NÅR BIBELEN BLIR DYSTOPI

Unge europeere vender seg vekk fra kristendom i hopetall, meldte The Guardian for kort tid siden (21.03.18). Ifølge undersøkelsen oppga over halvparten av nordmenn mellom 16 og 29 år at de ikke hadde noen religion. Endringene er dramatiske.

 

Om sekulariserte europeere manglet et påskudd for å vende institusjonell kristendom ryggen kunne man anbefalt den prisvinnende TV-serien The Handmaid's Tale, som nå går i sin andre sesong på HBO. Romanen av Margaret Atwood som serien er basert på, var inspirert av det kristne høyres triumfer på 1980-tallets politiske arenaer i USA. TV-seriens appell, med dens koblinger mellom kristenfundamentalisme og totalitarisme, fikk stor gjennomslagskraft da den ble sluppet rett etter innsettelsen av Donald Trump som USAs president. Liberale vestlige TV-seeres frykt for det totalitære ble næret gjennom et bibelsk skrekkscenario: I republikken Gilead hadde bibeltro kristne gjort USA til et totalitaristisk regime med Bibelen i hånden. Som deres ledere sier det i serien: De hadde bygget på «den gode boken» og vendt tilbake til «tradisjonelle verdier» - gjenkjennelige figurer fra politisk retorikk i USA.

 

På denne måten får serien hamret inn den potensielle faren ved å bygge på «tradisjonelle verdier» med grunnlag i Bibelen. Mens nåtidens virkelige kristenfundamentalister vil begrense kvinners adgang til abort, har TV-seriens kristenfundamentalister i en fjern fremtid innført et patriarkalsk diktatur med eksplisitt henvisning til en klassisk bibelhistorie om Israels stamfar Jakob i 1. Mosebok. Når patriarkens andre hustru Rakel ikke blir gravid med ham, bestemmer Rakel seg for å gi ham slavekvinnen sin i stedet: «Her er slavekvinnen min, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.» (1 Mos 30,3). Det som bibelteksten skildrer i en bisetning før leseren ledes videre i handlingen, maler HBO-serien frem for TV-seerens øyne igjen og igjen: Slavekvinnene i serien («the Handmaids») tvinges til å ligge på de frie kvinnenes knær mens de voldtas av «kommandantene» eller føder. Det hele blir en frastøtende visualisering av en knapp opplysning fra bibelteksten – hvor familieforholdet mellom Jakob, konene og slavekvinnene blir realisert som en modell for hele samfunnet i den totalitære Gilead-republikken. Er ikke dette for drøyt? Blir ikke Bibelen forvrengt og misbrukt?

 

The Handmaid's Tale illustrerer hvordan Bibelen brukes i populærkultur på mangfoldige vis. Selv om nordmenn og europeere sjeldnere møter Bibelens motiver gjennom kirkens forkynnende fortolkning er de fleste storforbrukere av populærkulturelle uttrykk hvor «Bøkenes bok» er et rikholdig reservoar av mening for filmskapere, serieforfattere og musikkartister. Når The Simpsons parodierer Bibelen er bibelbruken snarere komisk enn dystopisk. Og når den britiske rapartisten Stormzy feirer sin kommersielle suksess på årets Brit Awards med låta «Blinded by Your Grace» avspeiler bibelbruken hans tradisjonell vekkelseskristendom.

 

Som nordmenn befinner vi oss i en kulturell situasjon hvor en ny generasjon med etterkommere av 68’erne foretar et mer stillfarent brudd med kristendommen: Nybakte foreldre lar være å døpe barna sine i en skala Norge ikke har sett tidligere. Vi har ikke hatt lavere dåpstall på 1000 år. I det mange møter kirken som institusjon med et likegyldig skuldertrekk fortsetter de å leve i en kultur hvor Bibelen stadig utgjør et kraftsentrum for livsfortolkning – blant annet fordi boksamlingen kommer tilbake til oss gjennom amerikanskdominert populærkultur. Med bibelinspirert kvinneundertrykkelse får vi Bibelen i vrangstrupen med serier som The Handmaid's Tale. Men Bibelen kommer uansett tilbake gjennom bakdøra: Vi lar være å gå i kirken og legger oss i stedet ned i sofaen for å se på Netflix.

 

Som bibelforsker er det interessant å spore Bibelens etterliv i vestlig populærkultur, særlig fordi den meningsproduksjonen som «den gode boka» gir opphav til ikke er entydig. Gileads bibelbruk i The Handmaid's Tale vekker avsky. Men nettopp fordi den presser noen av de bibelske motivene inn i totalitære former etterlater den et mulig rom hos seeren for bibeltolkning: Er kommandantenes syn på bibeltekstene rimelig eller presser andre tolkninger seg på? Finnes det rom for en gudstro fri for deres totalitære undertrykkelse?

 

I den nye sesongen av TV-serien antydes et svar gjennom Elizabeth Moss’ medrivende iscenesettelse av hovedrollefiguren Offred. På rømmen ender Offred opp i de tomme kontorlokalene til den liberale avisen The Boston Globe. Hun finner stearinlys, tørkede blomster og et homoflagg som hun bygger et alter ved hjelp av. Når hovedpersoen ber sin tynnslitte bønn til Gud er det den undertryktes stemme vi ikke kan la være å få sympati med. Den desperate gudstroens oppriktighet slår igjennom undertrykkernes religiøse falskhet. Offreds rop er oppriktighetens klage, men tvilen blir igjen: Finnes det noen Gud som kan høre ropet?

 

På trykk i Bergens Tidende 13. mai 2018.

LULAS KIRKE I ET SPLITTET BRASIL

Store deler av sivilsamfunnet i Brasil mener det er udemokratiske krefter som har ledet til fengslingen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, også innenfor Den katolske kirke. Noe av det siste ekspresidenten gjorde før han overga seg til det føderale politiets varetekt 7. april var å feire økumenisk gudstjeneste utenfor metallarbeidernes hovedkvarter i São Paulo. Gudstjenesten var ledet av en biskop som har fordømt prosessen mot Lula som «forfølgelse» av en rettferdighetssøkende mann. For arvtakerne av frigjøringsteologien i Brasil har fengslingen av Lula vært et hardt slag.

«Landets mest populære politiker skubbet av banen i et uverdig spill som undergraver rettsstaten,» skrev Bergens Tidende på lederplass to dager etter fengslingen av Lula. Ordene kunne vært uttalt av en fremstående biskop i Brasils katolske kirke, Dom Angélico Sândalo Bernardino. Den 85-årige biskopen ledet folkemassene som støttet Lula utenfor hovedkvarteret til Lulas gamle fagforbund gjennom katolsk bønn i timene før Lula ble tatt hånd om av politiet. Det var et sterkt symbolsk uttrykk for en langvarig allianse mellom den politiske venstresiden i Brasil og toneangivende krefter i Den katolske kirke.

Det var også Bernardino som holdt katolsk messe på samme sted i 1980 da Lula var fengslet av militærdiktaturet for å ha ledet en streik blant arbeiderne. Det var nettopp slike symbolhandlinger fra Den katolske kirkes side som var med på å delegitimere diktaturet (1964-1985). Ikke minst spilte kardinal Paulo Evaristo Arns (1921-2016) en nøkkelrolle i å avsløre regimets menneskerettighetsbrudd, avsløringer som ledet frem til diktaturets fall. Samtidig spilte frigjøringsteologisk orienterte lekfolk og prester fremstående roller i menneskerettighetsgrupper og geriljabevegelser som opponerte mot militærregimer i andre latinamerikanske land. Men frigjøringsteologer som Bernardino har alltid vært kontroversielle, selv når de har blitt forfremmet til biskoper. Det viser også hvordan kirken er delt i synet på en sak som splitter det brasilianske samfunnet: Lula og Det brasilianske arbeiderpartiet PTs regjeringsmakt fra 2003 til 2016.

Også gudstjenesten som biskop Bernardino holdt side om side med Lula og hans støttespillere i en meget spent situasjon, der det føderale politiet sto klare til å aksjonere, ble da også sterkt kritisert av andre segmenter i kirken. De hevdet biskopen ikke hadde overholdt kirkens liturgi og latt hele gudstjenesten utarte seg til å bli en politisk markering for Det brasilianske arbeiderpartiet. Biskop Bernardino derimot, fremholdt at Lula var urettmessig dømt. «Må Jesus beskytte og være hans styrke, min venn og kamerat», lød biskopens bønn for den venstreorienterte ekspresidenten.

Brasil er nå et splittet land – på mange måter. Reaksjonene på biskopens velsignelse av Lula gjennom hans siste timer i frihet er symptomer på splittelser i både kirke og samfunn. Brasil går mot et spennende valg 7. oktober. Populariteten til sittende president Michael Temer er stadig på et svært lavt nivå og kandidaturet til den umåtelig populære Lula synes å være stoppet av korrupsjonssiktelsen mot ham. To av dem som står igjen er knyttet til den stadig mer politiserte pinsekristendommen: Marina Silva og Jair Bolsanero. Sistnevnte har uttalt at militærdiktaturet (1964-1985) burde ha drept flere mennesker, han hyller Donald Trump og påpeker at han aldri ville hatt homofile sønner ettersom hans barn har fått en god oppdragelse.

I det Vatikanet satte inn sine kirkepolitiske angrep mot frigjøringsteologien utover 1980-tallet, var den kirkelige radikalismen i det mest folkerike katolske landet i verden for grunnfestet til at den noen gang ble utradert – ikke engang blant kirkens øverste ledere. Det er neppe noe land hvor frigjøringsteologien har stått så sterkt som i Brasil. Og i dag er generalsekretæren for den brasilianske bispekonferansen en mann som ble ordinert av kardinal Arns og som har betegnet den kontroversielle frigjøringsteologien som «sann kristen spiritualitet»: Biskop Leonardo Steiner.

14. mars ble det venstreradikale byrådsmedlemmet Marielle Franco myrdet. Det var fransiskanerordenen i Rio de Janeiro-området og frigjøringsteologen Frei Betto som fra kirkelig hold først rykket ut med sin uforbeholdne hyllest av Francos kamp mot diskriminering som. Og dominikanermunken Betto var ikke sen med å plassere Franco inn i rekken av martyrer:

«Skuddene som endte Marielles liv, når frem til alle oss som kjemper for, med Jesu ord, at ‘alle skal ha liv og overflod’ (Joh 10,10). Martyrenes død viser at der hvor urettferdighet utbres så forsøker den å råde over rettferdigheten. Gandhi, Luther King, Chico Mendes er bare noen få eksempler på hvordan de døde bestemmer over de levende,» forkynte frigjøringsteologen.

Franco var også påvirket av frigjøringsteologien. Det populære medlemmet i bystyret for det venstreradikale partiet PSOL var katolikk og hadde blitt flasket opp i en katolsk menighet i et fattigkvarter i Rio de Janeiro hvor hun hadde vært katekist i ti år før hun ble partipolitiker. På den måten hadde hun gått den samme vei som Marina Silva – fra en katolsk menighet formet i den latinamerikanske frigjøringsteologiens bilde og til sosial aktivisme og senere partipolitikk på den brasilianske venstresiden. Og mens Marina Silva hadde brutt ut av PT i protest mot miljøpolitikken og blitt en mer sentrumsorientert politiker med bred appell, forble Franco en aktivist til venstre for PT. Mens Marina Silva ble pinsevenn og forsikret velgerne i presidentvalgene i 2010 og 2014 om at hun ikke kom til å liberalisere abort eller kriminalisere homofobi, var Franco forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter. Politisk bruk av kristendommen i Brasil er mangfoldig.

Det politiske Brasil er mer polarisert enn på mange år. Men i et land hvor flertallet fortsatt er katolikker er ikke Den katolske kirke uberørt av de politiske motsetningene, ikke minst fordi noen av motsetningene er kirken nærmest opphav til selv: Den katolske kirke har inntatt posisjoner i spørsmål om abort og seksuelle minoriteter som brukes til å fyre opp den politiske retorikken.

Nå skulle det bare mangle at den mest folkerike nasjonalkirken i verden ikke rommet delte meninger, et stort mangfold av praksiser og sterke motsetninger. En katolsk kirke er jo også en allmenn kirke. Samtidig vil Den katolske kirke om noen år kunne bli en minoritetskirke i et religiøst landskap preget av pinsevennenes raske vekst og en økning av gruppen som oppgir at de ikke lenger har noen religiøs tilknytning. En av katolisismens bastioner står under press i en dramatisk tid for Latin-Amerikas regionale stormakt.

Kronikk i Vårt Land 23.04.18.

DEN SPONTANE ARGENTINEREN

 

Forkynnelsen hans er full av liv. Han får statsledere til å smile. Og han viser en ektefølt nærhet i møtet med flyktninger og fanger. Helt fra pave Frans for fem år siden viste seg på balkongen på Petersplassen for første gang har den gamle mannens spontanitet vært en styrke i møte med massene. Men i år syntes spontaniteten å slå over i brutal arroganse. Hadde pavens spontanitet blitt hans fiende?

 

Den 18. januar i år skulle paven til å feire messe på en åpen plass utenfor Iquique, en by helt nord i Chile. Dagene i forveien hadde katolske kirker blitt brent i urbefolkningens kamp for landrettigheter. Samtidig hadde demonstrasjonene i hovedstadsgatene mot pave Frans utartet seg til å bli voldelige protester. For av de chilenske kirkelederne som eskorterte paven under besøket hadde biskop Juan Barros fått en prominent plass. Avisspaltene var fylt med anklager fra chilenske ofre for seksuelle overgrep som hevder at den samme Barros som pave Frans i 2015 hadde forfremmet til biskop beskyttet presten som forgrep seg på dem. Og på veien inn til messefeiringen på den siste dagen på det offisielle besøket i landet ble paven konfrontert av journalisters kritiske spørsmål om Barros. En synlig provosert pave gikk til et angrep på ofrenes versjon: ”Den dagen de viser meg bevis mot biskop Barros, da skal jeg snakke. Det finnes ikke ett eneste bevis mot ham. Alt er baksnakkelser!” tordnet paven.

 

I Chile økte raseriet og oppgittheten blant overgrepsofre. I USA rykket kardinal Sean O’Malley fra Boston ut og kritiserte pavens utfall. Den progressive kardinalen mente at en holdning om at ”hvis du ikke kan bevise så tror vi det ikke” var et slag i ansiktet på overgrepsofrene. Det hele var oppsiktsvekkende, også fordi det var paven selv som hadde utnevnt O’Malley til å lede arbeidet mot seksuelle overgrep i kirken. Dessuten var overgriperen som Barros angivelig skulle ha beskyttet fra strafferettslig forfølgelse, Fernando Karadima, allerede dømt i en kirkelig domstol i Vatikanet basert på de samme ofrenes forklaringer. Og som om det ikke var nok så var O’Malley i utgangspunktet en av pavens støttespillere i den interne maktkampen i kardinalkollegiet.

 

På flyet fra Sør-Amerika ba paven om unnskyldning for utfallet. Det hjalp lite. Skaden hadde allerede skjedd. Bildet av en ufølsom pave som nektet å tro på overgrepsofre og til alt overmål la bevisbyrden på ofrene hadde satt seg fast i chilensk offentlighet. Pave Frans hadde vist seg fra en side vi ikke hadde sett. Hadde argentineren mistet selvkontroll? Eller hadde han begynt å bli gammel og glemsk?

 

Dette er en karismatisk pave som helt fra sine første dager i pavestolen har kommunisert mer med gester enn med ord, mer med sterke symbolhandlinger enn velskrevne encyklikaer. Noen av pavens mest berømte uttalelser fremstår som uttrykk for pavens spontanitet under pressekonferanser, som utsagnet om homofile på flyet hjem fra verdensungdomsdagene i Brasil i juli 2013: «Hvis en person er homofil og søker Gud og har en god vilje og søker Gud; hvem er jeg da til å dømme?”

 

Tatt ut av sin sammenheng bærer utsagnet bud om en revolusjon i Den katolske kirkes forhold til homofile. Men pavens spontane utsagn skaper også usikkerhet – en usikkerhet som liberale krefter tar til inntekt for sin sak, mens mer konservative kardinaler som Raymond Bruke bruker som påskudd for sin ytterliggående pavekritikk. Spontaniteten leder til splittelse og uenighet. Men har egentlig Kirkens teologi omkring homofilt samliv blitt det minste endret? Hvor vellykkede slike pavelige innfall på pressekonferanser er som utøvelse av paveembetet forblir usikkert.

 

Mindre tvil er det nok om besøkene på Cuba i 2015 og 2016 som suksesshistorier. Ikke bare fant han tonen med Obama og Castro-brødrene. Da Obama roste Frans for hans bidrag til å bringe de tidligere fiendene nærmere hverandre hadde paven høstet fruktene av mange års stille og møysommelig kirkediplomati – helt siden antikommunisten pave Johannes Paul II fra sitt besøk hos kommuniststaten i 1998 satte i gang arbeidet for tilnærming fra den kapitalistiske supermakten. Det var på basis av dette diplomatiske håndverket og de geopolitiske omstendighetene at pavens varme og spontanitet kom til sin rett.

 

Mindre hyllest har paven fått for sin rolle i møtet med den humanitære og politiske krisen i Venezuela. Stilt overfor den verste økonomiske nedgangen i nyere latinamerikansk historie hadde Den katolske kirke i utgangspunktet forspilt mange av mulighetene sine. Flere av biskopene var sentralte støttespillere for kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. En av dem, Baltazar Porras, gjorde pave Frans til kardinal i oktober 2016. Paven har ennå ikke takket ja til president Maduros invitasjon om et offisielt besøk. Men han aksepterte at den autoritære Maduro fikk audiens hos ham som ledd i at Vatikanet skulle megle mellom Maduro-regimet og opposisjonen i 2016. Etter at opposisjonen brøt forhandlingene har paven oppfordret dem til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Men er det virkelig noe å forhandle om eller lar Vatikanet seg bruke av Maduro-regimet? Fungerer pavens retorikk om «dialog» og «fredelige løsninger» som avledning fra legitime krav for en væpnet motstand? Det bør ikke overraske at pave Frans har høstet kritikk for sin rolle i flere latinamerikanske medier, deriblant argentinske.

 

Mange har sammenliknet Frans med Johannes XXIII og det finnes påfallende likheter mellom dem: Men forskjellen er også enorm: Johannes XXIII åpnet et rom som Frans ennå ikke har åpnet. 78 år gammel kalte italieneren inn til et konsil som reformerte katolsk teologi. Pave Frans fyller 82 år i desember. Men en reform av Johannes XXIII sitt kaliber lar vente på seg under dette pontifikatet. Store ord om «omveltning» og «revolusjon» i Den katolske kirke må etter fem år med Pave Frans fortsatt tas med en klype salt.

 

På trykk i Vårt Land 22.03.18.

REFORMASJON I FORSONINGENS TEGN

Nylig ble medieleder i Adventistkirken, Tor Tjerandsen, sitt foredrag om Martin Luther på Hole Herredshus referert i Ringerikes Blad.

I likhet med meg er adventist Tor Tjerandsen en protestantisk kristen, ettersom han tilhører et kirkesamfunn som vokste frem av nordamerikansk protestantisme i det 19. århundre. Til forskjell fra Tjerandsen tilhører jeg det kirkesamfunnet som var en direkte følge av reformasjonens brudd med Det katolske kirke: Lutherdommen. Det er fremfor alt historiske årsaker til at jeg er luthersk protestant, slik det er for de 71 % av Norges befolkning som ennå tilhører denne kristne trosretningen. Som kristen verdsetter jeg særtrekk ved alt fra pinsebevegelsen til Den katolske kirke. Det store mangfoldet av kirker uttrykker den kristne tro på berikende måter – og hver retning har sine fallgruver og kritikkverdige sider. Ingen er feilfrie.

Tjerandsens fremstilling av historien viser først og fremst hvor seiglivet mytene om «den mørke middelalderen» og Martin Luther er. Når Georg Rieber-Mohn reagerer i Ringerikes Blad 27. oktober på Tor Tjerandsens fremstilling av middelalderens kristendom er det helt på sin plass, fra et rent historisk perspektiv. For slik den ble referert i avisen var den «unyansert», for å si det forsiktig med Rieber-Mohn sine ord.

Årets 500-årsmarkering for reformasjonen har også satt Den norske kirke på prøve i dens omgang med rent historiske perspektiver på hva som skjedde her til lands. På nasjonalt nivå har ikke alle utspillene til Den norske kirke vært like sakssvarende. Desto mer ros fortjener lutheranere som har klart denne vanskelige balansegangen. Blant de som fortjener ros er redaksjonen i menighetsbladet til Hønefoss sokn, med redaktør Roar Olsen i spissen. Med et nyanserte innlegg fra fungerende sokneprest Ola Bakken Erichsen og med et innlegg av katolikken Rieber-Mohn på trykk lot redaksjonen etter mitt skjønn jubileet tidligere i år stå i forsoningens tegn – i stedet for splittelsen som har preget kristenheten helt siden reformasjonen.

Når Georg Fr. Rieber-Mohn sitt tilsvar i Ringerikes Blad skal berømmes er det ikke minst fordi han lar historikernes perspektiver stå i forgrunnen, ved å sitere Arne Bugge Amundsen. Å være ærlig med historiske fakta er en forutsetning for en opplyst samtale i offentligheten, men også for en konstruktiv dialog mellom ulike kirkesamfunn. For en del av oss er visjonen om en dypere enhet på tvers av kirkesamfunn et mål med en slik dialog – det kalles økumenikk. Men det må også basere seg på ærlighet om historiske forhold.

Som Rieber-Mohn er inne på i lokalavisen ønsket ikke folk her til lands en protestantisk reformasjon. Det var ingen folkebevegelse for å kvitte seg med katolisismen og senmiddelalderens kristenliv i Norge var ikke særlig preget av åndelig forfall i forhold til tidligere tider, slik en del av oss har lært på grunnskolen. Reformasjonen ble påtvunget nordmenn ovenfra og møtte både stille og aktiv motstand. Noen nordmenn lot seg til og med piske og brenne for å forsvare katolsk tro mot det nye religionsvesenet som danskekongen innførte. Vi kjenner til eksempler på det her fra Østlandet.

En utbredt myte om reformasjonen er forestillingen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen som ble avløst av gudstjeneste på morsmålet takket være Martin Luther. Som høgskolelektor Sigurd Hareide, ved vår lokale utdanningsinstitusjon Høgskolen i Sørøst-Norge, har påvist: I Norge forkynte de katolske prestene på morsmålet i middelalderen. De norrøne messeforklaringene viser at gudstjenestens faste sangledd var oversatt fra latin til folkemålet. Dessuten var evangelietekstene som de katolske prestene forkynte med utgangspunkt i oversatt til nordmenns morsmål. Disse varierte da som nå fra søndag til søndag gjennom kirkeåret, slik at betydelige deler av Bibelen var oversatt før reformasjonen. I iveren etter å rettferdiggjøre sin egen og statens protestantiske trostilhørighet har slike historiske forhold ofte blitt ignorert – bevisst eller ubevisst.

I ettertid kan vi selvsagt verdsette aspekter ved Martin Luthers teologi og kampen mot katolsk misbruk av avlatsbrev. Men i et land med en protestantisk majoritet og katolsk minoritet er det særlig nødvendig å formidle reell kunnskap om minoritetenes historie.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å velge være protestant fremfor katolikk. Men den misvisende historieoppfatningen som kom til uttrykk i referatet fra Tor Tjerandsens foredrag på Hole herredshus er antakelig en av de mindre gode.

Ringerikes Blad 09.01.2018.

U2 FOR MENIGHETEN?

Morgenbladets anmeldelse av U2s nyeste album 1. desember lener seg på en analogi til religion med overskriften «Til menigheten». Analogien er effektiv, og gir retorisk styrke til en underliggende idé om at U2 har begrenset appell: «Menighet» viser til en marginal størrelse, en sosial gruppe med appell som er begrenset til sine egne.

Med religionssosiologiens klassiske typologi kan vi avsløre hvordan den religiøse analogien om U2 halter fra første stund. På den ene siden må anmelderen innrømme at den irske gruppen har så bred appell at den treffer «hjerteroten til millioner». De fyller stadioner, vår tids katedraler. På den andre siden fremstiller anmelderen U2 som et «irrelevant» band som kun leverer til «menigheten», som om U2-fans er en sekt av strengt oppdratte fans.

Sosiologisk er jo sannheten det motsatte: U2 samler massene som er like interessert i musikk som akademikere er i el-verktøy eller bilpleieprodukter. Anmeldere som Ando Woltmann krever derimot preferanser som kun favner små minoriteter av spesielt interesserte med strenge stilistiske krav.

U2 er definitivt kirken, ikke sekten, i teologen Ernst Troeltschs klassiske typologi. Woltmann viser til at U2 samarbeider med Apple for å snike seg inn i massenes spillelister på iTunes. Det underbygger bare det tilpasningsdyktige ved artister som U2, Coldplay og Bruce Springsteen. De går like langt som kirken etter Konstantin for å tilpasse seg imperiet, mens de gjenfødte sitter igjen i sektene (særlig i klostrene) og fortviler.

At en kommersielt sett marginal gitarist settes til å anmelde milliardindustrien U2 blir som å be en botspredikant fra middelalderen om å anmelde sin samtids katolske kirke. Det må bære galt av sted.

Morgenbladet 22.12.17.

INNVANDRING – INGENTING Å FRYKTE?

I januar 2016 holdt Knut Arild Hareide en tale for Kristelig Folkeparti (KrF) sitt landsstyremøte som tok utgangspunkt i Sylvi Listhaugs hardtslående poeng om at nordmenn som ikke er bekymret over innvandringen lyver (Vårt Land 30.01.16).

Hareide unngikk å diskutere påstanden, men avviste heller ikke at det var sant. Han pekte i stedet på at Listhaug skapte et ødeleggende inntrykk av at «dette klarer vi ikke». Så gikk KrF-lederen til det sjeldne skritt i å sitere Jesus. «La ikke hjertet bli grepet av angst,» siterte Hareide fra Johannesevangeliet før han tok seg i det og kom med enda en selvironisk vits – som tok brodden av det som kunne vært et alvorstungt bibelsk motsvar fra lederen for det angivelige kristne partiet. Burde Hareide brukt Jesus-ordet for alt det var verdt for å motvirke fremmedfrykt? Skal kirken gjøre det? Skal vi møte frykten med et budskap om at Jesus forkynner at det ikke er noe å frykte i med økende innvandring?

Den norske kirke er en institusjon som nærmest uunngåelig er med og forvalte forestillinger om det som i debatten etter Brochmann II-utvalgets rapport er blitt karakterisert som mer «luftige» argumenter: Forestillinger om «det etnisk norske» eller «norske verdier».

Mellomkirkelig Råd (MKR) ble i 2016 oppmuntret av sekretariatet i MKR til å gå videre med en sak med navnet «Frykt ikke!». Ifølge saksdokumentet (32/16) dreier saken seg om «holdningsskapende arbeid i Norge i møte med samfunnsendringer som skyldes innvandring og religiøs og kulturell pluralisme». Hvordan kommuniserer kirken i møtet med denne frykten?

I sine offentlige utspill berører biskopene uunngåelig folks frykt når de inntar ståsteder i innvandringsdebatten. Da jeg uttrykte min bekymring for biskopenes kritikk av den blåblå regjeringens forlag til statsbudsjett i 2015 var det særlig på bakgrunn av at jeg ikke ser en kirke som har tatt fremmedfrykten nok på alvor, noe som jeg også fikk bekreftet i biskop Atle Sommerfeldts svar til kronikken i Klassekampen: «Jeg har andre bekymringer enn Løland. (…). Jeg er urolig for at den politiske fryktretorikken forsterker nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes. I møte med denne frykten vil jeg bidra til kirkelig handling lokalt, nasjonalt og globalt og søke å påvirke politiske beslutningstakere.» (Klassekampen 17.11.15)

Biskopens svar illustrerer hvordan den kirkelige talen i offentligheten kan vekke ulike assosiasjoner, fremkalle nye spørsmål og skape usikkerhet om hvor vi er på vei med Den norske kirke. Biskopen mener i innlegget at det finnes en redsel for det ukjente blant nordmenn som sågar er «tradisjonell». Det er uklart om hvorvidt dette er karakteristisk for nordmenn i kontrast til andre folk og nasjoner. Det er uvisst hvorvidt biskopen tillegger andre folk eller alle folk en tilbøyelighet til å møte det som er ukjent med redsel. Det avklares ikke hvorvidt biskopen antar at fremmedfrykt er noe universelt. Forholdet mellom «fryktretorikken» og den faktiske politikken er også uavklart i biskopens innlegg. Likevel kan teksten etterlate et inntrykk av at den eneste grunnen biskopen kan tenke seg til at folk er for en strengere innvandringspolitikk enn ham selv er «nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes».

Dermed er vi i det mer «luftige» landskapet innenfor innvandringsdebatten hvor også Asle Tojes omdiskuterte dissens i Brochmann II-utvalget befinner seg, når Toje innvender mot resten av utvalget at vi har en «tykk» og «innat-lært» kultur i Norge som er «like distinkt» som andre nasjoners kultur (NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, side 187). Innvandring er ut fra mandatet til Brochmann-utvalget i stor grad et spørsmål om målbare gevinster og kostnader for den norske velferdsstaten. Det handler i stor grad om økonomi, men Toje savner kultur. Derfor dissens.

Biskop Sommerfeldts resonnement ovenfor synes ikke å åpne opp et rom for den offentlige samtalen som Brochmann II-utvalget har fått i oppgave å bidra til: Den økonomiske bærekraften til den norske velferdsstaten. Biskopen adresserer ikke frykten for velferdsstatens kollaps. Han adresserer den norske frykten for det ukjente. Mens de som frykter for velferdsstaten muligens får sin frykt bekreftet av biskopenes tale om en mer åpen og liberal asyl- og flyktningepolitikk, er biskopen fast bestemt på å konfrontere de som har «fordommer mot dem som er annerledes» med kirkelig handling for å påvirke politiske beslutningstakere. Det er nærliggende å tro at handlingen vil bestå i å kritisere politikere som vil føre en mer restriktiv innvandringspolitikk. Vil han klare å drive frykten for det ukjente blant nordmenn ut ved å påvirke «politiske beslutningstakere»? Jeg er ikke overbevist om at han vil lykkes.

Noen vil mene at jeg er vrang når jeg nå leser biskopen, for denne og andre biskoper har da sagt så mye annet gjennom forkynnelse fra prekestolen, gjennom artikler og bøker. Men jeg forsøker å ta disse utspillene som de er: Inngripen i en bred offentlig debatt hvor fragmenter av de samlede utspillene ofte blir stående igjen for folk, for eksempel fra polemikken mellom Listhaug og biskopene, nå senest fra Oslo Symposium 03.03.17.

Hvis hensikten er å møte folks frykt er det en ting å komme med offentlig kritikk av politikere, en annen ting å reflektere teologisk over den og noe ganske annet igjen å legge til rette for samtaler om den samme frykten.

Statsviteren Chantal Mouffe skriver: «’Lidenskapenes’ rolle i politikken viser at hvis liberal teori skal forstå «det politiske», er det ikke tilstrekkelig å anerkjenne verdimangfoldet og dyrke toleransen. En demokratisk politikk kan ikke begrense seg til å skape kompromisser mellom interesser og verdier, eller å praktisere deliberasjon som felles beste. Den må ha et reelt grep på folks begjær og fantasi» (Om det politiske, s. 12).

Vi kan ikke nøye oss med å oppfordre folk om ikke å ha fordommer mot dem som er annerledes og vise toleranse. Det er ikke nok å oppfordre folk til å akseptere økende verdimessig pluralisme. Forkynnelsen, diakonien og det konkrete kirkelige fellesskapet må ha «et reellt grep på folks begjær og fantasi», for å bruke Mouffes ord. Vi må proklamere, tjene og feire på en måte som rører ved folks frykt og drømmer. Det er ikke nok å påvirke politikere. Først må vi gå rett på: Vi må komme til rette med hva vi selv er engstelige for. Og vi må identifisere, leve oss inn i og konfrontere folks frykt når vi ikke fullt og helt deler den. I likhet med Mouffe trenger vi innsikter fra psykologien for å forstå det politiske. Derfor kan også sjelesørgerisk praksis ha politisk relevans.

La meg få ta et eksempel på frykt som biskopene som regel lar ulme i fred: Frykten for at vi kristne blir en kulturell, livssynsmessig og religiøs minoritet. Med jevne mellomrom fikseres «folks begjær og fantasi» i offentligheten rundt det som noen hevder er siste skanse for eller rester av «kristen» eller «norsk» kultur. Før jul var det skolegudstjenestene som til og med statsministeren kjente behov for å forsvare. Her er det behov for både historisk opprydning om hva som er hva, men ikke minst for god religionsteologi.

Jeg har en fornemmelse av at nordmenns tapsfølelse i forhold til kristendommens antatte tapte terreng i samfunnet, som eskalerer med innvandring, delvis forårsakes av at vi som offentlighet eller som folk ikke har tatt inn over oss i hvilken grad tidligere tiders religiøse praksis og kirkegang var basert på tvang, tukt og disiplinering. Jeg lurer på om vår samtidige kristendom speiler seg altfor mye i den frihetssøkende Hans Nielsen Hauge eller den opprørske Martin Luther, særlig i reformasjonsåret 2017.  Da kan tapet bli til de grader overdrevet. Og vi blir mer sårbare for frykt for endringer.

Det viktigste venter fremdeles på oss og det er en formidabel oppgave: Dette er den kristne oppgaven med å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Og ingen kan unngå utfordringen fra migrasjonen. For å parafrasere Listhaug: Alle som sier at innvandring ikke gir oss etiske dilemmaer lyver.

En lengre versjon sto på trykk i Nytt Norsk Kirkeblad 2-2017.

HELLIG SARKASME

«Det er ikke medmenneskelighet, men feighet, når man nedtoner Bibelens klare ord for å imøtekomme de homofiles krav,» skrev enn innsender nylig i Ringerikes Blads spalter (07.02.17). I  kommentarfeltet til lokalavisens Facebook-sider var det mange som reagert sterkt på angrepet på Den norske kirkes avgjørelse om å åpne opp for kirkebryllup for homofile og lesbiske.

 

I et historisk perspektiv er Den norske kirke tidlig ute: Kun åtte år etter at den rødgrønne regjeringen anerkjente likekjønnet ekteskap juridisk gjør kirken det teologisk og religiøst. Men det hadde aldri skjedd uten den folkelige mobiliseringen rundt kirkevalget som sist ledet til økende innflytelse for «Åpen Folkekirke». Fordi de døpte som myndige voksenpersoner har engasjert seg, likestiller kirken nå homofilt og heterofilt ekteskap.

 

Fra forbud i 1972 til anerkjennelse i dag har det skjedd en formidabel holdningsendring hvor kirkelige grupper har vært både pådrivere og motstandere. På verdensbasis endres holdninger til homofili i store kristne land raskt, slik vi blant annet ser i USA og Mexico. Selv blant konservative evangelikale kristne i USA skjer det store holdningsendringer. Og i pavens hjemland, Argentina, kunne ikke pave Frans (som daværende kardinal Jorge Bergoglio) forhindre homofiles rett til å inngå sivilt ekteskap allerede året etter at vi fikk det i Norge. Fra Sør-Amerika til Skandinavia har regnbueflagget fått medvind.

 

Kristendom har ofte blitt fremstilt som den store hindringen for anerkjennelsen av homofile og lesbiskes rettigheter. Men kristendommen er både en løsning og et problem i så måte. Ingen land med en annen majoritetsreligion enn kristendommen har anerkjent likekjønnet ekteskap. I land hvor enten buddhisme, hinduisme, jødedom eller islam er dominerende er ikke likekjønnet ekteskap akseptert juridisk (ifølge Pew Research Center). I mange regioner er også hatkriminalitet mot homofile et alvorlig samfunnsproblem.

 

Øystein Lihaug var en av de som svarte på innlegget i Ringerikes Blad mot kirkens ekteskapsliturgi med at «Jeg ønsker å selge min datter som slave. Med det prisnivået vi har i dag, hva mener du er en rett pris?» Med henvisning til Mosebøkene i Det gamle testamente, hvor flere tekster anerkjenner slaveri, fikk Ringerikes Blad-leserens sarkasme fint frem hvordan såkalte «bokstavelige» bibellesninger raskt ender i det absurde. Men sarkasmen viser også nødvendigheten av å lese hellige tekster ut fra sin egen tid.

 

I homofilispørsmålet har argumentet mot at homofile og lesbiske kan bli prester eller gifter seg i kirken ofte vært «Bibelens klare ord», som om Bibelen taler med én tydelig stemme i et spørsmål om en moderne samlivsform som vår tids homofile ekteskap. Men Bibelen er en samling hellige tekster i ulike sjangre og med ulike stemmer som er skrevet i en helt annen tid enn vår. Bibelen er en bok som må åpnes og leses – av fagfolk og vanlige folk. Den må fortolkes i fellesskap – i dialog ut fra våre livserfaringer. Uten våre egne erfaringer gir ingen tekster mening – heller ikke en hellig bok som Bibelen.

 

Kirken er et sted for å vise at vi opphøyer Bibelen til noe hellig. Vi reiser oss under evangelielesningen og vi leser kun bruddstykker hver søndag, fordi vi har en tro på at noe større enn oss selv skjuler seg bak ordene.

 

Hvis vi tror at vi har hørt «Bibelens klare ord» har vi i virkeligheten bare skrapt overflaten. Som kristne må vi dypere enn det. Vi må strekke oss etter noe høyere enn bokstaven som slår i hjel. For Ånden gjør levende (2 Kor 3,6).

 

Trykket i Ringerikes Blad 18. mars 2017.