LULAS KIRKE I ET SPLITTET BRASIL

Store deler av sivilsamfunnet i Brasil mener det er udemokratiske krefter som har ledet til fengslingen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, også innenfor Den katolske kirke. Noe av det siste ekspresidenten gjorde før han overga seg til det føderale politiets varetekt 7. april var å feire økumenisk gudstjeneste utenfor metallarbeidernes hovedkvarter i São Paulo. Gudstjenesten var ledet av en biskop som har fordømt prosessen mot Lula som «forfølgelse» av en rettferdighetssøkende mann. For arvtakerne av frigjøringsteologien i Brasil har fengslingen av Lula vært et hardt slag.

«Landets mest populære politiker skubbet av banen i et uverdig spill som undergraver rettsstaten,» skrev Bergens Tidende på lederplass to dager etter fengslingen av Lula. Ordene kunne vært uttalt av en fremstående biskop i Brasils katolske kirke, Dom Angélico Sândalo Bernardino. Den 85-årige biskopen ledet folkemassene som støttet Lula utenfor hovedkvarteret til Lulas gamle fagforbund gjennom katolsk bønn i timene før Lula ble tatt hånd om av politiet. Det var et sterkt symbolsk uttrykk for en langvarig allianse mellom den politiske venstresiden i Brasil og toneangivende krefter i Den katolske kirke.

Det var også Bernardino som holdt katolsk messe på samme sted i 1980 da Lula var fengslet av militærdiktaturet for å ha ledet en streik blant arbeiderne. Det var nettopp slike symbolhandlinger fra Den katolske kirkes side som var med på å delegitimere diktaturet (1964-1985). Ikke minst spilte kardinal Paulo Evaristo Arns (1921-2016) en nøkkelrolle i å avsløre regimets menneskerettighetsbrudd, avsløringer som ledet frem til diktaturets fall. Samtidig spilte frigjøringsteologisk orienterte lekfolk og prester fremstående roller i menneskerettighetsgrupper og geriljabevegelser som opponerte mot militærregimer i andre latinamerikanske land. Men frigjøringsteologer som Bernardino har alltid vært kontroversielle, selv når de har blitt forfremmet til biskoper. Det viser også hvordan kirken er delt i synet på en sak som splitter det brasilianske samfunnet: Lula og Det brasilianske arbeiderpartiet PTs regjeringsmakt fra 2003 til 2016.

Også gudstjenesten som biskop Bernardino holdt side om side med Lula og hans støttespillere i en meget spent situasjon, der det føderale politiet sto klare til å aksjonere, ble da også sterkt kritisert av andre segmenter i kirken. De hevdet biskopen ikke hadde overholdt kirkens liturgi og latt hele gudstjenesten utarte seg til å bli en politisk markering for Det brasilianske arbeiderpartiet. Biskop Bernardino derimot, fremholdt at Lula var urettmessig dømt. «Må Jesus beskytte og være hans styrke, min venn og kamerat», lød biskopens bønn for den venstreorienterte ekspresidenten.

Brasil er nå et splittet land – på mange måter. Reaksjonene på biskopens velsignelse av Lula gjennom hans siste timer i frihet er symptomer på splittelser i både kirke og samfunn. Brasil går mot et spennende valg 7. oktober. Populariteten til sittende president Michael Temer er stadig på et svært lavt nivå og kandidaturet til den umåtelig populære Lula synes å være stoppet av korrupsjonssiktelsen mot ham. To av dem som står igjen er knyttet til den stadig mer politiserte pinsekristendommen: Marina Silva og Jair Bolsanero. Sistnevnte har uttalt at militærdiktaturet (1964-1985) burde ha drept flere mennesker, han hyller Donald Trump og påpeker at han aldri ville hatt homofile sønner ettersom hans barn har fått en god oppdragelse.

I det Vatikanet satte inn sine kirkepolitiske angrep mot frigjøringsteologien utover 1980-tallet, var den kirkelige radikalismen i det mest folkerike katolske landet i verden for grunnfestet til at den noen gang ble utradert – ikke engang blant kirkens øverste ledere. Det er neppe noe land hvor frigjøringsteologien har stått så sterkt som i Brasil. Og i dag er generalsekretæren for den brasilianske bispekonferansen en mann som ble ordinert av kardinal Arns og som har betegnet den kontroversielle frigjøringsteologien som «sann kristen spiritualitet»: Biskop Leonardo Steiner.

14. mars ble det venstreradikale byrådsmedlemmet Marielle Franco myrdet. Det var fransiskanerordenen i Rio de Janeiro-området og frigjøringsteologen Frei Betto som fra kirkelig hold først rykket ut med sin uforbeholdne hyllest av Francos kamp mot diskriminering som. Og dominikanermunken Betto var ikke sen med å plassere Franco inn i rekken av martyrer:

«Skuddene som endte Marielles liv, når frem til alle oss som kjemper for, med Jesu ord, at ‘alle skal ha liv og overflod’ (Joh 10,10). Martyrenes død viser at der hvor urettferdighet utbres så forsøker den å råde over rettferdigheten. Gandhi, Luther King, Chico Mendes er bare noen få eksempler på hvordan de døde bestemmer over de levende,» forkynte frigjøringsteologen.

Franco var også påvirket av frigjøringsteologien. Det populære medlemmet i bystyret for det venstreradikale partiet PSOL var katolikk og hadde blitt flasket opp i en katolsk menighet i et fattigkvarter i Rio de Janeiro hvor hun hadde vært katekist i ti år før hun ble partipolitiker. På den måten hadde hun gått den samme vei som Marina Silva – fra en katolsk menighet formet i den latinamerikanske frigjøringsteologiens bilde og til sosial aktivisme og senere partipolitikk på den brasilianske venstresiden. Og mens Marina Silva hadde brutt ut av PT i protest mot miljøpolitikken og blitt en mer sentrumsorientert politiker med bred appell, forble Franco en aktivist til venstre for PT. Mens Marina Silva ble pinsevenn og forsikret velgerne i presidentvalgene i 2010 og 2014 om at hun ikke kom til å liberalisere abort eller kriminalisere homofobi, var Franco forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter. Politisk bruk av kristendommen i Brasil er mangfoldig.

Det politiske Brasil er mer polarisert enn på mange år. Men i et land hvor flertallet fortsatt er katolikker er ikke Den katolske kirke uberørt av de politiske motsetningene, ikke minst fordi noen av motsetningene er kirken nærmest opphav til selv: Den katolske kirke har inntatt posisjoner i spørsmål om abort og seksuelle minoriteter som brukes til å fyre opp den politiske retorikken.

Nå skulle det bare mangle at den mest folkerike nasjonalkirken i verden ikke rommet delte meninger, et stort mangfold av praksiser og sterke motsetninger. En katolsk kirke er jo også en allmenn kirke. Samtidig vil Den katolske kirke om noen år kunne bli en minoritetskirke i et religiøst landskap preget av pinsevennenes raske vekst og en økning av gruppen som oppgir at de ikke lenger har noen religiøs tilknytning. En av katolisismens bastioner står under press i en dramatisk tid for Latin-Amerikas regionale stormakt.

Kronikk i Vårt Land 23.04.18.

DEN SPONTANE ARGENTINEREN

 

Forkynnelsen hans er full av liv. Han får statsledere til å smile. Og han viser en ektefølt nærhet i møtet med flyktninger og fanger. Helt fra pave Frans for fem år siden viste seg på balkongen på Petersplassen for første gang har den gamle mannens spontanitet vært en styrke i møte med massene. Men i år syntes spontaniteten å slå over i brutal arroganse. Hadde pavens spontanitet blitt hans fiende?

 

Den 18. januar i år skulle paven til å feire messe på en åpen plass utenfor Iquique, en by helt nord i Chile. Dagene i forveien hadde katolske kirker blitt brent i urbefolkningens kamp for landrettigheter. Samtidig hadde demonstrasjonene i hovedstadsgatene mot pave Frans utartet seg til å bli voldelige protester. For av de chilenske kirkelederne som eskorterte paven under besøket hadde biskop Juan Barros fått en prominent plass. Avisspaltene var fylt med anklager fra chilenske ofre for seksuelle overgrep som hevder at den samme Barros som pave Frans i 2015 hadde forfremmet til biskop beskyttet presten som forgrep seg på dem. Og på veien inn til messefeiringen på den siste dagen på det offisielle besøket i landet ble paven konfrontert av journalisters kritiske spørsmål om Barros. En synlig provosert pave gikk til et angrep på ofrenes versjon: ”Den dagen de viser meg bevis mot biskop Barros, da skal jeg snakke. Det finnes ikke ett eneste bevis mot ham. Alt er baksnakkelser!” tordnet paven.

 

I Chile økte raseriet og oppgittheten blant overgrepsofre. I USA rykket kardinal Sean O’Malley fra Boston ut og kritiserte pavens utfall. Den progressive kardinalen mente at en holdning om at ”hvis du ikke kan bevise så tror vi det ikke” var et slag i ansiktet på overgrepsofrene. Det hele var oppsiktsvekkende, også fordi det var paven selv som hadde utnevnt O’Malley til å lede arbeidet mot seksuelle overgrep i kirken. Dessuten var overgriperen som Barros angivelig skulle ha beskyttet fra strafferettslig forfølgelse, Fernando Karadima, allerede dømt i en kirkelig domstol i Vatikanet basert på de samme ofrenes forklaringer. Og som om det ikke var nok så var O’Malley i utgangspunktet en av pavens støttespillere i den interne maktkampen i kardinalkollegiet.

 

På flyet fra Sør-Amerika ba paven om unnskyldning for utfallet. Det hjalp lite. Skaden hadde allerede skjedd. Bildet av en ufølsom pave som nektet å tro på overgrepsofre og til alt overmål la bevisbyrden på ofrene hadde satt seg fast i chilensk offentlighet. Pave Frans hadde vist seg fra en side vi ikke hadde sett. Hadde argentineren mistet selvkontroll? Eller hadde han begynt å bli gammel og glemsk?

 

Dette er en karismatisk pave som helt fra sine første dager i pavestolen har kommunisert mer med gester enn med ord, mer med sterke symbolhandlinger enn velskrevne encyklikaer. Noen av pavens mest berømte uttalelser fremstår som uttrykk for pavens spontanitet under pressekonferanser, som utsagnet om homofile på flyet hjem fra verdensungdomsdagene i Brasil i juli 2013: «Hvis en person er homofil og søker Gud og har en god vilje og søker Gud; hvem er jeg da til å dømme?”

 

Tatt ut av sin sammenheng bærer utsagnet bud om en revolusjon i Den katolske kirkes forhold til homofile. Men pavens spontane utsagn skaper også usikkerhet – en usikkerhet som liberale krefter tar til inntekt for sin sak, mens mer konservative kardinaler som Raymond Bruke bruker som påskudd for sin ytterliggående pavekritikk. Spontaniteten leder til splittelse og uenighet. Men har egentlig Kirkens teologi omkring homofilt samliv blitt det minste endret? Hvor vellykkede slike pavelige innfall på pressekonferanser er som utøvelse av paveembetet forblir usikkert.

 

Mindre tvil er det nok om besøkene på Cuba i 2015 og 2016 som suksesshistorier. Ikke bare fant han tonen med Obama og Castro-brødrene. Da Obama roste Frans for hans bidrag til å bringe de tidligere fiendene nærmere hverandre hadde paven høstet fruktene av mange års stille og møysommelig kirkediplomati – helt siden antikommunisten pave Johannes Paul II fra sitt besøk hos kommuniststaten i 1998 satte i gang arbeidet for tilnærming fra den kapitalistiske supermakten. Det var på basis av dette diplomatiske håndverket og de geopolitiske omstendighetene at pavens varme og spontanitet kom til sin rett.

 

Mindre hyllest har paven fått for sin rolle i møtet med den humanitære og politiske krisen i Venezuela. Stilt overfor den verste økonomiske nedgangen i nyere latinamerikansk historie hadde Den katolske kirke i utgangspunktet forspilt mange av mulighetene sine. Flere av biskopene var sentralte støttespillere for kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. En av dem, Baltazar Porras, gjorde pave Frans til kardinal i oktober 2016. Paven har ennå ikke takket ja til president Maduros invitasjon om et offisielt besøk. Men han aksepterte at den autoritære Maduro fikk audiens hos ham som ledd i at Vatikanet skulle megle mellom Maduro-regimet og opposisjonen i 2016. Etter at opposisjonen brøt forhandlingene har paven oppfordret dem til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Men er det virkelig noe å forhandle om eller lar Vatikanet seg bruke av Maduro-regimet? Fungerer pavens retorikk om «dialog» og «fredelige løsninger» som avledning fra legitime krav for en væpnet motstand? Det bør ikke overraske at pave Frans har høstet kritikk for sin rolle i flere latinamerikanske medier, deriblant argentinske.

 

Mange har sammenliknet Frans med Johannes XXIII og det finnes påfallende likheter mellom dem: Men forskjellen er også enorm: Johannes XXIII åpnet et rom som Frans ennå ikke har åpnet. 78 år gammel kalte italieneren inn til et konsil som reformerte katolsk teologi. Pave Frans fyller 82 år i desember. Men en reform av Johannes XXIII sitt kaliber lar vente på seg under dette pontifikatet. Store ord om «omveltning» og «revolusjon» i Den katolske kirke må etter fem år med Pave Frans fortsatt tas med en klype salt.

 

På trykk i Vårt Land 22.03.18.

REFORMASJON I FORSONINGENS TEGN

Nylig ble medieleder i Adventistkirken, Tor Tjerandsen, sitt foredrag om Martin Luther på Hole Herredshus referert i Ringerikes Blad.

I likhet med meg er adventist Tor Tjerandsen en protestantisk kristen, ettersom han tilhører et kirkesamfunn som vokste frem av nordamerikansk protestantisme i det 19. århundre. Til forskjell fra Tjerandsen tilhører jeg det kirkesamfunnet som var en direkte følge av reformasjonens brudd med Det katolske kirke: Lutherdommen. Det er fremfor alt historiske årsaker til at jeg er luthersk protestant, slik det er for de 71 % av Norges befolkning som ennå tilhører denne kristne trosretningen. Som kristen verdsetter jeg særtrekk ved alt fra pinsebevegelsen til Den katolske kirke. Det store mangfoldet av kirker uttrykker den kristne tro på berikende måter – og hver retning har sine fallgruver og kritikkverdige sider. Ingen er feilfrie.

Tjerandsens fremstilling av historien viser først og fremst hvor seiglivet mytene om «den mørke middelalderen» og Martin Luther er. Når Georg Rieber-Mohn reagerer i Ringerikes Blad 27. oktober på Tor Tjerandsens fremstilling av middelalderens kristendom er det helt på sin plass, fra et rent historisk perspektiv. For slik den ble referert i avisen var den «unyansert», for å si det forsiktig med Rieber-Mohn sine ord.

Årets 500-årsmarkering for reformasjonen har også satt Den norske kirke på prøve i dens omgang med rent historiske perspektiver på hva som skjedde her til lands. På nasjonalt nivå har ikke alle utspillene til Den norske kirke vært like sakssvarende. Desto mer ros fortjener lutheranere som har klart denne vanskelige balansegangen. Blant de som fortjener ros er redaksjonen i menighetsbladet til Hønefoss sokn, med redaktør Roar Olsen i spissen. Med et nyanserte innlegg fra fungerende sokneprest Ola Bakken Erichsen og med et innlegg av katolikken Rieber-Mohn på trykk lot redaksjonen etter mitt skjønn jubileet tidligere i år stå i forsoningens tegn – i stedet for splittelsen som har preget kristenheten helt siden reformasjonen.

Når Georg Fr. Rieber-Mohn sitt tilsvar i Ringerikes Blad skal berømmes er det ikke minst fordi han lar historikernes perspektiver stå i forgrunnen, ved å sitere Arne Bugge Amundsen. Å være ærlig med historiske fakta er en forutsetning for en opplyst samtale i offentligheten, men også for en konstruktiv dialog mellom ulike kirkesamfunn. For en del av oss er visjonen om en dypere enhet på tvers av kirkesamfunn et mål med en slik dialog – det kalles økumenikk. Men det må også basere seg på ærlighet om historiske forhold.

Som Rieber-Mohn er inne på i lokalavisen ønsket ikke folk her til lands en protestantisk reformasjon. Det var ingen folkebevegelse for å kvitte seg med katolisismen og senmiddelalderens kristenliv i Norge var ikke særlig preget av åndelig forfall i forhold til tidligere tider, slik en del av oss har lært på grunnskolen. Reformasjonen ble påtvunget nordmenn ovenfra og møtte både stille og aktiv motstand. Noen nordmenn lot seg til og med piske og brenne for å forsvare katolsk tro mot det nye religionsvesenet som danskekongen innførte. Vi kjenner til eksempler på det her fra Østlandet.

En utbredt myte om reformasjonen er forestillingen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen som ble avløst av gudstjeneste på morsmålet takket være Martin Luther. Som høgskolelektor Sigurd Hareide, ved vår lokale utdanningsinstitusjon Høgskolen i Sørøst-Norge, har påvist: I Norge forkynte de katolske prestene på morsmålet i middelalderen. De norrøne messeforklaringene viser at gudstjenestens faste sangledd var oversatt fra latin til folkemålet. Dessuten var evangelietekstene som de katolske prestene forkynte med utgangspunkt i oversatt til nordmenns morsmål. Disse varierte da som nå fra søndag til søndag gjennom kirkeåret, slik at betydelige deler av Bibelen var oversatt før reformasjonen. I iveren etter å rettferdiggjøre sin egen og statens protestantiske trostilhørighet har slike historiske forhold ofte blitt ignorert – bevisst eller ubevisst.

I ettertid kan vi selvsagt verdsette aspekter ved Martin Luthers teologi og kampen mot katolsk misbruk av avlatsbrev. Men i et land med en protestantisk majoritet og katolsk minoritet er det særlig nødvendig å formidle reell kunnskap om minoritetenes historie.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å velge være protestant fremfor katolikk. Men den misvisende historieoppfatningen som kom til uttrykk i referatet fra Tor Tjerandsens foredrag på Hole herredshus er antakelig en av de mindre gode.

Ringerikes Blad 09.01.2018.

U2 FOR MENIGHETEN?

Morgenbladets anmeldelse av U2s nyeste album 1. desember lener seg på en analogi til religion med overskriften «Til menigheten». Analogien er effektiv, og gir retorisk styrke til en underliggende idé om at U2 har begrenset appell: «Menighet» viser til en marginal størrelse, en sosial gruppe med appell som er begrenset til sine egne.

Med religionssosiologiens klassiske typologi kan vi avsløre hvordan den religiøse analogien om U2 halter fra første stund. På den ene siden må anmelderen innrømme at den irske gruppen har så bred appell at den treffer «hjerteroten til millioner». De fyller stadioner, vår tids katedraler. På den andre siden fremstiller anmelderen U2 som et «irrelevant» band som kun leverer til «menigheten», som om U2-fans er en sekt av strengt oppdratte fans.

Sosiologisk er jo sannheten det motsatte: U2 samler massene som er like interessert i musikk som akademikere er i el-verktøy eller bilpleieprodukter. Anmeldere som Ando Woltmann krever derimot preferanser som kun favner små minoriteter av spesielt interesserte med strenge stilistiske krav.

U2 er definitivt kirken, ikke sekten, i teologen Ernst Troeltschs klassiske typologi. Woltmann viser til at U2 samarbeider med Apple for å snike seg inn i massenes spillelister på iTunes. Det underbygger bare det tilpasningsdyktige ved artister som U2, Coldplay og Bruce Springsteen. De går like langt som kirken etter Konstantin for å tilpasse seg imperiet, mens de gjenfødte sitter igjen i sektene (særlig i klostrene) og fortviler.

At en kommersielt sett marginal gitarist settes til å anmelde milliardindustrien U2 blir som å be en botspredikant fra middelalderen om å anmelde sin samtids katolske kirke. Det må bære galt av sted.

Morgenbladet 22.12.17.

INNVANDRING – INGENTING Å FRYKTE?

I januar 2016 holdt Knut Arild Hareide en tale for Kristelig Folkeparti (KrF) sitt landsstyremøte som tok utgangspunkt i Sylvi Listhaugs hardtslående poeng om at nordmenn som ikke er bekymret over innvandringen lyver (Vårt Land 30.01.16).

Hareide unngikk å diskutere påstanden, men avviste heller ikke at det var sant. Han pekte i stedet på at Listhaug skapte et ødeleggende inntrykk av at «dette klarer vi ikke». Så gikk KrF-lederen til det sjeldne skritt i å sitere Jesus. «La ikke hjertet bli grepet av angst,» siterte Hareide fra Johannesevangeliet før han tok seg i det og kom med enda en selvironisk vits – som tok brodden av det som kunne vært et alvorstungt bibelsk motsvar fra lederen for det angivelige kristne partiet. Burde Hareide brukt Jesus-ordet for alt det var verdt for å motvirke fremmedfrykt? Skal kirken gjøre det? Skal vi møte frykten med et budskap om at Jesus forkynner at det ikke er noe å frykte i med økende innvandring?

Den norske kirke er en institusjon som nærmest uunngåelig er med og forvalte forestillinger om det som i debatten etter Brochmann II-utvalgets rapport er blitt karakterisert som mer «luftige» argumenter: Forestillinger om «det etnisk norske» eller «norske verdier».

Mellomkirkelig Råd (MKR) ble i 2016 oppmuntret av sekretariatet i MKR til å gå videre med en sak med navnet «Frykt ikke!». Ifølge saksdokumentet (32/16) dreier saken seg om «holdningsskapende arbeid i Norge i møte med samfunnsendringer som skyldes innvandring og religiøs og kulturell pluralisme». Hvordan kommuniserer kirken i møtet med denne frykten?

I sine offentlige utspill berører biskopene uunngåelig folks frykt når de inntar ståsteder i innvandringsdebatten. Da jeg uttrykte min bekymring for biskopenes kritikk av den blåblå regjeringens forlag til statsbudsjett i 2015 var det særlig på bakgrunn av at jeg ikke ser en kirke som har tatt fremmedfrykten nok på alvor, noe som jeg også fikk bekreftet i biskop Atle Sommerfeldts svar til kronikken i Klassekampen: «Jeg har andre bekymringer enn Løland. (…). Jeg er urolig for at den politiske fryktretorikken forsterker nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes. I møte med denne frykten vil jeg bidra til kirkelig handling lokalt, nasjonalt og globalt og søke å påvirke politiske beslutningstakere.» (Klassekampen 17.11.15)

Biskopens svar illustrerer hvordan den kirkelige talen i offentligheten kan vekke ulike assosiasjoner, fremkalle nye spørsmål og skape usikkerhet om hvor vi er på vei med Den norske kirke. Biskopen mener i innlegget at det finnes en redsel for det ukjente blant nordmenn som sågar er «tradisjonell». Det er uklart om hvorvidt dette er karakteristisk for nordmenn i kontrast til andre folk og nasjoner. Det er uvisst hvorvidt biskopen tillegger andre folk eller alle folk en tilbøyelighet til å møte det som er ukjent med redsel. Det avklares ikke hvorvidt biskopen antar at fremmedfrykt er noe universelt. Forholdet mellom «fryktretorikken» og den faktiske politikken er også uavklart i biskopens innlegg. Likevel kan teksten etterlate et inntrykk av at den eneste grunnen biskopen kan tenke seg til at folk er for en strengere innvandringspolitikk enn ham selv er «nordmenns tradisjonelle redsel for det ukjente og fordommer mot dem som er annerledes».

Dermed er vi i det mer «luftige» landskapet innenfor innvandringsdebatten hvor også Asle Tojes omdiskuterte dissens i Brochmann II-utvalget befinner seg, når Toje innvender mot resten av utvalget at vi har en «tykk» og «innat-lært» kultur i Norge som er «like distinkt» som andre nasjoners kultur (NOU 2017:2 Integrasjon og tillit, side 187). Innvandring er ut fra mandatet til Brochmann-utvalget i stor grad et spørsmål om målbare gevinster og kostnader for den norske velferdsstaten. Det handler i stor grad om økonomi, men Toje savner kultur. Derfor dissens.

Biskop Sommerfeldts resonnement ovenfor synes ikke å åpne opp et rom for den offentlige samtalen som Brochmann II-utvalget har fått i oppgave å bidra til: Den økonomiske bærekraften til den norske velferdsstaten. Biskopen adresserer ikke frykten for velferdsstatens kollaps. Han adresserer den norske frykten for det ukjente. Mens de som frykter for velferdsstaten muligens får sin frykt bekreftet av biskopenes tale om en mer åpen og liberal asyl- og flyktningepolitikk, er biskopen fast bestemt på å konfrontere de som har «fordommer mot dem som er annerledes» med kirkelig handling for å påvirke politiske beslutningstakere. Det er nærliggende å tro at handlingen vil bestå i å kritisere politikere som vil føre en mer restriktiv innvandringspolitikk. Vil han klare å drive frykten for det ukjente blant nordmenn ut ved å påvirke «politiske beslutningstakere»? Jeg er ikke overbevist om at han vil lykkes.

Noen vil mene at jeg er vrang når jeg nå leser biskopen, for denne og andre biskoper har da sagt så mye annet gjennom forkynnelse fra prekestolen, gjennom artikler og bøker. Men jeg forsøker å ta disse utspillene som de er: Inngripen i en bred offentlig debatt hvor fragmenter av de samlede utspillene ofte blir stående igjen for folk, for eksempel fra polemikken mellom Listhaug og biskopene, nå senest fra Oslo Symposium 03.03.17.

Hvis hensikten er å møte folks frykt er det en ting å komme med offentlig kritikk av politikere, en annen ting å reflektere teologisk over den og noe ganske annet igjen å legge til rette for samtaler om den samme frykten.

Statsviteren Chantal Mouffe skriver: «’Lidenskapenes’ rolle i politikken viser at hvis liberal teori skal forstå «det politiske», er det ikke tilstrekkelig å anerkjenne verdimangfoldet og dyrke toleransen. En demokratisk politikk kan ikke begrense seg til å skape kompromisser mellom interesser og verdier, eller å praktisere deliberasjon som felles beste. Den må ha et reelt grep på folks begjær og fantasi» (Om det politiske, s. 12).

Vi kan ikke nøye oss med å oppfordre folk om ikke å ha fordommer mot dem som er annerledes og vise toleranse. Det er ikke nok å oppfordre folk til å akseptere økende verdimessig pluralisme. Forkynnelsen, diakonien og det konkrete kirkelige fellesskapet må ha «et reellt grep på folks begjær og fantasi», for å bruke Mouffes ord. Vi må proklamere, tjene og feire på en måte som rører ved folks frykt og drømmer. Det er ikke nok å påvirke politikere. Først må vi gå rett på: Vi må komme til rette med hva vi selv er engstelige for. Og vi må identifisere, leve oss inn i og konfrontere folks frykt når vi ikke fullt og helt deler den. I likhet med Mouffe trenger vi innsikter fra psykologien for å forstå det politiske. Derfor kan også sjelesørgerisk praksis ha politisk relevans.

La meg få ta et eksempel på frykt som biskopene som regel lar ulme i fred: Frykten for at vi kristne blir en kulturell, livssynsmessig og religiøs minoritet. Med jevne mellomrom fikseres «folks begjær og fantasi» i offentligheten rundt det som noen hevder er siste skanse for eller rester av «kristen» eller «norsk» kultur. Før jul var det skolegudstjenestene som til og med statsministeren kjente behov for å forsvare. Her er det behov for både historisk opprydning om hva som er hva, men ikke minst for god religionsteologi.

Jeg har en fornemmelse av at nordmenns tapsfølelse i forhold til kristendommens antatte tapte terreng i samfunnet, som eskalerer med innvandring, delvis forårsakes av at vi som offentlighet eller som folk ikke har tatt inn over oss i hvilken grad tidligere tiders religiøse praksis og kirkegang var basert på tvang, tukt og disiplinering. Jeg lurer på om vår samtidige kristendom speiler seg altfor mye i den frihetssøkende Hans Nielsen Hauge eller den opprørske Martin Luther, særlig i reformasjonsåret 2017.  Da kan tapet bli til de grader overdrevet. Og vi blir mer sårbare for frykt for endringer.

Det viktigste venter fremdeles på oss og det er en formidabel oppgave: Dette er den kristne oppgaven med å samle mennesker av god vilje til bevissthet om de etiske dilemmaene i vår verden. Og ingen kan unngå utfordringen fra migrasjonen. For å parafrasere Listhaug: Alle som sier at innvandring ikke gir oss etiske dilemmaer lyver.

En lengre versjon sto på trykk i Nytt Norsk Kirkeblad 2-2017.

HELLIG SARKASME

«Det er ikke medmenneskelighet, men feighet, når man nedtoner Bibelens klare ord for å imøtekomme de homofiles krav,» skrev enn innsender nylig i Ringerikes Blads spalter (07.02.17). I  kommentarfeltet til lokalavisens Facebook-sider var det mange som reagert sterkt på angrepet på Den norske kirkes avgjørelse om å åpne opp for kirkebryllup for homofile og lesbiske.

 

I et historisk perspektiv er Den norske kirke tidlig ute: Kun åtte år etter at den rødgrønne regjeringen anerkjente likekjønnet ekteskap juridisk gjør kirken det teologisk og religiøst. Men det hadde aldri skjedd uten den folkelige mobiliseringen rundt kirkevalget som sist ledet til økende innflytelse for «Åpen Folkekirke». Fordi de døpte som myndige voksenpersoner har engasjert seg, likestiller kirken nå homofilt og heterofilt ekteskap.

 

Fra forbud i 1972 til anerkjennelse i dag har det skjedd en formidabel holdningsendring hvor kirkelige grupper har vært både pådrivere og motstandere. På verdensbasis endres holdninger til homofili i store kristne land raskt, slik vi blant annet ser i USA og Mexico. Selv blant konservative evangelikale kristne i USA skjer det store holdningsendringer. Og i pavens hjemland, Argentina, kunne ikke pave Frans (som daværende kardinal Jorge Bergoglio) forhindre homofiles rett til å inngå sivilt ekteskap allerede året etter at vi fikk det i Norge. Fra Sør-Amerika til Skandinavia har regnbueflagget fått medvind.

 

Kristendom har ofte blitt fremstilt som den store hindringen for anerkjennelsen av homofile og lesbiskes rettigheter. Men kristendommen er både en løsning og et problem i så måte. Ingen land med en annen majoritetsreligion enn kristendommen har anerkjent likekjønnet ekteskap. I land hvor enten buddhisme, hinduisme, jødedom eller islam er dominerende er ikke likekjønnet ekteskap akseptert juridisk (ifølge Pew Research Center). I mange regioner er også hatkriminalitet mot homofile et alvorlig samfunnsproblem.

 

Øystein Lihaug var en av de som svarte på innlegget i Ringerikes Blad mot kirkens ekteskapsliturgi med at «Jeg ønsker å selge min datter som slave. Med det prisnivået vi har i dag, hva mener du er en rett pris?» Med henvisning til Mosebøkene i Det gamle testamente, hvor flere tekster anerkjenner slaveri, fikk Ringerikes Blad-leserens sarkasme fint frem hvordan såkalte «bokstavelige» bibellesninger raskt ender i det absurde. Men sarkasmen viser også nødvendigheten av å lese hellige tekster ut fra sin egen tid.

 

I homofilispørsmålet har argumentet mot at homofile og lesbiske kan bli prester eller gifter seg i kirken ofte vært «Bibelens klare ord», som om Bibelen taler med én tydelig stemme i et spørsmål om en moderne samlivsform som vår tids homofile ekteskap. Men Bibelen er en samling hellige tekster i ulike sjangre og med ulike stemmer som er skrevet i en helt annen tid enn vår. Bibelen er en bok som må åpnes og leses – av fagfolk og vanlige folk. Den må fortolkes i fellesskap – i dialog ut fra våre livserfaringer. Uten våre egne erfaringer gir ingen tekster mening – heller ikke en hellig bok som Bibelen.

 

Kirken er et sted for å vise at vi opphøyer Bibelen til noe hellig. Vi reiser oss under evangelielesningen og vi leser kun bruddstykker hver søndag, fordi vi har en tro på at noe større enn oss selv skjuler seg bak ordene.

 

Hvis vi tror at vi har hørt «Bibelens klare ord» har vi i virkeligheten bare skrapt overflaten. Som kristne må vi dypere enn det. Vi må strekke oss etter noe høyere enn bokstaven som slår i hjel. For Ånden gjør levende (2 Kor 3,6).

 

Trykket i Ringerikes Blad 18. mars 2017.

PAVEN VI BARE KAN DRØMME OM

Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.

Kort tid etter at den argentinske kardinalen Jorge Bergoglio ble valgt til pave i mars 2013 ble diskusjonene om hans rolle under militærdiktaturet raskt fortrengt av hans brede appell. Å se en pave besøke flyktninger på Lampedusa eller vaske føttene til innsatte i fengsler skapte en umiddelbar kontrast mellom argentinerens varme menneskelighet og den tyske forgjengerens kalde intellektualisme. Å høre paven si "hvem er jeg til å dømme homofile?» i juli 2013 var som musikk i ørene til mennesker både innenfor og utenfor kirken som lenge hadde håpet på mer liberale toner fra verdens største religiøse organisasjon. Som den argentinske filosofen José Fernández Vega har vært inne på, svarte pavens gester og liberale signaler til en lengsel hos mange: En revolusjon fra toppen i en så mektig og konservativ kirke – dette var jo utrolig! Så havnet paven på forsiden av Rolling Stone Magazine, tidligere prydet av idoler som Bono og Bob Dylan. Paven var blitt medienes yndling. Som NRK-journalist Tomm Kristiansen oppsummerte det: «Han er en slags frigjøringsteolog i Vatikanets gylne saler.» (27.06.16)

Paven er pop. Det fikk vi enda en bekreftelse på da Netflix slapp filmen «Llámame Francisco» som miniserie i sentrale katolske land før nyttår. Filmen presenterer på sett og vis ønskedrømmen av en pave som når det høyeste trinn i hierarkiet etter å ha vært en utrettelig helt for å beskytte ofre for militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983. Bildet som gis er entydig: Jorge Bergoglio gjorde alt han kunne under diktaturet og han sto på riktig side i konflikten. Og som et ekko av Tomm Kristiansens påstand viser Netlifx-serien en scene hvor Bergoglio forsvarer frigjøringsteologien overfor juntaledere. I Argentina er imidlertid dette kontroversielt.

På nyåret blusset derfor den gamle diskusjonen opp igjen i argentinske medier om Bergoglios egentlige rolle under diktaturet. Det er journalisten Horacio Verbitsky som nok en gang bygger opp under bildet av en argentinsk jesuitt med et tvilsomt blad fra diktaturets dager, i sterk kontrast til det offisielle bildet som Vatikanet helt siden pavevalget har dyrket. Ifølge Vatikanets pressetalsmann Federico Lombardi (15.03.13) har det aldri vært “konkrete eller troverdige anklager” mot Bergoglio. Verbitsky har hele tiden fremholdt et annet bilde, bygd på de høyst konkrete anklagene fra den katolske presten Orlando Yorio (1932-2000).

Yorio ble 23. mai 1976 kidnappet av de militære sammen med en annen jesuittprest, Fransisco Jalics (1927-). De var fengslet i fem måneder og ble utsatt for grov tortur, i likhet med tusenvis av andre. Frem til sin død hevdet Yorio at Bergoglio var medskyldig i deres lidelser. I Netflix-serien derimot, er denne konflikten mellom de to helt borte. Det var en konflikt som ble særlig intensivert da Bergoglio fratok Yorio lærestolen på jesuittenes «Colegio Maximo» hvor Yorio var en av de fremste eksponentene for frigjøringsteologien. På dette tidspunktet tok Bergoglio avstand til denne teologiske bevegelsen, særlig representert gjennom «den tredje verden-prester» som biskop Enrique Angelelli. I serien på Netflix derimot, presenteres Bergoglio og Angelelli som nære samarbeidspartnere, før Angelelli blir drept av regimet.

Verbitsky står bak noe av den viktigste gravejournalistikken rundt den argentinske katolske kirkens rolle under diktaturet. Spørsmålet er likevel om han ikke har gått for langt i sine anklager. Antallet pave-biografier er økende og flere av dem er etter mitt skjønn i begeistring for paven påfallende ukritiske til denne delen av historien. Men en av de som trekker inn flest kilder er den ferske biografien av Marcelo Larraquy, «Código Fransisco». Larraquy gikk allerede i 2015 ut i den spanske avisen El Pais med konklusjonen etter sin brede research for boka. Forfatteren hevder at påstanden til Yorio om at Bergoglio overga prestene til de militære er opphavet til «den svarte legenden» om paven som ikke er i samsvar med verken historien eller konklusjonene til det argentinske rettsvesenet. Tvert imot brukte Bergoglio de interne kanalene i kirken for å få løslatt de to prestene. Han hjalp også mange andre, særlig til å flykte.

Det tjener denne biografien til ære at den utførlig løfter frem de motstridende stemmene om Bergoglio. En av de første som dokumenterte kirkens medansvar for forsvinninger, drap og tortur under militærregimet var advokaten Emilio Mignone. Som sentral i Amnesty’s arbeid under diktaturet kjente Mignone godt til dynamikken mellom biskopene og de militære. Han sto også sentralt plassert i arbeidet med å få løslatt de to jesuittene. Mignone konkluderte i 1986 med at de militære tolket biskop Aramburu sin beslutning om å frata presterettighetene til som et signal fra biskopen om at Yorio kunne arresteres. I tillegg hadde biskopen nektet Yorio beskyttelse, en opplysning som Bergoglio lot gå til de militære. Ikke bare det: Det var Bergoglios beslutning om å presse Yorio ut av jesuitterordenen som gjorde det mulig for Aramburu å frata Yorio retten til å holde messe. Det faktum at Yorio og Jalics ble kidnappet få dager etter kardinal Aramburus beslutning stiller den nåværende paves rolle i et kritisk lys.

Diakonen Lidio Dominguez (1936-2012) arbeidet i slummen sammen med nettopp disse to prestene. I arbeidet med biografien om Dominguez (Lidio. En Uvanlig Historie, Spartacus 2009), som kom som flyktning til Hønefoss, fikk jeg innblikk i situasjonen deres. Aramburu var også biskopen som nektet å hjelpe Dominguez da han var på flukt fra de militære.

Glansbildet til Netflix-serien dekker over komplekse konfliktlinjer fra et av de mørkeste kapitlene i moderne latinamerikansk kirkehistorie. Når kanskje verdens mektigste religiøse leder er hovedpersonen i TV-serien og var en sentral aktør i Den katolske kirke under diktaturet kunne man ønsket seg en mer ærlig omgang med en historie som ettertiden ennå ikke har fått tilstrekkelig kunnskap om. Noen håpet på mer da Den katolske kirke åpnet deler av sine arkiver for noen av ofrene for diktaturet nå i oktober – 40 år etter kuppet. Det var neppe en dag for tidlig. Likevel kom det ingenting som kunne bidra til å renvaske paven.

I argentinske medier forsvarer regissøren seg med at det er «fiksjon». Men mesteparten av serien er slett ikke fiksjon. Det presenterer allment anerkjente historiske fakta. Da blir manipulasjonen av enkelthendelser som den omdiskuterte kidnappingen desto mer problematisk.

Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.

På trykk i Vårt Land 08.02.17.