lett tilgjengelige i de velståendes tilværelse: Mat.
Kanskje er ikke statsprotestantismens lunkne holdning til faste så dum likevel. Kanskje er kombinasjonen av vår lunkenhet i forhold til å avstå fra mat og vår årlige aktivisme for verdens fattige gjennom Kirkens Nødhjelp det beste budskapet Kirken kan gi i fastetiden vi befinner oss i. Og mon tro om ikke Vårherre har mer sans for den nytelsesglade Per Fugelli enn den fasteelskende pave Benedikt?
En forkortet versjon av teksten ble trykket som kronikk i VG 26. mars.
”Faster du?” er et ubehagelig spørsmål for en luthersk protestant i tiden vi er inne i: Den kristne fastetiden. For vi vet at Jesus fastet i ørkenen, mens det er verre med oss. Til alt overmål er fasten en egen periode av det protestantiske kirkeåret, uten at vi har så mange måter å uttrykke dette på. Selv den mest elementære måten å faste på – det å avstå å spise – er en fjern tanke for en alminnelig norsk protestant.
I forholdet til faste slår det oss hvordan reformasjonens protest mot katolisismens sofistikerte trossystem med sine detaljerte religiøse anbefalinger til de troende preger oss fem hundreår senere. Det virker fremdeles utenkelig at en biskop i Den norske kirke skulle foreskrevet pålegg om å faste fra kjøtt og erstatte middagsmåltidene med fisk hver fredag gjennom fastens 40 dager, slik biskoper i Den katolske kirke har gjort i lange tider. Det ville bryte med den protestantiske individualisme som lar den enkelte troende bestemme i trosspørsmål. Samtidig ligger det protestantiske etos som stiller alle ytterliggjorte religiøse bud i mistenksomhetens lys latent. Det skal ikke mye til før noe fremstår som tilgjort religiøst i det protestantiske Norge. Selv humanetikerne er preget av dette religiøse inderlighetskravet i sin religionskritikk. Heller ikke ateistene kan helt fri seg fra hundreår med kristen pietisme i Norge, som om det var et kollektivt traume fra Ibsens ”Gengangere” som gikk igjen og igjen i den religiøse underbevisstheten.
Det er altså en fundamental protestantisk mentalitet som holder oss igjen i forhold til å vende tilbake til den fastepraksis som var alminnelig før reformasjonen og som har blitt revitalisert gjennom Islams nærvær i Norge. Å stivne hen i vår rituelle språkløshet i fastetiden er likevel ikke bare en protestantisk refleks. Å forbli i våre matvaner, som om de 40 forberedende dagene til påsken ikke hadde noe å si, er like mye et resultat av det pragmatiske forhold til etikk som ligger i protestantismen. Martin Luther tok som kjent De ti bud lite alvorlig. Han hevdet at de kunne ha mye for seg da de ble nedtegnet på sin tid, men overlot til den menneskelige fornuft å vurdere deres gyldighet i dag. De var altså ikke hellige i seg selv. Selv ikke De ti bud var absolutte. Enda mindre grunn fantes det for å holde kirkelige påbud om for eksempel faste som hellige. Det var uansett hensynet til medmennesket som kom først.
Når jeg i dag som luthersk prest spør mine konfirmanter om hva faste er for noe, kommer svaret raskt: Det er å avstå fra å spise. Men i stedet for å anbefale ungdommene å spise mindre eller faste på spesielle dager, oppfordrer jeg konfirmantene til å engasjere seg for verdens fattige. Dette er kanskje det mest fundamentale i den kristne fasten, som det lyder hos profeten Jesaja i Det gamle testamentet: Nei, slik er fasten som jeg vil ha; at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri (Jesaja 58,5). De fattige trenger politisk og økonomisk frigjøring, ikke at rike mennesker spise mindre mat. Eller henger dette likevel sammen?
Mange har som velstående nordmenn forsøkt å dele livet med fattige i den tredje verden, i avgrensede perioder. Vi har aktivt oppsøkt denne etisk sett komplekse erfaringen det er å dele noe av livsvilkårene til fattige med VISA-kortet og medlemskapet i Folketrygden på baklomma. Skal man dele noe av livet med de som mangler elementære goder, kan man bli nødt til å avstå fra å nyte noen av dem selv. Den mest grunnleggende måten å dele livet på er kanskje å spise den samme maten. Det kan i de fattiges kontekst bety å avstå fra det varierte og dyre kostholdet man spiser av rent ernæringsmessige grunner i Norge. I tillegg kan det oppleves som krenkende for fattige om du skulle sitte i deres eget hjem og fråtse i den samme luksusen som i hjemlandet ditt, selv om du delte. Det sårbare i situasjonen kan innby til faste, nærmest som et etisk pålegg du ikke kommer uten om. For å leve sammen med fattige, kan du bli nødt til å dele noe av deres fattigdom. Dette er en sentral beveggrunn for mange religiøse som i dagens verden faster, å kjenne noe av de andres sult. Det er en trospraksis som kan innby til et misbruk hvor man vasker sin dårlige samvittighet for verdens nød ved å late som om man deler de fattiges sult helt og fullt. Men det kan like fullt oppstå som en etisk nødvendighet, ut fra situasjonen, som beskrevet ovenfor. Faste fra de selvfølgeligste nytelser som norsk medlem i den globale overklassen kan være det eneste riktige, selv om formen må oppstå i det konkrete møtet med de fattige; det som i kristen tro er selve møtet med Gud: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matteus 25,40).
I en norsk kontekst er det likevel et annet hensyn som forhindrer meg i å anbefale kristne ungdommer å faste: Spiseforstyrrelser. Noen av helgenene som i Martin Luthers samtid ble fremhevet som de største kristne forbildene, led karakteristisk nok av spiseforstyrrelser. Skytshelgenen Katarina av Siena (1347-1380), en uvanlig innflytelsesrik kvinne i sin samtid, døde til slutt av anoreksi.
Idag har vi en slanke- og helseindustri som har sekularisert og kommersialisert den religiøse tradisjonen med faste. Deres innflytelse kan kanskje sammenlignes med Kirkens makt i middelalderen. Det er som om to institusjoner som legger opp til et problematisk forhold til kropp og mat skulle ha byttet plass. Begge spiller på menneskets behov for å vise selvkontroll i omgang med mat og i forhold til sine omgivelser. Begge har oppmuntret til å bruke kroppen som et medium for et annet liv: Kirken pekte på et liv nærmere det himmelske, mens slankebransjen i dag lokker med den paradisiske idealkroppen. På veien forvalter de kommersielle aktørene i dag unge menneskers selvfølelse og forestillinger om skyld og skam med en makt Kirken i dag bare kan drømme om. Og få ting er i dag like tabu som å være overvektig, som om man ikke klarte å kontrollere sin omgang med det mest basale og lett tilgjengelige i de velståendes tilværelse: Mat.
Kanskje er ikke statsprotestantismens lunkne holdning til faste så dum likevel. Kanskje er kombinasjonen av vår lunkenhet i forhold til å avstå fra mat og vår årlige aktivisme for verdens fattige gjennom Kirkens Nødhjelp det beste budskapet Kirken kan gi i fastetiden vi befinner oss i. Og mon tro om ikke Vårherre har mer sans for den nytelsesglade Per Fugelli enn den fasteelskende pave Benedikt?
En forkortet versjon av teksten ble trykket som kronikk i VG 26. mars.
mandag 22. mars 2010
DEN FØRSTE BLUES
Yeah, though I walk
In the valley of the shadow
Yet, I will fear no evil
Ordene er fra U2-låta "Love Rescue Me". Men det er ikke Bono som er opphavet til dem. De er fra Salmenes bok i Det gamle testamentet.
Vi har nettopp feiret Maria budskapsdag i kirken, og i evangelieteksten for denne dagen bryter Maria ut i lovsang. Men også hennes ord er opprinnelig fra Salmenes Bok – skrevet i lang tid før hennes levetid.
Maria gjør det samme som Bono: Hun henter sterke ord fra Salmenes Bok og nytolker dem ved å sette de inn i en ny sammenheng – inn i sin tid. Maria gjorde det for 2000 år siden. Bono har gjort i det i vår moderne tid – i låter som "40", "Sunday Bloody Sunday", "Magnificent" og nevnte "Love Rescue Me".
Bono har kalt denne boken i Det gamle testamentet "den første blues". For i likhet med bluesen uttrykker Davidssalmene fortvilelse og ærlighet, på grensen til raseri, og retter følelsene mot Gud. Eller som Jesus roper med klageordene fra Salmenes bok når han blir korsfestet: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Maria levde også med uroen og tvilen. Hun ble forskrekket da hun fikk budskapet om at hun skulle bli Guds mor – og hun gikk en lang vei opp til fjellbygdene hvor hennes slektning Elisabet bodde – før hun kunne bryte ut i lovsang. Mistroen og uroen er ikke noe som holder troens pilegrimer tilbake, men får dem til å gå lenger.
Bono er i så måte en moderne pilegrim, som den lange rekken av U2-album dokumenterer – hvor låtskriverens forhold til kristentroen går fra raseri til glede, fra ironi til inderlighet, fra gudsfornektelse til lovsang. Rockeidolet går en vei fra den første blues til den rene lovsangen. Ikke bare Maria – det fremste trosforbildet i kristen tradisjon – hadde en vei å gå.
Også mennesket i år 2010 har en lang vei å gå i møtet med eldgammel religion. La oss gå sammen!
Kortversjon av preken holdt i Ris kirke 21. mars.
In the valley of the shadow
Yet, I will fear no evil
Ordene er fra U2-låta "Love Rescue Me". Men det er ikke Bono som er opphavet til dem. De er fra Salmenes bok i Det gamle testamentet.
Vi har nettopp feiret Maria budskapsdag i kirken, og i evangelieteksten for denne dagen bryter Maria ut i lovsang. Men også hennes ord er opprinnelig fra Salmenes Bok – skrevet i lang tid før hennes levetid.
Maria gjør det samme som Bono: Hun henter sterke ord fra Salmenes Bok og nytolker dem ved å sette de inn i en ny sammenheng – inn i sin tid. Maria gjorde det for 2000 år siden. Bono har gjort i det i vår moderne tid – i låter som "40", "Sunday Bloody Sunday", "Magnificent" og nevnte "Love Rescue Me".
Bono har kalt denne boken i Det gamle testamentet "den første blues". For i likhet med bluesen uttrykker Davidssalmene fortvilelse og ærlighet, på grensen til raseri, og retter følelsene mot Gud. Eller som Jesus roper med klageordene fra Salmenes bok når han blir korsfestet: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Maria levde også med uroen og tvilen. Hun ble forskrekket da hun fikk budskapet om at hun skulle bli Guds mor – og hun gikk en lang vei opp til fjellbygdene hvor hennes slektning Elisabet bodde – før hun kunne bryte ut i lovsang. Mistroen og uroen er ikke noe som holder troens pilegrimer tilbake, men får dem til å gå lenger.
Bono er i så måte en moderne pilegrim, som den lange rekken av U2-album dokumenterer – hvor låtskriverens forhold til kristentroen går fra raseri til glede, fra ironi til inderlighet, fra gudsfornektelse til lovsang. Rockeidolet går en vei fra den første blues til den rene lovsangen. Ikke bare Maria – det fremste trosforbildet i kristen tradisjon – hadde en vei å gå.
Også mennesket i år 2010 har en lang vei å gå i møtet med eldgammel religion. La oss gå sammen!
Kortversjon av preken holdt i Ris kirke 21. mars.
søndag 7. mars 2010
DAGEN FØR KVINNEDAGEN
"At tiden løper fra meg, forsvinner som sand mellom fingrene mine mens jeg gjør.. ja, hva? Vasker gulv, vasker klær, lager middag, vasker opp, handler, leker med barna ute på lekeplasser, tar dem inn og kler av dem, henger klær opp til tørk, folder klær sammen og legger dem i skap, rydder, vasker bord, stoler, skap. Det er en kamp, og selv om den ikke er heroisk, er den mot en overmakt."
Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.
I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.
I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.
På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.
Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.
Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.
Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.
Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.
Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.
Sitatet er fra det første bindet av Karl Ove Knausgårds selvbiografiske roman ”Min Kamp”. Skal man tolke det ut fra salgstallene og all medieomtalen så er vel jeg neppe den eneste nybakte pappaen som har gitt meg i kast med Knausgårds romanserie. For dette er en roman som løfter papparollen opp som et litterært motiv og som bringer den nye papparollen i likestillingens tidsalder frem i bevisstheten. I morgen er det 8. mars – kvinnedagen.
I søndagens tekst fra Lukasevangeliet driver Jesus ut en ond ånd eller demon av en mann som var besatt. Den besatte mannen snakker ikke selv, men det er demonen som taler for ham. Men Jesus frigjør ham fra demonens makt og gir ham talen, bevisstheten, ja, hele livet tilbake.
I dagens verden forholder vi oss med skepsis til påstander om engler, demoner og onde ånder. Likevel er det fortsatt slik i dag at mennesker mister kontroll over eget liv og ikke er seg bevisst hva som rører seg i dem. Moderne vitenskap som sosiologi og psykologi avdekker stadig hvordan det ubevisste påvirker oss. Disse samfunnsvitenskapene er redskaper til å gjøre oss bevisst hvilke liv vi lever, hvilket samfunn vi lever i og hvilke valg vi tar. Harald Eias ”Hjernevask”, som hadde premiere denne uken, ser heller ikke ut til å rokke ved dette: Vi påvirkes alle mer eller mindre bevisst av det samfunnet vi vokser opp i som gutter og jenter, menn og kvinner.
På kvinnedagen settes spesielt fokus på kvinnens plass i samfunnet, noe som henger sammen med menns plass og våre roller – spesielt som fedre.
Som kirke tror vi at Gud er kraften i tilværelsen som befrir oss fra vårt ubevisste mørke, og gjør oss bevisste. I stand til å tale og sette våre egne ord på erfaringene våre – til å bli mer hele mennesker – slik som mannen i dagens evangelietekst ble i møtet med Jesus.
Er det én fase i livet det kan være spesielt viktig, er det når vi blir foreldre: Når livet blir hektisk. Når den store friheten vi hadde uten barn blir satt på vent. Når ansvaret for det skjøre nye livet blir så overveldende. Når følelsene til den nye kvinnerollen eller mannsrollen forblir uavklarte: Da trenger vi bevissthet om hvem vi er og hvem vi vil være.
Gjennom historien har de ubevisste strukturene og forventningene om hva en kvinne skal gjøre og hva en mann skal gjøre holdt menneskeheten fast i ubevisste handlingsmønstre. Psykolog Peder Kjøs beskriver i boken ”God pappa” de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene han vokste opp med hvor menn skiftet dekk på bilen, kvinner skiftet bleier på barna. Det bare var sånn. Og de miljøene som var aller mest tradisjonelle, var også de som var minst bevisst disse rollene. Man bare tok de for gitt. Som naturgitt – nærmest fra Gud selv.
Nå står det imidlertid ikke noe i min bibel om at nybakte fedre i år 2010 skal slippe unna bleieskift fordi kvinner har gudegitte talenter i omgang med Libero og Pampers-produkter. Det står ikke: ”Så skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og mannen skal bli en ringrev på dekkskift mens kvinnen skal vie seg til et liv som bleieskiftarbeider”. Nei, det står: Og de to skal være ett.
Å være ett er en stor og vakker ting: Det er å være uunngåelig berørt av hvordan den andre har det til enhver tid. Med andre ord: Det er langt fra å holde mennesker fast i stivnede og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Derimot fortelles det i dagens evangelium om en mann som ikke kunne tale og sette ord på erfaringene sine, fordi bevisstheten var inntatt av noe annet enn ham selv. Og det fortelles om en Gud som frigjorde mannen – en Gud som frigjør oss til å leve som hele mennesker. Enten vi blir mer hele av bleieskift eller av dekkskift, så er det vår tro at vi blir mer hele av hverandre – og spesielt av barna: Disse vakre skapningene som hver for seg ord som dyrebare gudsord til oss, som speiler Guds himmel og gir oss et glimt av Gud – som det heter i dåpssalmen.
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. mars.
søndag 7. februar 2010
TRÅ MEG IKKE FOR NÆRE
"Kom ikke nærmere!" roper Gud til Moses i teksten fra Det gamle testamentet som i dag har blitt lest i alle landets kirker.
Gud setter en grense Moses ikke får trå over. Gud vil ha større avstand til Moses som ville nærme seg "dette underfylle synet, at tornebusken ikke brenner opp" (2. Mosebok 3,3).
Avstand oppfattes ofte like negativt som nærhet oppfattes positivt i religiøs sammenheng. Å forholde seg til en Gud som setter grenser er lite moderne – ja, det strider mot den moderne og freudianske tanke om at religiøse tabuer og grenser har blitt satt av primitiv religion for å beskytte en bestående sosial orden som undertrykker mennesket.
Men ut fra forholdet til mennesker vet vi at det er mulig å komme for nære. Vi har alle grenser som må overholdes i hverdagen vår for at vi skal føle oss respektert og ivaretatt. Vi har en nær familie, en nær omkrets og vi har intimgrenser som andre uavlatelig står i fare for å krenke og invadere. Og vi har uttrykkene om å ”trå forsiktig” og unngå å ”tråkke på tærne” til andre.
I kristendommen er gudstjenesten nestetjeneste. Guds hellige urørlighetssone vi ikke skal trå over bør minne oss om menneskers urørlighetssone. Vi skal lære grenser i omgang med det hellige fordi vi er i berøring med det hellige hos hverandre hele tiden – i evige dilemmaer om å finne balansen mellom avstand og nærhet i forholdet til hverandre. Og det er i møtet med hverandre at vår Gud åpenbarer seg. For fornuften er ordet "Gud" uforståelig. I det levende livet med hverandre er det åpenbart.
Gjør som Moses: Hold avstand – og du skal bli i Guds nærhet!
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. februar.
Gud setter en grense Moses ikke får trå over. Gud vil ha større avstand til Moses som ville nærme seg "dette underfylle synet, at tornebusken ikke brenner opp" (2. Mosebok 3,3).
Avstand oppfattes ofte like negativt som nærhet oppfattes positivt i religiøs sammenheng. Å forholde seg til en Gud som setter grenser er lite moderne – ja, det strider mot den moderne og freudianske tanke om at religiøse tabuer og grenser har blitt satt av primitiv religion for å beskytte en bestående sosial orden som undertrykker mennesket.
Men ut fra forholdet til mennesker vet vi at det er mulig å komme for nære. Vi har alle grenser som må overholdes i hverdagen vår for at vi skal føle oss respektert og ivaretatt. Vi har en nær familie, en nær omkrets og vi har intimgrenser som andre uavlatelig står i fare for å krenke og invadere. Og vi har uttrykkene om å ”trå forsiktig” og unngå å ”tråkke på tærne” til andre.
I kristendommen er gudstjenesten nestetjeneste. Guds hellige urørlighetssone vi ikke skal trå over bør minne oss om menneskers urørlighetssone. Vi skal lære grenser i omgang med det hellige fordi vi er i berøring med det hellige hos hverandre hele tiden – i evige dilemmaer om å finne balansen mellom avstand og nærhet i forholdet til hverandre. Og det er i møtet med hverandre at vår Gud åpenbarer seg. For fornuften er ordet "Gud" uforståelig. I det levende livet med hverandre er det åpenbart.
Gjør som Moses: Hold avstand – og du skal bli i Guds nærhet!
Forkortet versjon av preken holdt i Ris kirke 7. februar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
