NEKROLOGENS POLITIKK

En av det 20. århundrets største frigjøringskjemper har gått bort og en hel verden av statsledere er som statsminister Erna Solberg skriver i søndagens Aftenposten i «dyp sorg». Det er i alle fall det hun skriver i sitt minneord. Det hører med til nekrologens særegne sjanger, men også til nekrologens politikk.

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor.

I vårt moderne samfunn som opererer med et til dels fiktivt skille mellom politikk og religion, forbindes gravtalen derimot med det siste. Presten er hovedforvalteren av denne talesjangeren i det norske samfunn. Men med jevne mellomrom skriver kjente norske politikere minneord eller gravtaler, slik Solberg gjorde for Mandela på søndag. I likhet med det gamle Hellas gir denne sjangeren en anledning for politikeren til å retorisk sett å sole seg i glansen av moralske storheter som har avgått med døden og som skal hedres. Det var ikke uten grunn at store politikere dro i flokk og følge til Sør-Afrika i uken som gikk. For minnemarkeringer gir en sjelden anledning for politikere til å vise seg frem (derav epideiksis) uten å måtte forholde seg til politiske realiteter. Derfor gir et minneord som søndagens innlegg fra statsministeren en anledning til å retorisk skrive seg opp i en moralsk uproblematisk sfære hvor alt det gode hedres – høyt hevet over politiske realiteter for hennes eget parti Høyre. Solberg får lovprise Mandela og alle nordmenn som kjempet hans sak, blant annet kirken.

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Når politikere går inn i denne rollen settes politiske interesser unngåelig i spill. Der hvor Aftenposten på prisverdig vis den siste uken har problematisert ulike former for norsk støtte av apartheidregimet, lovpriser Erna Solberg norsk motstand mot det samme regimet uten å nevne problemene med ett ord. Og der hvor Aftenposten tydeliggjør partiet Høyres motstand mot boikotten Nelson Mandela og Desmond Tutu ba om, fremhever Erna Solberg sitt solidariske skolebesøk i Tanzania for Operasjon Dagsverk i 1985. Politiske realiteter tildekkes med moralske kvaliteter.

Denne tildekningen skjer desto mer effektivt gjennom Erna Solbergs penn fordi vi ofte glemmer hvordan politikk og maktkamp spiller problematiske roller i rituelle kontekster som et minneord. Og tildekningen understøttes av den unisone enigheten om Mandelas storhet. Lovprisningen av Mandela fortrenger et politisk traume som Aftenposten har bragt frem i lyset: Norge smurte apartheidstaten med olje. Og partiet Høyre gikk med regjeringsmakt gjennom 1980-tallet i front for å motarbeide en boikott historikere i dag slutter seg til som en av hovedårsakene til apartheidregimets fall (Aftenposten 13.12.13).

Gjennom nekrologen utøves en særegen politikk. Den er bare så lett å miste av syne i all den moralske lovprisningen.

POLITIKERFORAKT OVERFOR VITENSKAPEN

Hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter?

I sitt klassiske innlegg om verdifrihet innenfor samfunnsvitenskapene foreskrev sosiologen Max Weber på 1920-tallet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk som fremdeles har bred tilslutning: Politikere skal bestemme formålet med politikken, forskerne skal vise hvilke midler politikerne har til rådighet og hvilke konsekvenser de kan ha. For at denne arbeidsdelingen skal virke, er vi avhengige av at politikerne tar forskernes meninger på alvor ved å gå inn i argumentasjonen deres på en redelig og gjennomsiktig måte. Gjennom valgkampen og etter den siste tidens regjeringsforhandlinger har vi sett tendenser til det motsatte. Politikerne har ikke møtt forskernes motforestillinger med saklig argumentasjon, men med generelle avvisninger og unnvikelser.

Før valget ble Høyre konfrontert med masteroppgaven fra Norges Handelshøyskole som viste at kutt i formuesskatt i liten eller ingen grad ville stimulere til gründeres verdiskapning. Først karakteriserte Erna Solberg masteroppgaven som en «studentrapport». Deretter hevdet hun at utvalget av bedrifter som lå til grunn for studien ikke var godt nok.

Hun sa at man med utvalget «har valgt vekk ganske mange eksisterende familiebedrifter» uten å informere om hvor mange dette dreide seg om. Der hvor studien tallfestet et omfattende og arbeidskrevende materiale, unnlot politikeren å tallfeste noe som helst. Hun betvilte studiens grunnlag med vage, generelle påstander. Til alt overmål avbrøt hun selv intervjuet om saken på NRK før journalisten var ferdig med å stille spørsmål. Sakens innhold ble ignorert på direkten.

Etter regjeringsforhandlinger har vi sett utspill fra forskere som advarer de blåblå mot å styrke kontantstøtte av hensyn til integrering, kutte i pappapermen av hensyn til likestilling eller stenge folks innsyn i skattelistene for å unngå skatteunndragelser. Det er prisverdig forskningsformidling som bidrar til å sakliggjøre og løfte det offentlige ordskiftet. Men hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter? Etter mitt skjønn burde det være politikernes plikt som en del av den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom vitenskapen og politikken. Det betyr på ingen måte at forskere skal diktere politikken. Politikerne må være de som beslutter ut fra det Weber kaller «subjektive verdidommer».

Det kan også hende at politikerne vil trosse forskernes advarsler om negative konsekvenser fordi verdier som «valgfrihet» eller «personvern» er viktigere for dem. Men jeg har til gode å se særlig mange politikere som er ærlige på når de trosser faglige råd og hvilke ubehagelige konsekvenser det kan ha, selv om politikerne unektelig er ansvarlige for dem.

Trykket i Dagsavisen 5. november.

OM Å FRI SEG FRA FØLELSEN

«Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at det er en slags revolusjon på gang her,» skrev Simen Ekern i fredagens Morgenbladet etter at pave Frans «for første gang i verdenshistorien» skrev et avisinnlegg i italienske La Repubblica.

For de av oss som har arbeidet med katolske kirkehistorie i Latin-Amerika, og i særdeleshet pave Frans sitt hjemland Argentina, er det ikke vanskelig å fri seg fra den eskatologiske følelsen av at vi står foran en katolsk eller guddommelig omveltning med pave Frans i pavesetet. For den følelsen er det en del av oss som aldri har fått etter pavevalget.

Vi har ennå ikke solide holdepunkter for at pave Frans vil endre den katolske kirke i teologisk eller kirkerettslig forstand. Det er foreløpig lite som indikerer at paven har brutt med sin fortid der han sammen med en generasjon argentinske kirkeledere unnlot å kritisere eller avlegitimere et militærdiktatur og dets menneskerettighetsbrudd. Hans taushet var et talende eksempel på hvordan majoriteten av kirkelederne reagerte, i skarp kontrast til de biskoper, prester og ordensfolk som risikerte livet eller måtte bøte med livet for sin kamp mot undertrykkelsen.

Da den forrige paven fikk sin Twitter-konto slo journalister også opp den hendelsen som en stor begivenhet, slik Ekern fremstiller pavens ferske avisinnlegg som en viktig hendelse. Men utover i Ekerns kommentar fra Roma får vi ikke noe særlig mer substansielt enn kommentatorens egen følelse.

For de av oss som er oppriktig interessert i nyheter om den katolske kirkes utvikling blir personlige følelser og fornemmelser litt tynt – selv når de kommer fra selveste Roma. Kanskje ikke kirkens institusjonelle sentrum gir den beste utsikten til kirkens liv?

 

HVA KAN TRUE BIBELEN?

I et land som Norge ser det ut til folk blir lite eksponert for en sakral, religiøs omgang med Bibelen. Kirkegang holder seg stabilt lavt. Kanskje fører religiøse endringsprosesser til at den spådde relativiseringen skyter fart, men den digitale utviklingen ser ikke ut til å bremse den. Snarere tvert imot. Relativiseringen av Bibelens status kan akselerere i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier.

Bibelens status kan ikke holdes oppe gjennom det spesielle med at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker som finnes, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi det er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internett.

Med digitaliseringen av tekst på internett har skrift løsrevet seg fra bokas form, og dette kan se ut som en av de virkelig store truslene mot Bibelen. Men her står ikke teknologien mot Bibelen, det tekniske mot det naturlige eller det kunstige mot det organiske. For allerede Bibelen er et produkt av teknologien. Det er snarere på høy tid at vi får øynene opp for boken som teknologi, og dermed også Bibelen som teknologi. Kanskje er det mer sakssvarende å omtale Bibelen som en semiotisk maskin enn som et levende ord?

Digitaliseringens store fordel er at det blir tydeligere for oss hvordan skrift i seg selv er et medium som produserer avstand fra oss selv og ikke er en ren kanal for våre tanker eller noe naturlig menneskelig. Telegrafien ga nye muligheter for transport av det skrevne ordet. Deretter kom telefonen som transporterte det hørte ordet, dernest kinoen og fjernsynet som kunne sende bilder på tvers av avstander. Med internett kombineres alt dette i ett medium. Internett er ikke den første trusselen mot Bibelen, men en ny trussel som har ligget og ventet mot slutten av en lang historisk etappe med oppturer og nedturer for Bibelens status og posisjon i vestlig kultur.

Utdrag fra kronikk på PluRel-bloggen, publisert 20. juni 2013.

KRISE FOR KIRKEN OGSÅ UTENFOR VESTEN

Biskop Bernt Eidsvigs påstand om at krisen i Den katolske kirke nå er i  Vesten er kontrovorsiell i ikke-vestlige land.

Fra katolske presteseminarer, katolske menigheter og katolske klostre i Latin-Amerika har jeg hørt noe ganske annet. Pavene etter Paul VI sitt pontifikat fra 1963 til 1978 har systematisk forbigått grenen av modige forsvarere av menneskerettighetene under diktaturene på kontinentet. I stedet har den katolske frigjøringsteologien, som var et uttrykk for de fattiges kirke, blitt motarbeidet, marginalisert og sogar sensurert. Fra å være en spydspiss i kampen for menneskerettigheter, har kirken stoppet reformene den selv satte i gang under konsilprosessen etter Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Det er nettopp denne aktive motarbeidelsen av de katolikker som har gått lengst i forsvare de fattige, som utgjør den alvorlige krisen til Den katkolske kirke i den tredje verden.

En million latinamerikanere forlater Den katolske kirke hvert eneste år i Latin-Amerika. Kanskje inviterer det også til ettertanke for katolske kirkeledere som Eidsvig?

Trykket i Aftenposten 16. april 2013.

EN NY KATOLSK VÅR I LATIN-AMERIKA?

Hvert år forlater om lag en million mennesker Den katolske kirke i Latin-Amerika. Kan valget av historiens første latinamerikanske pave stoppe masseutvandringen?

Det har vært mange gledesscener fra Argentina de siste dagene etter valget av argentineren Jorge Bergoglio som ny pave. Bergoglio kommer fra kontinentet med flest katolikker i verden. Men oppslutningen om Den katolske kirke er i nærmest fritt fall. Hva kan valget av Bergoglio bety?

Det er et åpent spørsmål om den nye paven vil bety noe som helst, selv om valget av en ikke-europeisk pave er historisk. Ser man på den religiøse bevegelsen som har vært den største trusselen for katolsk hegemoni i Latin-Amerika i nyere tid, har den ikke vært avhengig av én samlende religiøs leder som paven. Tvert imot har pinsevekkelsen spredd seg gjennom personlig kontakt mennesker i mellom. Pinsevekkelsens form for vekst indikerer at det spiller mindre rolle hva slags personlighet og appell en pave i Roma har, enn hvilke religiøse endringer som skjer i et nabolag gjennom venner og bekjente.  Samtidig som Den katolske kirke har en enorm og nesten allestedsnærværende organisasjon, er likevel prestetettheten liten. Mens det er flere tusen mennesker for hver katolsk prest, har pinsevekkelsen pastorer på hvert gatehjørne. Mens katolske prester må ha seks års utdanning og utdanner seg til å bli en lærd elite blant folk, utdanner aldri de fattige pastorene seg ut av folkeligheten som mye av deres appell er avhengig av. De trenger ganske enkelt ingen utdanning eller godkjenning for å starte en pinsekirke. Dermed sprer pinsevekkelsen som ild i tørt gress over kontinentet, til og med langt inn i Den katolske kirke.

Den katolske formen for pinsevekkelse, såkalt Katolsk Fornyelse, kan sies å være en av de store kreative nyvinninger innenfor latinamerikansk katolisisme – ved siden av frigjøringsteologi. Mens den katolske pinsevekkelsen dyrker det karismatiske og personlige forholdet til jomfru Maria og den kristne Gud, har frigjøringsteologien dyrket den politiske kampen som utfoldelse av kristentroen. Mens katolsk fornyelse har nådd de store massene i Latin-Amerika, nådde frigjøringsteologien en liten og likevel betydelig minoritet. De fleste av presidentene i det siste tiårets venstrevind i Latin-Amerika, med brasilianske Lula da Silva som den mest fremstående, har hatt en tilknytning til frigjøringsteologien. Kjente frigjøringsteologer har fungert som politiske rådgivere for venstreregjeringene, som Frei Betto i Brasil som gikk i bresjen for Bolsa Familia-programmet i Brasil – et program som har redusert fattigdommen i betydelig grad. Den nyvalgte pave har imidlertid ingen forbindelse til disse kanskje to viktigste katolske bevegelsene i nyere tid. Frans I representerer snarere det gamle og konservative som har styrt Den katolske kirke gjennom de siste fire tiårene.  Dermed mangler han trolig de impulsene som skal til for å sette i gang store reformer – som kunne bidratt til å gjenerobre katolisismens tapte terreng i Latin-Amerika.

Den katolske fornyelsen kunne favnet alle de som slutter seg til de mangeartede pinsekirkene, mens den katolske frigjøringsteologien kunne appellert til den voksende og godt utdannede latinamerikanske middelklassen som føler seg fremmedgjort overfor de konservative biskopenes angrep på moderne ideer og sosialdemokratiske regjeringer. Med argentineren Bergoglio har Latin-Amerika trolig fått en pave som kommer til å lede kirken – som om den skulle vært ledet av en dypt konservativ europeer.

Trykket i Verdens Gang 19. mars 2013.

PAVENS ROLLE UNDER DIKTATURET ET TALENDE EKSEMPEL

Valget av Jorge Bergoglio som ny pave har aktualisert spørsmålet om Den katolske kirkes rolle under militærdiktaturet. For Bergoglios rolle under diktaturet var ikke enestående. Den var tvert imot talende for katolske lederes skjebnesvangre valg i en prøvelsestid for kirken.

Aktualiseringen av Bergoglios rolle har skjedd med utgangspunkt i bortføringen, fengslingen og torturen av to jesuitter. Om Bergoglios beslutning om å ta de to prestene ut av tjeneste i slummen på dette tidspunktet, var en bevisst eller uintendert grunn til at Jalics og Yoirio ble bortført kan vi ikke være sikre på. Vitneutsagn står mot hverandre, og det er flere uforklarlige forhold som gjør det vanskelig å trekke konklusjoner.

Det vi derimot vet mer om er Bergoglios generelle strategi under militærdiktaturet. Denne strategien var representativ for de fleste av de katolske kirkelederne. Det er nettopp de som valgte denne strategien senere har blitt forfremmet til mektigere posisjoner. De er talende eksempler på hvorfor Den katolske kirke som helhet i Argentina aldri ble den sterke motkraften til diktaturet, slik kirken var det i andre latinamerikanske land under den kalde krigen.

Den pavelige utsendingen Pio Laghi ble en god venn av admiral og kuppmaker Massera. De nære maktrelasjonene sikret Laghi unik kjennskap til begivenhetenes gang i Argentina.

USA ble informert om de militæres planer om kupp 17. Mars 1976 via sin ambassadør. Den politiske støtten fra USA var imidlertid ikke tilstrekkelig. Generalen ønsket også et klarsignal fra kirken. Natt til 23. mars 1976 tok biskopene Tortolo og Bonamín imot generalene Videla og Agosti i sitt bispesete i Buenos Aires. Få timer senere dukket de samme generalene opp på argentinsk TV og radio. Militærkuppet hadde fått sin kirkelige velsignelse.

I ukene som fulgte ble sosialt radikale katolske katekister, seminarister, nonner og prester fengslet og flere av dem drept. 10. mai 1976 var alle de argentinske biskopene samlet for første gang siden kuppet.

Møtet åpnet med at hver enkelt biskop fortalte om forholdene i sitt bispedømme. En stor gruppe biskoper kunne redegjøre for forsvinninger, drap, tortur og fengslinger. Andre biskoper betvilte innholdet i beskrivelsene.

Det ble lange diskusjoner gjennom de neste dagene. 13. mai stemte flertallet på bispekonferansen mot offentliggjøring av et dokument som inneholdt beretninger om kidnapping, likvidering og forsvinninger i de enkelte bispedømmene. Dermed måtte konferansen forfatte et nytt dokument, som flertallet kunne samle seg om. For hver korreksjon, ble den kritiske tonen mot militærjuntaen dempet. Til slutt var alle påstander om  overgrep fjernet. I stedet sørget majoriteten av biskopene for at dokumentet uttrykte forståelse for regimets fremgangsmåter. Biskopene var tause om det som pågikk, men ga regimet likevel en doktrinær legitimitet. Biskopene skrev at i søken etter det juntaen kalte for ”den nødvendige sikkerheten” blandet den ”de sjenerøse bestrebelsene, i bunn og grunn ofte kristne, for å forsvare rettferdigheten, de fattigste og de stemmeløse” sammen med ”den politiske subversjonen, marxismen og geriljaen”. Dokumentet fra 15. mai ble vedtatt med 51 mot 10 stemmer.

Kunn åtte dager senere ble jesuittene som var under den nåværende pave sin bekyttelse, fengslet av de militære. To uker senere, den 4. august, ble biskop Angelelli ble drept ble drept i en iscenesatt bilulykke av regimet. Han var en av de 10 som hadde stemt mot biskopenes slutterklæring.

Spørsmålet var om hendelsene ville føre til at kirken fordømte overgrepene . Men nei: En øredøvende stillhet fra kirkens øverste ledere fulgte i kjølvannet av Angelellis død: Ingen offentlig kritikk og ingen krav om etterforskning.

I 1977 ble Jimmy Carter valgt til ny president i USA, og menneskerettigheter kom på agendaen. Carter ville bruke Laghi til å presse juntaen, men Laghi holdt igjen. Han fastlo at at de argentinske generalene kjente til menneskerettighetsbruddene som ble begått under deres ledelse. Å nevne dette for dem ville bare være å “strø salt i sårene deres”, sa Laghi.

De fremste argentinske biskopene ville verken ta imot besøk fra Mødrene på Mailplassen eller snakke om forsvinningene i offentligheten. Og da Mødrene på Maiplassen i 1979 endelig hadde fått audiens hos paven, ble møtet avlyst i siste sekund. Pio Laghi hadde gitt paven beskjed rett før møtet om at Mødrene var kommunister.

For å forstå pavens holdning til diktaturet, er denne beretningen om biskopene og Pio Laghis handlinger helt avgjørende. Pave Frans I var ikke alene i sin fortielse av ugjerningene i Argentina. Han var snarere representativ for Den katolske kirke som helhet i landet. Slik sett var valget av Bergoglio et treffende valg. Man valgte en mann fra den toneangivende majoritet blant kirkelederne i Latin-Amerika som beholdt sine posisjoner gjennom diktaturene – en representativ mann for kirkens lederskap i en tragisk epoke av Argentinas nyere historie.

Trykket i Vårt Land 27. mars 2013.