BISKOPENS HYLLEST – ET FORBILLEDLIG EKSEMPEL?

Det er flott å gi hverandre veiledning gjennom oppriktige komplimenter og gode ord. Vi trenger alle bekreftelser. De fleste av oss finner anledninger og kanaler i de nære og personlige relasjoner til slike viktige oppmuntringer.

Men når slike gester flyttes ut av det private til det offentlige endrer de også karakter. De kan virke mer definerende for et helt liv. Når de i tillegg gis av kirkens øverste myndighetsperson i all offentlighet får de en særskilt moralsk og teologisk tyngde.

Per Arne Dahl har som biskop i Tunsberg vært aktiv som skribent, gjennom tekster som har blitt spredt rundt til bispedømmets lokalaviser. Sist gang jeg møtte biskopens tekst i min egen lokalavis var det med overskriften «Takk, Karsten!»

Ifølge ingressen til lokalavisen (Ringerikes Blad 25.11.15) hadde biskopen «skrevet en hyllest» til «den mest kjente presten i Tunsberg bispedømme», Karsten Isachsen. Jeg ble nysgjerrig: Hvorfor en hyllest? Har biskopen endret mening i homofilisaken og omfavnet Isachsens ord om at kirken har behandlet homofile på en iskald måte?

Anledningen var «en fjorten dagers bispevisitas i Hallingdal». Den begynte med frokost hjemme hos Karsten Isachsen, ifølge biskopen. Frokost hjemme hos Isachsen? Skal vi som lesere anta de to ikke bare er prestekollegaer, men også nære venner? Hvorfor ellers kun fornavn?

«For meg har livet på Eivindsplass vært himmel på jord», siterer biskopen frokostverten sin på, før han kommer med en positiv beskrivelse av Isachsen: «Ja, egentlig har dette bestandig vært hans budskap som prest og formidler. Mer himmel på jord! Mye mer himmel på jord!» Og jeg tenker: Ja, hva skulle ellers budskapet til en prest være? Hva gjør Isachsen så spesiell i forhold til andre prester? Vel, det får vi aldri svar på. Ei heller noen ord om Isachsens tydelige uenighet med biskopen i det store stridsspørsmålet i årets kirkevalg.

Og det er også noe av den kommunikative utfordringen til biskop Per Arne Dahl: Ved å skrive en hyllest til Karsten Isachsen, løftes én prest frem av kirkens øverste leder. Denne presten er allerede godt kjent. Han er til alt overmål en kjendisprest. Kan underteksten være annerledes enn at denne presten er så spesiell i forhold til andre prester og andre mennesker at han fortjener rosende ord fra selveste biskopen? Og hvor ble det av de homofile som Isachsen i fjor gjorde seg til talsmann for?

Ved å publisere en festtale som vi vanligvis er fortrolige med i private selskaper til den brede offentlighet, bryter biskopen med festtalen som sjanger på en måte som gjør at vi må spørre: Nærmer ikke biskopens tekst seg noe vi kjenner fra en annen offentlig setting, minnetalen?

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Men sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor. I vår tid ligger det også mye makt i store ord på merkedager, enten det er jubileer eller begravelser. Dette er en makt som en biskop utøver i særlig grad, all den tid biskopen formelt sett er kirkens øverste autoritet. Når det i tillegg er en kjendis biskopen forholder seg til, møtes to maktfigurer i samme offentlige rom, i samme tekst. Det krever en skjerpet bevissthet.

Kristen antropologi krever av oss prester at vi evner å sammenholde både menneskets gudbilledlighet og syndighet, når vi utøver vårt pastorale ansvar i offentligheten. Det gjelder også når vi holder festtaler eller minnetaler. Men når lovprisningen det eneste formatet den tidligere stortingspresten skriver i, er det vanskelig å få øye på en balansert kristen antropologi:

«Han har som prest vært en av de aller viktigste representantene for en trosvekkende og trosnærende forkynnelse. Han har som forfatter og foredragsholder vært til oppmuntring og glede. Ja, han har vært en brubygger og døråpner med sine uventede ord og vinklinger. Det var derfor mer enn fortjent at han i fjor ble beæret med Petter Dass-prisen og utnevnt til Ridder av St. Olav orden.  Fortjent og av nåde. Takk, Karsten!»

Mennesker virkeliggjør det gode og det onde gjennom sine liv.  Den kristne antropologien fremstiller menneskenes liv som høyst sammensatte. Men formidler slike hyllester en kristen antropologi? Eller står vi fare for å skjønnmale liv som andre mennesker kanskje har erfart på mindre flatterende vis? Er tiden moden for å minne protestantismens skepsis mot hagiografier?

Dette er en generell pastoral utfordring i våre kristne kirker. Den ensidige tonen i biskop Per Arne Dahl er ikke et helt enestående unntak, men gir oss alle en anledning til å reflektere på nytt: Utøver vi vårt profesjonelle og medmenneskelige ansvar godt nok i disse rituelle sammenhengene hvor mye av vårt nestes liv ligger i vår hånd som talere? Tar vi menneskers ulike erfaringer av de samme menneskene på alvor? Og ikke minst: Tar vi inn over oss menneskets syndighet i en situasjon hvor mange både serverer og forventer rosenrøde beskrivelser av sammensatte liv?

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren, og biskopen antas å inneha en særlig åndelig og faglig tyngde når det kommer til prestens profesjon. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Det å forme et persons ettermæle mens dette mennesket ennå lever er noe de fleste av oss gjør i private sammenkomster, uten kirkelig myndighet. Kirken har følgelig heller ingen liturgi for dette. Det tror jeg at det er gode grunner til: Når vi tydelig utøver presteembetet er det noe vi skal være ytterst varsomme med. Det gjelder særlig en biskop, som skal være prestenes pastorale eksempel og kirkens gode forbilde.

Gode ord adressert til enkeltpersoner trenger vi flere og ikke færre av. Det trenger vi alle! Men disse ordene kan vi la falle i det nære og personlige – uten å sette et kirkelig og autoritativt stempel på dem.

For dette er noe av forkynnelsens kunst: Å være personlig og nær – uten å bli privat.

Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad 8 (2015).

DONALD TRUMPS UPASSENDE BIBEL

«Mange tenker at dette er Guds mann for USA», er overskriften til Alf Gjøsunds balanserte kommentar om Donald Trumps nominasjonsvalgkamp i Vårt Land 10.12.15. Gjøsund bemerker poengtert at Trump «vifter med Bibelen». Bemerkningen er treffende for Trumps langt løsere og mer uforpliktende omgang med Skriften enn sine republikanske forgjengere som har ligget i tet i nominasjonsvalgkampen, slik Trump nå gjør.

Vi som følger Bibelens funksjon i amerikansk presidentvalgkamp med særlig interesse, fascineres av Donald Trumps omgang med «Bøkenes bok». For på samme måte som Trump bryter med god kutyme på i sin omtale av religiøse og sosiale minoriteter (muslimer, handikappede), ser han også ut til å gå imot suksessoppskriften til de siste valgkampenes seierherrer.

Trump har riktignok gjentatte ganger fremhevet Bibelen som hans favorittbok eller som den beste boka i verdenshistorien. Men i motsetning til George W. Bush og Barack Obama nektet Donald Trump tidligere i høst å oppgi favorittverset sitt i Bibelen med begrunnelsen om at det var for privat. Dermed støttet han seg til en sekularistisk begrunnelse som presidenter fra Ronald Reagan til Barack Obama har distansert seg fra. De sistnevnte har vært omhyggelige i sin retorikk for ikke å bli sett på som sekularister.

Da Trump endelig kom med et bibelsitat i et intervju i september brøt han god skikk på to måter: For det første siterte han fra Ordspråkene, som ikke akkurat blir regnet som sentret i evangeliske kristnes kanon. Jobs bok og Ordspråkene har snarere vært de erklærte favorittbøkene i Bibelen til mer sekulære demokratiske kandidater, ikke republikanere som har sin velgerbasis blant protestantiske kristne. For det andre strevde journalister og kommentatorer etter intervjuet med å finne igjen sitatet; det finnes ikke. Uttrykket Trump hevdet var et bibelsitat lot seg ikke finne i noen engelsk bibeloversettelse. Underteksten til intervjuet ble for mange: Denne mannen kan ikke sin bibel.

Skulle Trump gå helt til topps med denne strategien, vil muligens spillereglene for bruken av Bibelen i amerikansk politikk bli noe endret. Likevel: Hillary Clinton er favorittkandidaten som nettopp følger de etablerte spillereglene. Hun kan kunsten med organisk å veve bibelreferanser inn i sine politiske taler på en måte som både kommuniserer med religiøse og unngår å støte fra seg sekulære velgere.

Hun fremstår som akkurat passe religiøs – selv i en offentlighet som forstyrres og filleristes av en høyrepopulist med ambisjoner om å komme helt til Det hvite hus.

Trump forstyrrer med både å markedsføre seg som en protestant og som har brutt ekteskapet flere ganger. Han forstyrrer gjennom å forsikre om at han har gått på søndagsskolen, samtidig som han har vært tilhenger av abort. Appellen til denne paradoksale figuren kan tyde på at deler av velgermassene i USA er i bevegelse.

Bibelen har blitt brukt i amerikansk presidentvalgkamp for å styrke kandidatens oppriktighet og troverdighet. Men kanskje har Trump nettopp så stor troverdighet gjennom sin høyrepopulisme hvor han snakker «rett fra levra», som vi sier på norsk, at han kan nøye seg med «å vifte med Bibelen».

For tidligere har det ikke vært nok å vifte med Skriften. Man skulle demonstrere at man kunne den i tillegg.

På trykk i Vårt Land 17. desember 2015.

HVOR LANGT SKAL KIRKEN GÅ?

Biskop Atle Sommerfeldt karikerer synspunktene mine i gårsdagens avis. Jeg har ikke skrevet at kirken aldri skal engasjere seg i flyktningkrisen eller klimatrusselen. Jeg har påpekt noen mulige problemer ved måten biskopene utøver denne rollen på. Jeg har heller ikke skrevet at vi skal «erkjenne at statsråder har mer kompetanse enn kirken». Jeg har hevdet at fagpersoner på ulike felt besitter kunnskap en biskop ikke har. Derfor er det nødvendig å lytte til deres fagkunnskap for å oppdage teologiens relevans i debattene.

Sommerfeldt påstår også misvisende at jeg vil overlate samfunnsspørsmål utelukkende til «kongen, embedsmenn og politikere». Nei, jeg har problematisert biskopene som religiøse aktører i politikken. Det er grenseoppganger en biskop burde være interessert i. Flere enn meg har etterlyst en skjerpet teologisk bevissthet.

Sommerfeldts svar på problemet er interessant: «Min erfaring er at et sakralt språk i den offentlige samfunnsdebatt ofte får liten betydning for beslutningstagere eller oppfattes som utilbørlig maktspråk.» Hvis beslutningstakere er den primære addressaten for biskopenes offentlige utspill er det oppklarende. Men erkjenner ikke Sommerfeldt at han forholder seg til en bredere offentlighet som biskop enn som så? Og tror han holdninger utelukkende formes i gudstjenesten i en folkekirkelig kontekst som den norske?

Evangeliet har politiske implikasjoner. Spørsmålet i enhver kontekst er hvilke. Sturla Stålsett skriver innsiktsfullt i en artikkel om kirkens politiske rolle:  «Det ‘politiske program’ for de enkelte troendes gudsrike-praksis er i prinsipp det samme som for kirkens, men disse kan og bør våge å gå lenger i konkretisering i den spesielle situasjon, og ta i bruk politiske midler utover de som kirken som institusjon kan.» (NNT 1994)

Dette er sakens kjerne: Hvor langt inn i det politiske skal kirken gå?

Trykket i Klassekampen 19. november 2015.

KIRKEN MÅ VÅGE Å TIE

Jeg er helt enig med Gyrid Gunnes og Stig Lægdene (Klassekampen 13.11.15) i at Kirken bør «hjelpe politikerne til å løfte blikket på det som er krisen». Det er derfor jeg reagerer på biskopenes bastante avvisning av kutt på bistandsbudsjettet. Det å fremstille en spesifikk budsjettprioritering som moralsk god og en annen som «uverdig», innebærer ikke nødvendigvis å løfte blikket. Det kan derimot være å sakralisere én type politikk eller på én sektor på bekostning av mange andre. Det skal en biskop av teologiske grunner vokte seg vel mot.

 

Biskopene må som alle andre aktører i offentligheten argumentere forståelig og overbevisende. Men til forskjell fra andre aktører må også biskopene legitimere sine posisjoner teologisk. Det hjelper ikke nødvendigvis å være rik på velmenende politiske ideer om man som biskop er fattig på teologi.
 

Forfatterne av innlegget skriver at spørsmål om hva som er effektiv hjelp er «en helt annen diskusjon». Da lurer jeg på om vi har fulgt samme debatt. Sylvi Listhaugs svar i Dagsnytt Atten (04.11.15), som ble harselert med i etterkant, var av utilitaristisk art: Hun trodde Jesus ville «hjulpet flest mulig». Om FrP fører en politikk som hjelper «flest mulig», bør Kirken overlate til den brede offentlighet å diskutere. Men hele problemstillingen om hva Jesus ville gjort ble ignorert av biskopen i den samme debatten. Var det fordi biskopens sinnelag overgikk Listhaugs utilitaristiske Jesus, eller hva ville Kirken kommunisere? Lider biskopene av moralsk selvgodhet?

 

„Det primære og egentlige er mennesker i desperate livssituasjoner som kjemper for sine liv,» skriver teologene. Ja, det er nettopp derfor biskopene ikke bør skusle bort Kirkens unike mulighet til å vekke mennesker til det etiske alvoret Europa står oppe i. Vi trenger ikke være enige i bruk av virkemidler og budsjettmessige prioriteringer for å utfordres politisk og eksistensielt av flyktningenes lidelser. Og svarene på denne etiske rystelsen fra bilder fra Middelhavet eller konkrete møter med flyktninger kan være mange. Her er det ikke bare ett handlingsalternativ. Vi er kalt av Gud til handling på en bred front.

 

Derfor burde Kirken bruke offentlig debatt til å bygge opp et større fellesskap hvor dette etiske alvoret kan synke inn over oss, enten vi sympatiserer med SV eller FrP. Det er en fundamental kirkelig oppgave jeg ikke kan se at biskopene har tatt alvorlig nok.

 

Det er fortsatt tid. La oss ikke gjøre som biskopene nå gjør. La oss ikke belære annerledes tenkende som kommer til kirken om hvor «uverdig» budsjettforslaget til de politiske partiene de sympatiserer med er. La oss i stedet samle alle slags mennesker til å høre Bibelens ord om å ta imot den fremmede – i tillit til at Ordet kan inspirere tanken og bevege hjertet. Så kan vi i lys av dette diskutere effektive sosiale og politiske tiltak eller gi rom for bekymringer ved den økende migrasjonen i fellesskap – i vissheten om at alle har noe verdifullt å bringe inn i samtalen og i arbeidet.

 

Vi trenger Kirkens stemme i offentligheten, men ytterst sjelden for å bli fortalt hvilke spesifikke politiske løsninger som svarer best på komplekse dilemmaer. Kirken må kjenne sin besøkelsestid. Den må av og til våge å tie.

 

Trykket i Klassekampen 17. november 2015.

BIBELEN I EN DIGITAL TIDSALDER

Gjør det noe med vår felles oppfatning av Bibelen at tekst flyttes fra papir til nett? Ja, en hel del, vil jeg mene.
I Teologisk Tidsskrift 27. november argumenterer jeg for at digitalisering påvirker måten vi leser tekster på. Denne teknologiske revolusjonen gir leserne en ny erfaring av tekst, men kan også true den kristne ideen om Bibelen som «bøkenes bok». Har Bibelen gjort seg for avhengig av kodeksen (publiseringsformen) til å kunne overleve som «bøkenes bok», når den utfordres av den elektroniske teksten?
Dette er en utfordring for rettesnoren om Skriften alene. Protestantismen skal livnære seg av dette hellige og autoritative knippet av tekster. Men i en digital tidsalder som vår kan Bibelens opphøyde posisjon settes under et nytt press.
Unik status. Ettersom ideen om det helt særegne ved Bibelen ble dyrket gjennom kodeksen som den vanligste bokformen, vil vi antakelig stå overfor noe nytt når den erstattes av den digitale formen. Dette er ikke primært fordi de bibelske tekstene legges ut på nett, men fordi hele vår oppfatning av hva en bok og en tekst er endres. Dette påvirker Bibelens allmennkulturelle autoritet. Ingen annen bok i vestlig kultur har en status som kan måle seg med Bibelen.
Det greske biblion kommer fra biblos, som på gresk benevner barken eller margen fra papyrusplanten, og dermed papiret eller skriveunderlaget i antikken. Fordi det er et bearbeidet hjelpemiddel fra naturen, er biblos også et eksempel på teknologi. Vi kan vanskelig tenke oss den hellige boken Bibelen uten teknologien bak Bibelen, det vil si kodeksformen.
Digital trussel. Med internett opplever vi i dag den største teknologiske forvandlingen av vestlig skriftkultur siden Gutenberg. Forskere fremhever entusiastisk at vi er vitner til en demokratisering av skriften. Internett tillater alle å skrive, twitre og blogge.
Det å gjøre tankene sine kjent for en leserskare eller offentlighet er ikke lenger forbeholdt noen få. I antikken var det et lite mindretall som hadde lese- og skriveferdigheter. Med det moderne samfunnets papirmedier var det å få tankene sine på trykk forbeholdt en elite av forfattere, journalister og forskere. Med internett er det plutselig åpent for nær sagt alle.
I bokens historie har Bibelens materielle enhet blitt befestet som samling av ord mellom to permer. Disse ordene har utgjort et verk med en begynnelse og en slutt, med en respektfull leser på utsiden av boken som ikke har vært i stand til å blande seg inn i eller endre boken innenfra, på det vi i dag kaller en «interaktiv» måte.
Forskjellen mellom forfatter og leser har vært vanntett. Den digitale teksten utgjør en konstant trussel mot dette skriftsynet eller bibelsynet, for digitaliseringen tydeliggjør det intertekstuelle ved hjelp av linker til utenomtekstlige kilder og parallelltekster som umiddelbart kan komme opp på skjermen med ett eneste klikk. I vår tid er forskjellen mellom forfatter og leser mindre enn noen gang. Det skal ikke mye til for å gå over fra rollen som leser på internett til forfatter i det samme mediet.
Store kontraster. Den kristne gudstjenestefeiringen kan ansees som en form for motstand mot den nye teknologien, all den tid kodeksen forblir objektet eller formatet for helliggjørelsen. Men få kommer til gudstjeneste uberørt av den teknologiske revolusjonen.
En av Bibelens mest kjente myter er om hvordan Israels gud, Jahve, ga de ti bud som steintavler hvor budene var risset inn i stein (2 Mosebok). De ti bud var med andre ord et meningsinnhold som var hugget inn på en fysisk overflate med stor kraft. Skriften kunne virke evig og uforanderlig.
Kontrasten til vår tids omgang med skrift kunne knapt vært større. På internett er ingen tanker hugget i stein. Tvert imot etterlater våre tastetrykk meningsinnhold uten at vi skriver dem inn på en fysisk overflate. Det gjør skriften vår mer foranderlig og langt mindre håndfast. Vi kan raskt slette, redigere og skrive ny tekst – som om skriften bare er en del av et tilfeldig spill hvor tanker kommer og går like raskt som ett enkelt tastetrykk. Forestillingen om uforanderlige autoritative ord som er en del av en forutbestemt guddommelig plan eller «bøkenes bok» med en uforanderlig mening, synes fjernere enn noensinne.
Gjenoppdagelse. Den digitale revolusjonen truer Bibelens tradisjonelle posisjon, men truer den dermed teksten? At den digitale leseren fornemmer dette spillet i den elektroniske teksten, bør dermed også bety at den samme leseren oppdager bibeltekstenes flertydige spill som har blitt undertrykt av tradisjonelle oppfatninger av Bibelens entydighet. Å la den digitale leseerfaringen forme bibeltolkningen kan med andre ord bety at Bibelens tekster frigjøres, at den bibelske tekstligheten tas på alvor. Et nytt litterært rom kan åpnes opp for oss som barn av den digitale tidsalder.
Kirkegangen holder seg stabilt lav i Norge og folk blir i liten grad eksponert for kultisk omgang med Bibelen. Den digitale utviklingen ser ut til å akselerere den spådde relativiseringen som kommer på grunn av religiøse endringsprosesser. Relativiseringen av Bibelens status kan skyte fart i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier, som her i Norge. Dette bereder samtidig grunnen for (gjen)oppdagelsen av Bibelens tekster og dens litterære rom, dens skriftlighet.
Bibelens spesielle status kan ikke holdes oppe med henvisning til at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker for folk, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi den er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internet.
Vår tids leser kommer til bibelteksten med en forventning om at den er mindre unik. Det er en forventning som blant annet er skapt ut fra den digitale leseerfaringen. Forventningen bærer større preg av at teksten alltid er basert på andre tekster, står i relasjon til andre tekster og dermed heller ikke har én unik og bestemt mening. Bibelen vil i mindre og mindre grad oppfattes som én bok som taler med én stemme. På den måten vil det også bli tydeligere at Bibelen som tekst heller aldri har vært dette.
Trykket i Vårt Land 3. november.

BISKOPENE BØR LYTTE TIL FRP

Som samfunnsengasjert menneske er jeg helt uenig i Sylvi Listhaug og FrPs flyktningpolitikk. Men som teolog og prest i Den norske kirke får jeg mot min egen vilje sterk sympati for hennes resonnement overfor min kirkes øverste religiøse overhode, biskop Helga Byfuglien.

Det kan nå synes som om vi trenger mer edruelig teologisk argumentasjon om brennbare politiske spørsmål med eksistensiell betydning: Flyktningkrisen som berører forholdet til vår neste.

Jeg er urolig for at Listhaugs argumentasjon skal prelle av for raskt på oss i Den norske kirke som både hilser flere flyktninger velkomne til Norge og som ønsker en kirke som kan tale tydelig om det kristne Evangeliets brodd mot verdens urett. Listhaug påpeker helt riktig at dette ikke er første gang kirken går inn i brennhete partipolitiske diskusjoner.

Høyre-politiker Tina Bru skapte debatt om Kirkens politiske engasjement tidligere i år da hun meldte seg ut av kirken i protest mot Kirkens forslag om lavere norsk olje- og gassproduksjon enn regjeringen legger opp til. Det forslaget fikk selv en kirkelig autoritet som prost Trond Bakkevig til å kritisere biskopene i NRK Debatten (12.02.2015) for å gå for langt inn i politiske spørsmål. Og med sitt mangeårige kirkelige engasjement mot apartheid, mot atomvåpen og fredsmegling i Midtøsten er ikke Bakkevig en teolog som har gått av veien for å tale kirkens budskap, selv når det har grepet inn i politikken.

Jeg mener det er biskopenes feil at FrP-politikere som Ketil Solvik-Olsen har overbevisende kunnet banke inn poenger mot Kirkens samfunnsengasjement som da han sa at Kirken er gode på teologi, og dårlige på teknologi. For å si det med den svenske biskopen Martin Lønnebo: ”Jordas redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske åren.” Jeg er redd for at Kirken spiller ut sine politiske kort lenge før vi har fordypet oss i den kristne oppgaven det er å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Jeg er redd for at biskopene ikke har fordypet seg grundig nok i teologien og etikken, når konkrete og entydige politiske ståsteder meisles ut av bispehodene. Og jeg er bekymret for at utspillene deres mister sin kraft, fordi de blir for spesifikke, sekulære og kjemisk frie for teologi. De blir som frø på steingrunn.

Hvis det kristne budskapet griper entydig og direkte inn i en partipolitisk strid, skal selvsagt ikke kirken holde igjen på den kristne kritikken av samtiden. Men vitner Kirkens tro entydig om budsjettmessige prioriteringer mellom bistand og innvandring? Jeg er sannelig ikke sikker.

Kirkens fremste kompetanse er verken bistandspolitikk, utenrikspolitikk og innvandringspolitikk. Her overgås geistlige av et vell av aktører med bred erfaring og spesialisert kunnskap som biskoper ikke har.

For hvordan vet kirken at større bevilgninger til langsiktig bistand er et tiltak som entydig virker mer effektivt mot fattigdom og urett enn andre like økonomisk kostbare tiltak? Er det alltid mest nestekjærlig å kutte i privat eller offentlig norsk velferd før man kutter i bistand? Jeg har selv jobbet med sårbare grupper innenfor det som kalles «langsiktig bistand» og innenfor offentlig sektor i Norge. Jeg har begge steder sett både hjerteskjærende behov og stor ineffektivitet. Jeg ser mange dilemmaer i en verden hvor «mer bistand» ikke er den eneste og utvetydige gode oppskriften på kristen nestekjærlighet. Og nå opplever jeg at Fremskrittspartiet, av alle, peker på et politisk dilemma der hvor kirken serverer enkle løsninger. Og jeg som trodde at Kirkens kall i samfunnet primært var det motsatte!

For hvordan kan kirken foreskrive entydige løsninger på komplekse politiske spørsmål? Er det slik at det alltid er moralsk riktig å øke bistandsbudsjettet ut fra Jesu lære? Og er Kirkens tale om «dugnad» for flyktningene troverdig i en diskusjon om statsbudsjettet der hvor Kirken selv ikke har gått foran med å ofre noe av sine egne økonomiske tildelinger? Igjen er det Fremskrittspartiets Listhaug som reiser dilemmaet og peker på selvmotsigelsen (Dagsnytt Atten 04.11.15). Jeg hadde håpet at vi ikke trengte Fremskrittspartiet til å minne oss om det. Men Karl Ove Knausgård får dessverre så altfor rett: Av og til er det partiet en velsignelse for norsk politikk, ja, til og med for kirken.

Nå vil kanskje en del tenke at jeg med dette innlegget er med på å lette presset mot en blåblå regjering som prioriterer skattelettelse til de rike og tar fra bistand til de fattige. De har i en viss forstand rett – dessverre. Men her står enda mer på spill: Det kirken gjør i sak etter sak er å spille med sin moralske kapital som mennesker trenger i det øyeblikket kirken virkelig kan stå opp for menneskeverdet på troverdig vis.

Min bønn er at kirken tar det etiske og teologiske holdningsarbeidet sitt mer på alvor før den kaster seg inn i partipolitiske feider hvor entydighetene ofte dekker over dilemmaene.

Trykket i Klassekampen 10. november 2015.

KIRKEN ER IKKE ET MENINGSFELLESSKAP

I høst har vi sett noe nytt: En kirkepolitisk valgkamp. Fordi Den norske kirke skilles fra staten skal den demokratiseres. Det betyr at ulike teologiske ståsteder stemmes over. I år har stridsspørsmålet vært om kirken skal anerkjenne homofilt samliv som et fullverdig ekteskap.

Avstemninger er ikke noe helt nytt i kirken: Bibelen fikk sin endelige form etter avstemninger blant biskoper over hvilke skrifter som skulle med.

Men i spørsmålet om homofilt samliv har talspersoner på begge sider av striden meldt seg ut av kirken. De tåler ikke at den andre partens mening får gjennomslag.

Religion er noe annet enn politikk. Derfor kan meningsforskjeller og praksiser være mer krevende å leve med. Men som Gunnar Stålsett gang på gang understreket i sin gjerning som Oslo-biskop: Kirken er ikke et meningsfellesskap, men et trosfellesskap.

Selv er jeg blant medlemmene i kirken som forfekter politiske meninger. Jeg kan hevde at jeg forsøker å la meg inspirere av det kristne budskap til samfunnsengasjement. Likevel kan jeg aldri hevde at jeg har fått blankofullmakt av min tro til å mene det jeg gjør. Som troende kan vi ende på ulike politiske ståsteder, uten at det er noen grunn til å avslutte dialogen med annerledes tenkende av den grunn.

Homofilispørsmålet er muligens annerledes: Noen hevder det står noe som kan sammenlignes med moderne homofilt samliv i Bibelen, og disse ordene fordømmer et slikt samliv. Andre hevder at homofiles rett til å gifte seg i kirken på lik linje med heterofile er et spørsmål om menneskeverd – og menneskeverdet er unektelig grunnleggende i kristendommen.

Debatten må fortsette for at kirkedemokratiet skal leve. Men fordi kristentroen er noe som stikker dypt er det en annen tone som kreves av oss for at dialogen ikke skal dø. Og det er en dialog som må ta høyde for at kirken ikke er et meningsfellesskap av folk som skal tenke helt likt. Den er ikke et politisk parti. Den er et trosfellesskap.

Det krever intet mindre enn at vi utfordres av spørsmålet som hver generasjon må stille på nytt, stilt ovenfor sin samtid: Hva består grunnleggende sett den kristne troen i? Hvilke konsekvenser har det for homofiles plass i kirken?

På trykk i Ringerikes Blad 19. september 2015.

DET BÅDE STANG OG LIPPESTAD GLEMMER

Det er forunderlig å følge debatten mellom Geir Lippestad og Fabian Stang fra sidelinjen. Det er høyst forståelig at de to debatterer dilemmaet mellom å skaffe økte inntekter eller drive kommunen mer effektivt for å gi bedre velferdstilbud til sårbare grupper.

 

Men eiendomsskatt berører jo ikke bare kommunenes inntektsgrunnlag. Denne skatten slår jo rett inn i et det mest brennhete boligmarkedet i landet, som tross et drastisk oljeprisfall og lavere utsikter til økonomisk vekst de neste årene har hatt en boligprisvekst på 11 %. Når norske husholdninger allerede har pådratt seg mer gjeld enn noen andre i OECD, er det jo ikke rart at økonomer de siste månedene har ført en helt annen debatt. Hva gjør vi for å rette opp skjevheter i skattesystemet vårt i forhold til det skjermede objektet bolig? Og hva må gjøres for å forebygge en boligboble?

En del av sannheten er at verken Høyre eller Arbeiderpartiet vil snakke høyt om skatteskjerpelser på bolig, selv om økonomene virker forholdvis samstemt: Det fornuftige er å likestille boliger med andre investeringsobjekter med hensyn til beskatning, slik Scheel-utvalget foreslo.

Jeg er lei av lokalvalg etter lokalvalg hvor eiendomsskatt debatteres uten skattens innvirkning på økonomien som helhet, og uten at rikspolitikerne trenger å forklare hvorfor de på nasjonalt plan har så lav boligbeskatning.

En kommunal eiendomsskatt er i denne sammenheng en kompensering for nasjonale politikeres unnfallenhet. Jeg er dessverre redd for at denne unnfallenheten blant norske politikere har gjort stor skade: Lav boligbeskatning (av særlig sekundærboliger) har ikke bare vært med og påført min generasjon unødig høy boliggjeld gjennom å drive opp boligprisene. Jeg er også redd for at det blir verre for de som kommer etter oss, hvis ikke det sendes noen nye politiske signaler inn i markedet. En rødgrønn valgseier med eiendomsskatt i Oslo kunne vært et slikt signal.

Høyres Fabian Stang har neppe tenkt i disse baner. Men så er jo det også Arbeiderpartiets feil. I tilfellet med boligbeskatning er det å formidle økonomenes sunne fornuft det samme som å bryte et tabu: At det er ufornuftig rent samfunnsøkonomisk å skjerme boligen vår for mer skatt.

Den prisen som denne folkeopplysningen har, vil neppe Arbeiderpartiet ta. Og da slipper Fabian Stang å bli opplyst – han også.

 

På trykk i Verdens Gang 3. september 2015.

UTYDELIGHET - LOKALPOLITIKKENS FORBANNELSE

Nyhetsredaktør Øyvind Lien skrev en meget god kommentarartikkel med tittelen “Samarbeidets forbannelse”. Artikkelen påpeker at det brede firepartisamarbeidet i Ringerike gjør partienes særegne ståsteder blir mer utydelige.

Jeg vil gå et skritt lenger og spørre: Er ikke denne utydeligheten lokalpolitikkens forbannelse? Lokalpolitikere rundt om i det ganske land sliter med å få endene til å møtes i kommuneøkonomien, som bestemmes fra sentralt hold. Jeg har selv vært i situasjonen som lokalpolitiker i Ringerike, jobbet parallelt i eldreomsorgen, sett noen av behovene og ønsket å tilføre mer penger. Men rikspolitikerne var de som øremerket og bestemte rammetilskuddet til kommunene, uansett hvilken partifarge jeg som lokalpolitiker hadde.

Fordi vi har formannskapsmodellen og ikke parlamentarisme blir lokalpolitikerne stående enda mer maktesløse. På den ene siden kan de påvirke driften minimalt, fordi de ikke leder den daglige virksomheten, de flytter hovedsakelig bare på noen av pengene. På den andre siden fremelsker formannskapsmodellen konsensusorienterte prosesser, en konsensuskultur som ytterligere forsterkes når de to største partiene som er hovedmotstandere i rikspolitikken går sammen på lokalplan og avgjør politikken på sine gruppemøter.

Det er ikke vanskelig å forstå opposisjonens frustrasjon, når så lite avgjøres i kommunestyresalen, eller lokalavisens etterlysning av mer tydelighet fra lokalpolitikerne.

Lite vil antakelig bli endret, men jeg støtter Liens oppfordring om mer tydelighet fra de lokale folkevalgte. Jeg ber lokalpolitikerne ta på alvor at få av oss har tid i en travel hverdag til å være tilstede i kommunestyresalen eller lese kilovis med sakspapirer. Kom dere ut i lokalavisen eller på sosiale medier og fortell hva dere ville gjort annerledes!

Som lokalpolitiker opplevde jeg at jeg ble rikspolitikernes «buffer» for innbyggeres generelle misnøye over kutt i kommunen. Som mål for en generell politikerforakt ble jeg mest en støtdemper for de nasjonale politiske valgene som medførte kutt. Man stilles til ansvar for ting man i liten grad rår over. Til syvende og sist er det politikken selv som taper på at det skapes urealistiske forventninger til hva lokaldemokratiet kan utrette. Her har også lokalpolitikere i et valgår, som lover drastiske endringer om de selv blir valgt, et medansvar.

Men selv innenfor det lille handlingsrommet lokalpolitikerne har, er det en viss prioritering. Mens vi altfor ofte hører om det politikerne går inn for hører vi altfor sjelden om det de innenfor stramme budsjetter vil nedprioritere. Jeg skal komme med et ønske for utfallet av valgkampen: Jeg vil se lokalpolitikere som er tydelige på hva de nedprioriterer. Da vil forskjellene mellom partiene også komme tydeligere fram.

Jeg vil gjerne gi ros til eksempler på tydelighet i inneværende periode: Da Solidaritetslista og Arbeiderpartiet tok til orde for å øke eiendomsskatten ytterligere viste de tydelighet. Da Høyre gikk imot en rask gjenoppbygging av Hønefoss kirke (etterhvert også mot lånet til Fellesrådet), viste de tydelighet. Det samme gjorde Venstre i sitt umiddelbare svar om å prioritere ny kirke fremfor ny skole. Og jeg vil gi ros til Fremskrittspartiet da partiet som det eneste stemte imot økonomisk støtte til Hringariki for noen år tilbake.

Man trenger ikke være enig i disse standpunktene for å verdsette denne tydeligheten og se at det krever politisk mot. Tvert imot – lokaldemokratiet dør uten denne tydelige uenigheten.

Dette er politiske standpunkter som kan være upopulære å forfekte. De kan ha en politisk pris. Men uten denne tydeligheten vil stemningen på Ringerike om at det er «oss mot dem», folket mot politikerne, forsterkes. Det er en farlig holdning. For den bidrar ikke bare til ubegrunnet politikerforakt. Den dekker også over høyst reelle politiske uenigheter.

Trykket i Ringerikes Blad 1. september 2015.

DEN FORNUFTIGE SKATTEN INGEN VIL HA

Det har blitt et dogme blant alle partier at boligene våre skal være mest mulig skjermet fra beskatning.

 

Ofte får mediene skylden for at rikspolitikernes nasjonale debatter skyver lokale saker i bakgrunnen under kommune- og fylkestingsvalget. Her er en lokal sak som bør også bør debatteres av rikspolitikerne, fordi den har nasjonale perspektiver: eiendomsskatten.

Blant de minst populære sakene som en del lokalpolitikere skal fronte overfor velger er eiendomsskatten. Det er kanskje den mest forhatte skatten vi har, som nå er innført i 353 av totalt 428 kommuner i Norge. I Oslo våger Arbeiderpartiet seg med en forsiktig versjon av den, og selv det kan koste dem valgseieren. Paradokset er allikevel at denne kommunale skatten er blant de mest fornuftige i et nasjonalt perspektiv.

Når det gjelder skattlegging av eiendom er det et dogme blant alle partier at boligen vår skal være mest mulig skjermet. De fleste økonomer vil mene det er uheldig at denne type formue skattlegges så lavt, siden det gjør bolig til et så attraktivt objekt for spekulasjon. Dette bidrar til å drive boligprisene oppover og oppover, hvilket ekskluderer unge uten arv og kapital fra boligmarkedet.

Da finansminister Siv Jensen fikk overlevert rådene fra fagøkonomene i Scheel-utvalget om å øke boligskatten, avfeide hun økonomenes forslag om økt eiendomsskatt. «Når det gjelder boligskatt, kan jeg si med en gang: Det står ikke på denne regjeringens meny», uttalte Frp-ministeren som om forvaltning av en nasjonal økonomi var å ta med innbyggerne på restaurant og la dem velge fritt. Men samfunnsøkonomi er forvaltning av knappe ressurser. Det er ikke som å gå ut å spise en bedre middag. Skatter er ubehagelige, men ikke desto mindre nødvendige for å drive stat og kommune.

En kommunal eiendomsskatt er selvsagt liten, og effekten på økonomien generelt begrenset. Helst burde vi hatt en nasjonal eiendomsskatt, og ikke en kommunal. Men den kommunale eiendomsskatten er et lite skritt i riktig retning for å rette opp det som Scheel-utvalget og fagøkonomer anser som en av de største skjevhetene i norsk økonomi: Den lave boligbeskatningen og den galopperende boligprisveksten. Om boligen vår ikke er et rent skatteparadis, så er den i alle fall gjort til et uslåelig investeringsobjekt for mange som sitter godt i det.

Jeg har selvsagt ingen illusjoner om at lokalpolitikere rundt om i landet har vedtatt eiendomsskatten ut fra slike nasjonale hensyn. Likevel hører dette perspektivet med til bildet. Kanskje er det mest presist å si at ut fra historiske tilfeldigheter er det nå partiene på venstresiden som har det meste av den økonomiske fornuften i behold med hensyn til boligbeskatning. Det er Rødt, Sosialistisk Venstre­parti og Arbeiderpartiet som i spørsmålet om akkurat eiendomsskatt fører en politikk som ligger nærmest det fagøkonomene anbefaler. Det bør velgerne merke seg. Disse partiene får rett og slett ufortjent mye kjeft for å forsvare en upopulær, men like fullt fornuftig skatt.

Skattelettelsene (for eksempel rentefradraget) for boligen vår er en arv fra årene med bolignød etter den andre verdenskrig, og det er en høyst forståelig historisk bakgrunn. Det var et legitimt politisk ønske å ville gi folk flest en sjanse til å eie egen bolig. I dag lever vi under andre historiske forhold. Tiden er moden for en debatt som tar på alvor at vi lever i en annen tid. Årets lokalvalg er en gyllen mulighet til å gi debatten om eiendomsskatt en frisk start.

For i et Norge med en urovekkende boligprisvekst er ikke lav skatt på eiendom bare et gode.

På trykk i Dagsavisen 29. juli.

SV må tale med to tunger

Johan Nygaards kommentar til Morgenbladets utmerkede analyse av SVs fall fremstår en invitasjon til endeløse studiesirkler om «systemkritikk». Er det noe som bør komposteres, så er det Nygaards lettvinne avfeielse av SVs «tidsklemmepolitikk for småbarnsfamilier».

Sakene Nygaard viser til er riktignok gode eksempler på at SV kan fremsto som et «fjollete påfunnsparti».  Men oppskriften for SVs gjenreisning er ikke å erstatte karismatikerne med systemkritikerne. Etter min mening var SV på siste beste da partiet på tidlig 2000-tall talte med begge tunger: Med Kristin Halvorsen som karismatikeren med folkelig appell, og marxisten Audun Lysbakken med sine skarpe og humørløse analyser. Bare så synd at han tonet ned marxismen. Symptomatisk nok er det i stedet en representant for det styringsdyktige AP, Gudmund Hernes, som formidler verdien av Marx’ verdifulle innsikter i Morgenbladet.

Men Marx fenger altså menigheten, ikke de brede velgergruppene som gir politisk makt. Da partiet talte med to tunger på intelligente vis så man utslaget på meningsmålingene. Partiet evnet å holde på grunnfjellet og samtidig mobilisere store velgergrupper. Disse velgergruppene har vært påfallende utakknemlige overfor SVs betydelige politiske gjennomslag i regjering. Full barnehagedekning er kanskje den viktigste velferdsreformen på lang tid. Det er effektiv sosialisme. Men så har jo SV vært usedvanlige dårlige til å feire sine egne politiske seire, og hovedskylden for dette er jo grunnfjellets. Lite har forårsaket en like stor velgerflukt som deres rituelle klagekor, for eksempel på plenen utenfor Stortinget. Men gagner det den rene og ranke om han redder sin sjel, men taper verden fordi han nekter å kompromisse?

Hvis SV tar like lett på store velgergrupper som Nygaard gjør i sitt innlegg vil partiet aldri bli en folkebevegelse igjen. Det er når jeg står der midt i tidsklemma og skjærer brødskiver til skolebarna mine i all hast og på vei til jobb, at tonene fra en SV-politikers energiske utspill skal runge ut av nyhetskanalen og bekrefte min tiltro til partiet. Det er da karismatikerens varme populisme skal supplere den treffsikre og kjølige systemkritikken. Å tale med én tunge er ikke nok.

ER BRASILS FREMTID PROTESTANTISK?

I nærmere fire århundrer hadde Den katolske kirke religionsmonopol i Brasil. Så kom pinsevekkelsen. Det var den første virkelige trusselen mot det katolske hegemoniet. Og det har vært dramatisk: De siste tiårene har hundretusener av brasilianere forlatt Den katolske kirke.

Fenomenet som har gått under navnet «pinsevekkelse» i Latin-Amerika har vært så voldsomt at det fikk forskere på et tidspunkt til å spørre om protestantismen kom til å ta over kontinentet som den dominerende religionsform. Var til og med fremtiden til landet hvor det bodde flest katolikker i hele verden protestantisk?

Siden jeg for første gang møtte den allestedsnærværende pinsebevegelsen i Latin-Amerika har jeg spurt meg selv om hvor i all verden alle dette fenomenet kommer fra. For vi snakker om en kristen vekkelse som har endret det religiøse kart i hele regionen drastisk i løpet av ganske få tiår. Dette er fortsatt verdens raskest voksende form for kristendom.

Men helt siden jeg studerte den brasilianske pinsevekkelsen på nært hold sammen med jesuittmunker på et katolsk presteseminar i Belo Horizonte, har jeg næret mistanke overfor den vanlige forestillingen om at hele pinsevekkelsen er fullt og helt protestantisk. Den vanlige oppfatningen er jo at pinsevekkelsen er en radikal utgave av protestantismen og slik sett den rake motsetning til katolisismen – i enda større grad enn den lutherdommen jeg selv har vokst opp med i en norsk kontekst. Men pinsevekkelsen er fascinerende kompleks, og den nyeste bølgen av pinsevekkelser i Brasil har brutt med fundamentale trekk ved den klassiske og eldste pinsevekkelsen som kom til landet fra USA og Sverige rundt 1910.

 

Der hvor den klassiske pinsevekkelsen stiftet sekteriske menigheter som betraktet nytelser det jordiske ga som djevelske fristelser, omfavner nypentekostale kirker rikdom og materielle goder med herlighetsteologiske begrunnelser. Og der hvor de tidlige pinsemenighetene i Brasil påla de omvendte en streng moralkodeks ved hjelp av en fundamentalistisk bibelforståelse, har de neopentekostale pastorene lagt streng kristenmoral til side. Hvorfor?

 

I den neste utgaven av tidsskriftet Studies in World Christianity argumenterer jeg for at denne forskjellen utgjør en av de viktigste når det kommer til det som skulle være protestantismens grunnpillar: Skriften alene. Ved å sammenligne det jeg hevder er de mest drastiske endringene i bibelbruk innenfor kristendommen i Brasil kommer jeg frem til en hypotese som ifølge min skotske redaktør kan lede til «voldsom uenighet»: Neopentekostale kirker i Brasil har mer til felles når det gjelder dens forhold til Skriften med folkelig katolisisme enn med protestantisme – enten det er klassiske pinsekirker (Assembleias de Deus er ett åpenbart eksempel), lutheranere eller metodister. Ja, katolsk frigjøringsteologi er mer mye bibelrettet enn neopentekostale kirker som vanligvis regner som protestantiske, ja, som regner katolske troende som Djevelens representanter på jord. Hvordan kan dette ha seg?

 

Jo, i århundrer levde brasilianere så å si uten Bibelen, selv om landet var katolsk. For Den katolske kirke var Bibelen et symbol på anti-katolisisme. Ja, katolske prester gikk regelrett til det skritt å brenne bibler offentlig som protestanter bragte med seg på 1800-tallet! De var redd for intet mindre enn en protestantisk reformasjon. Men historiske protestantiske kirkesamfunn fikk aldri taket på befolkningsmassene i Latin-Amerika. Det skjedde først med pinsevekkelsen.

For brasilianerne var Bibelen først og fremst et magisk objekt som ble brukt i messen på linje med andre materielle religiøse objekter. De hørte sjelden en bibeltekst bli lest på morsmålet sitt, selv de få gangene de befant seg i et kirkerom.  Det var ikke bibeltekster, men det visuelle som var de troendes primære medium for det guddommelige. Slik er det også i neopentekostale kirker!

I forhold til den klassiske pinsevekkelsen har neopentekostale kirker marginalisert Bibelen. I kontrast til dem stifter de sjelden bibelgrupper for refleksjon, men bruker i stedet Bibelen performativt i demonutdrivelser og helbredelser. Bibelen er mer et magisk objekt på linje med andre objekter i en teatralsk forestilling enn den er en kilde til refleksjon om troslivet. Ja, i motsetning til bibelorienterte pinsekirker kan man i de neopentekostale kirkene med utspring i Brasil gå på gudstjenester uke etter uke uten å høre en eneste bibeltekst bli opplest i sin originale form. Dramatiske eksorsismer og nye pinseritualer har tatt Bibelens plass. Er det særlig protestantisk?

Dette kritiske perspektivet må vi ha om spørsmålet om hvorvidt Brasils fremtid er protestantisk skal ha noen mening. For det er vitterlig et paradoks at en av de raskest voksende «protestantiske» vekkelsene i vår tid – en erobringsvillig brasiliansk pinsevekkelse som nå er på fremmarsj i en rekke land – skyver protestantismens grunnpilar i bakgrunnen: Bibelen.

På trykk i Vårt Land 12. juni.

VATIKANETS TRIUMF PÅ CUBA

Paven vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig unntak: Forholdet til Cuba.

 

Mange øynet et stort håp da argentineren Jorge Bergoglio ble utnevnt til pave etter Benedikt XVI. Som en av dem som advarte mot å sette for stor lit til paven, ble kanskje undertegnede oppfattet som litt av en gledesdreper med påminnelser om pavens mildt sagt tvilsomme rolle under militærdiktaturet i Argentina (1976-1983).

 To år ut i pave Frans sitt pontifikat er det fortsatt grunn til å være kritisk når internasjonale medier begeistres av pavens ord signaler om åpenhet, for eksempel om likekjønnet samliv. Samtidig som paven tilsynelatende sensasjonelt sier vi ikke skal fordømme homofile, er heller ikke den katolske læren om spørsmålet om homofilt samliv blitt endret en tøddel under pave Frans. Det er vanskelig å se at pavens fremtoning vil lede til noen epokegjørende endringer innenfor Den katolske kirke. Derimot ser det ut til at paven har noe til felles med USAs president Barack Obama. De vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig felles unntak: Forholdet til Cuba.

Politiske analytikere har i internasjonale medier den siste tiden fremhevet Vatikanets konstruktive rolle i meglingen mellom USA og Cuba som den største diplomatiske triumfen til Vatikanstaten på mange år. Hvordan var dette mulig? I utgangspunktet skulle man anta at USA og Vatikanet hadde en felles fiende i den lille karibiske kommuniststaten: Under Castro kommunisme ble katolsk gods ekspropriert, prester ble fengslet eller landsforvist og staten erklært offisielt ateistisk i 1962. Kampen mot den aggressive innskrenkningen av religionsfriheten har da også lenge vært blant begrunnelsene for USAs handelsembargo mot Cuba. Så hvorfor har da Vatikanet presset USA til å lempe på embargoen og gå i dialog med det cubanske regimet? For mye tyder på at USAs skiftende regjeringer har regnet Vatikanet som en trofast alliert i sin isolasjonspolitikk overfor Cuba. Derfor har de blitt desto mer skuffet og frustrert over at Vatikanet ikke har fulgt opp USAs konfronterende linje. Hva er det amerikanerne har misforstått med de katolske overhodenes holdninger?

Det første slaget i ansiktet fikk USA i 1998 da pave Johannes Paul II kom på sitt første besøk på øya. Siden Reagan og Bush senior hadde USA aktivt motarbeidet pavens planer om å besøke Cuba. De fryktet at en katolsk pave foran jublende folkemengder i et kommunistisk land ville legitimere Castro. Og de fikk delvis rett. I 1998 kritiserte pave Johannes Paul menneskerettighetsbrudd på Cuba i skarpe ordelag. Men dette hadde de cubanske lederne etter stor sannsynlighet ventet. Det var mer uventet at paven også gikk til angrep på USAs handelsblokade. Den ble betegnet som «undertrykkende» og «etisk uakseptabel». Kritikken av USA overrasket regjeringene i Havana og Washington.

Det har vært nokså ukjent at krefter i Vatikanet hadde utøvet diplomatisk press overfor Cuba for å få landet til å frigi løsepengene fra en av historiens største kidnappingssaker på 1970-tallet. Da hadde den argentinske bygeriljaen Montoneros fraktet kofferter med millioner av dollar for oppbevaring i den cubanske sentralbanken på Havana, en gerilja som ble dannet av katolsk studentungdom med prester og ordensfolk i rekkene. Den frigjøringsteologisk orienterte kardinal Eduardo Pironio fikk tydelig beskjed om at hvis dette enorme pengebeløpet ble så mye som nevnt en gang til av Vatikanet i forhandlingene, kom Cuba til å avlyse pavens besøk. Og dette var altså den samme paven som hadde bekjempet frigjøringsteologien i Latin-Amerika, noe som illustrerer hvordan ulike ideologiske interesser kan virke sammen innenfor en mangfoldig og ofte kontradiktorisk religiøs institusjon som Den katolske kirke.

Men pavens besøk i 1998 gikk som planlagt. Pave Benedikt XVI, også han en mangeårig kritiker av marxismen og bekjemper av katolsk frigjøringsteologi, var i likhet med forgjengeren forsiktig med å kritisere det cubanske regimet mer enn forventet da han gjestet Cuba i 2012. Den antakelig viktigste grunnen til denne holdningen i 1998 og 2012 var at katolisismen på Cuba sto i fare for nærmest å forsvinne. Paradoksalt nok var det Castro-regimets brutale forfølgelse av katolisismen som indirekte ga Cuba det viktige diplomatiske handlingsrommet overfor Vatikanet. Cubanerne visste at Vatikanet var livredde for å tape ytterlige terreng. Det gjorde det slett ikke bedre for Vatikanet at de mistet millioner av medlemmer i resten av Latin-Amerika, i kjølvannet av pinsebevegelsens kolossale erobring av troende på kontinentet. Vatikanet var altså allerede under press på andre fronter.

Blant annet derfor presset Vatikanet USA til å søke forsoning og dialog med det cubanske kommunistpartiet. Pave Johannes Paul II sin innbitte motstand mot begge golfkrigene til USA, i både 1991 og 2003, tyder på at Vatikanets overhode følte seg lite bundet av supermaktens geopolitiske preferanser. Dette til tross for den samme pavens kamp mot kommunismen i Øst-Europa gjennom hele 1980-tallet.

Denne diplomatiske arven tyder på at heller ikke Vatikanets politikk overfor Cuba representerer noen revolusjonerende vending under pave Frans sitt pontifikat. Tross ganske andre toner i den pavelige retorikken bygger Latin-Amerikas første pave på de foregående pavene overfor en hardt presset kommuniststat. Men så er det neppe noen annen beslutning i pave Frans’ levetid som vil bidra like drastisk til en forbedring av et folks livsvilkår som denne: Å stå last og brast ved kirkepolitikken til sine forgjengere overfor USA i forholdet til Cuba.

Når pave Frans i september kommer på offisielt besøk til Cuba er det disse historiske realitetene vi skal være oppmerksomme på i møtet med pavens sjarmerende gester og friske retorikk.

Trykket i Dagsavisen 1. juni.

NÅ ER DET BIBELEN SOM GJELDER

Nominasjonsprosessene i den amerikanske presidentvalgkampen er i gang. Mange venter likevel på at disse skal ta slutt og på at en kandidat fra hvert parti skal stå igjen i den store finalen. Da kan valgkampen i USA for alvor begynne.

For oss som fra et religionsfaglig ståsted er opptatt av Bibelens rolle i USAs politikk, er det imidlertid nå at mye av det spennende skjer. For ingen faser av valgkampen har vært så mye preget av bibelske referanser de siste valgene som nettopp republikanernes nominasjonskamp. 4. mai (eller «for få dager siden») lanserte Ben Carson sitt kandidatur for republikanerne. Med et grunnfjell i Tea Party-bevegelsen er han av dem som er mest er avhengig av Bibelen for å understøtte sitt kandidatur.

Fra et forholdsvis sekulært vesteuropeisk ståsted fremstår den religiøse dimensjonen ved presidentvalgkampene i USA som temmelig eksotisk. For norsk politikk er Bibelen et fremmedelement det er høyst risikabelt å bruke retorisk. Og de få gangene den brukes, er det gjerne for å latterliggjøre motstanderen. Da Lars Sponheim utover sin lederkarriere i Venstre virkelig fikk sving på retorikken sin, gikk det over alle støvleskaft da han angrep daværende næringsminister Sylvia Brustad med fikenblad-motivet fra 1. Mosebok (3,7): «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg», ble betraktet som politisk mobbing av flere kommentatorer.

I USA har Bibelen både en langt mer sentral plass og en motsatt funksjon i retorikken. Å angripe motstanderen ved hjelp av Den hellige skrift virker ofte mot sin hensikt, fordi den underliggende forestillingen som fremgangsrike politikere vet å spille på er at Bibelen er et samlingspunkt. Den uttrykker som Barack Obama formulerte det i sin store gjennombruddstale på demokratenes landsmøte i 2004: «It is that fundamental belief that makes this country work». Dermed bekreftet Obama bildet som Ronald Reagan hadde tegnet opp under republikansk medvind fra det kristne høyre på 1980-tallet: Bibelen er den mest grunnleggende bok for det amerikanske samfunnet. Om man er demokrat eller republikaner spiller liten rolle når Bibelen brukes politisk i USA. For alle de tre siste presidentene i USA – som alle tre også ble gjenvalgt – visste hvordan de skulle bruke «bøkenes bok» på en mest mulig taktfull måte.

Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama har alle det til felles at de har praktisert det forskerne kaller «dobbel koding». Ved å sitere fra Bibelen på velvalgte steder i sine politiske taler, i passe doser og ofte gjennom å dekke over referansene glir bibelske bilder og uttrykk organisk inn i deres retorikk. De kan bruke bibelske uttrykk som «størst av alt er kjærligheten» uten å gjøre et poeng av at ordene stammer fra Paulus i 1. Korinterbrev. På den måten signaliserer de til sine religiøse velgere at de kan sin bibel og har en kristen tro, uten å støte fra de sekulære velgerne i USA som reagerer negativt om talene er overlesset med bibelsk språk.

Vi vet ikke hvem som blir republikanernes kandidat, men analytikere peker på Hillary Clintons ubestridte posisjon i det demokratiske partiet. Clintons retorikk så langt tyder på at hun mestrer det politiske spillet med Bibelen til fulle. Da hun ble intervjuet i den «liberale» avisen New York Times i fjor og fikk spørsmålet om hvilken bok som har formet henne mest som menneske, var svaret gitt på forhånd: «The Bible was and remains the biggest influence on my thinking.» (11.06.14)

Clinton har valgt en sørstatspastor blant sine nærmeste rådgivere, hvilket ofte er klokt. Sørstatsbaptisten er på mange måter symbolet på den arkaiske kristne amerikaneren. Både Bill Clinton og Jimmy Carter viste hvordan spiselige sørstatsbaptister har gjort stort suksess som demokratiske kandidater. Clinton har sin religiøse oppvekst fra The United Methodist Church, men nøler sjelden med å understreke at den har vært «fundamental» for hennes identitet og tro.

Clintons spill med Bibelen er skiller seg likevel fra republikanske kandidater som skal mobilisere enda lenger til høyre.  Ben Carson er en som nå går inn i nominasjonsdebatter hvor bibelsitater kan hagle på en måte som ikke egner seg i de store nasjonale debattene mellom de to kandidatene det står om til slutt. For kandidater som Carson gir Bibelen veiledning i mye mer enn bare likekjønnet ekteskap eller abort. Kandidaten fra Maryland har forsvart fysisk avstraffelse av barn, med henvisning til Salomos Ordspråk og han tar til orde for en flat føderal skattesats med begrunnelse i Det gamle testamentets bud om tiende. Carson står i den republikanske fortolkningstradisjonen som Herman Cain representerte i nominasjonskampen for fire år siden. Cain hyllet ingen andre enn Jesus Kristus som «den perfekte konservative», fordi Jesus hjalp de fattige uten hjelp fra en kostbar velferdsstat: “He helped the poor without one government program. He healed the sick without a government health-care system.”

For sekulære europeere som er fascinert av religionens styrkede rolle i amerikansk politikk  kan det altså være mye å glede seg til i tiden som kommer.

 

Trykket i Verdens Gang 18. mai.

ARVEN SOM IKKE MÅ SKUSLES BORT

Jeg har også vært blant dem som står og betrakter 1. mai-toget utenfra som en kuriøsitet med utdaterte paroler fra en forgangen tid. Jeg har tenkt som redaktøren i Ringerikes Blad (30.04.15) fremholder i gårsdagens lederartikkel, at uttrykksformene og parolene på 1. mai har gått ut på dato.

Så gikk det opp for meg at arbeiderbevegelsens historiske triumfer ikke kan tas for gitt. I en global verden settes derimot den norske velferdsmodellen under sterkt press av krefter med helt andre interesser en sosial likhet og økonomisk omfordeling. Mange av oss har det for godt til å ta det inn over oss. Og dette er ikke bare et spørsmål om oss, om meg og mitt, men det er en universell kamp. Verden trenger eksempler på samfunnsmodeller som viser at noe annet enn drepende klasseforskjeller og tøylesløs kapitalisme er mulig. Den nordiske velferdsstaten bør holdes frem som eksempel på ikke bare en historisk triumf, men også som en manifestasjon på at økonomisk produktivitet kan kombineres med en stor grad av sosialistisk likhet. Og forskning viser hvordan denne velferdsstaten har vært avhengig av en sterk fagbevegelse. Vi som lever i dag har mye å takke foregående generasjoner av kjempende arbeidere for.

Tonen i lederartikkelen er hard – ufortjent hard. Redaktøren skriver: «Dagen feires i år for 125. gang. Den er fortsatt viktig, men å bruke 125 år gamle virkemidler er i beste fall sentimentalisme. I verste fall er det latskap.»

I kirken forvalter vi en flere årtusen lang tradisjon. Mange vil mene at både vårt budskap og våre uttrykksformer har gått ut på dato og trenger «ekstrem oppussing», for å bruke redaktørens ord. Slik sett skulle vi i kirken være mye verre stilt enn arbeiderbevegelsen. Men jeg er ikke overbevist.

Erfaringen min fra både kirken og fagbevegelsen er at lange historiske tradisjoner ikke nødvendigvis fører til at engasjementet her er uttrykk for «sentimentalisme». At biskoper talte under årets 1. mai-feiring er ikke tilfeldig. Tvert imot har jeg møtt mye beundringsverdig, medmenneskelig engasjement begge steder – selv om mange mennesker og flere generasjoner har gått foran og man forvalter en historisk arv. Men det gjør ikke verdien av engasjementet nødvendigvis mindre. Og fra kirken har vi innsikten i at gamle ritualer og høytidsdager er umistelige når vi går inn i en ny tid – særlig for den oppvoksende slekt.

Derfor kan ikke Facebook og nettdebatter uten videre viske ut gamle faner og demonstrasjonstog. Internett-aktivisme bak PC-skjermen kan supplere, men aldri erstatte det konkrete menneskelige møtet på ute på torget. Spontan individualisme og medienes politiske sirkus gjør ikke kollektive tradisjoner verdiløse. Det gjør tvert imot historiske tradisjoner som 1. mai mer verdifulle. Derfor burde en avisredaktør etterlyse engasjement hos alle de som ikke går i demonstrasjonstog, i stedet for å angripe de få som tar seg bryet med å gå. Vi trenger mer og ikke mindre politisk engasjement.

Den franske sosialisten og filosofen Jacques Derrida skriver at «arven er aldri noe gitt, den er alltid en oppgave.» Den står foran oss, selv før vi vil være arvinger eller nekter å være det.  Fagbevegelsens historiske arv kan derfor sies å være et pålagt etisk ansvar – som var der før vi ga vårt samtykke til det. Som norske borgere er vi forvaltere av den nordiske velferdsmodellen. Vi er derfor forvaltere av et arvesølv fra fortiden hvor mennesker søkte etter en rettferdighet som ennå ikke var etablert, men som vi i dag høster godene av. Var det ikke denne søken som mobiliserte arbeiderbevegelsen i det tyvende århundre? Var ikke arbeiderbevegelsen som i Norge år etter år feiret 1. mai drevet av en rettferdighetssøken som gjør at vi i dag kan leve i en velferdsstat? Og vokste ikke denne kampen ut av møtene med lidende arbeidere som levde under uverdige forhold? Hvor mye verre er det ikke å skusle bort en slik arv? Og hvor mye større er ikke ansvaret for dens arvinger!

Nei, å gå i 1. mai-toget er ikke et tegn på latskap. Det er et spørsmål om modenhet og dannelse. Å gå inn i organisert politisk kamp er å ta steget fra det individuelle til det kollektive. Man kan selvsagt være uenig i de politiske grupperingene som står bak 1. mai. Man kan selvsagt velge andre demonstrasjonstog og andre paroler. Men det i det hele tatt å stille seg bak en parole i et fredelig demonstrasjonstog er å ta steget fra tastaturet til torget, fra en betalt jobb til et frivillig engasjement. Det er å ofre noe av det mest dyrebare hver enkelt har – den individuelle fritiden – på politiske spørsmål som berører alle.

OPPSTANDELSENS REALITET

Jeg hørte en gang en predikant si at fordi det fantes så mange vitner til Jesu oppstandelse så tyder det på at dette «faktisk må ha skjedd». Det finnes både god og dårlig teologi i kristen forkynnelse. En må for Guds skyld være litt kritisk.

Vi har nettopp lagt påsken bak oss, den kristne høytiden der vi feirer Jesu oppstandelse fra de døde. Men vi har ikke feiret et historisk faktum.

I teksten som det skal forkynnes over i alle landets kirker denne søndagen møter vi en visjon som er overlevert fra de første kristne og skrevet ned i Johannesevangeliet nærmere to generasjoner etter Jesu død. Men troens visjon er ikke en observasjon.

Denne tidligkristne litteraturen peker på dette selv: De tre synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) er påfallende samstemte om Jesu jordiske liv, til tross for at de baserer seg på til dels ulike kilder som fører til ulike tolkninger av livet til denne historiske personen. Men når det kommer til å berette om Jesu oppstandelse forsvinner denne samstemmigheten. Les tekstene om oppstandelsen og du vil se to ting: De spriker mer om hvordan Jesus viste seg for menneskene som den oppstandne (bekjent som Gud) enn som den jordiske Jesus (observert som historisk person). Dessuten beskrives aldri selve oppstandelsen i detalj.

For oppstandelsen er ikke et historisk faktum som i prinsippet kunne vært fotografert eller filmet om datidens mennesker hadde hatt vår tids teknologi til rådighet. Oppstandelsens realitet er av en annen natur enn våre sanselige erfaringer. Oppstandelsen er en dimensjon ved disse erfaringene vi gjør oss – som vi kan anse som dypt meningsfull eller forkaste som fullstendig meningsløs.

Ingen behøver å ta stilling til om man skal tro på at Jesus har eksistert eller ikke. Det er et historisk faktum, på samme måte som for eksempel den gamle greske filosofen Sokrates har eksistert.

Spørsmålet er snarere om Jesus betydde noe – utover en sin egen levetid og tragiske skjebne på korset. Og spørsmålet er om kjærligheten mennesker viser i dag betyr noe mer – om noe av oss også blir stående igjen etter vår død – for evigheten, i vår verden, på denne jorda.

Det er denne dimensjonen kristentroen står og faller med.

Trykket i Ringerikes Blad 11. april 2015.