torsdag 22. april 2010

U2CHARIST I NORGE

Få rockeartister av et internasjonalt kaliber har så mange innslag av kristen metaforikk og bibelske allusjoner som den irske supergruppa U2. Det har det blitt skrevet en del om. Men færre har lett etter en liturgi i U2s diskografi. Kan vi finne trekk av en U2-messe i Bonos rockepoesi? Og bidrar en U2-messe til en særere eller mer alminnelig kirke?

6. april 2008 feiret vi U2-messe i Lommedalen kirke, og 18. oktober gjorde vi det samme i Ris kirke. Vi brukte U2s tekster som liturgi og låter som salmer for dagen. Det resulterte i et nytt gudstjenesteuttrykk som vakte oppsikt.

Flere og flere protestantiske kirker i USA har de siste årene arrangert såkalte ”U2charist”. Ordet er en sammenstilling av det engelske ordet ”eucharist” for nattverd og U2. Disse menighetene har bevart sin ordinære liturgi og byttet ut all sang og musikk med U2-låter. Det samme har man gjort i Danmark, Sverige og nylig i Stavanger. Vardeneset menighet var den første i Norge som hadde ”U2messe”. Også her var gudstjenesten bygd opp etter mønster av en høymesse, med U2-låter mellom de liturgiske leddene.

På U2-gudstjenesten i Lommedalen kirke gikk vi enda lenger. U2s tekstmateriale ble brukt som liturgiske byggeklosser i en gudstjeneste hvor rammen var den ordinære høymesseordningen. Det kan trenge en teologisk gjennomgang og oppklaring.

ÅPNINGSSALME (But I Still Haven’t Found What I’m Looking For 1987)
Etter siste klokkeslag før gudstjenesten settes inngangsprosesjonen med prest, dåpskandidater og minestranter i bevegelse til lyden av U2s singelsuksess “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For”. Prosesjonen iscenesetter Guds folk sin pilegrimsvandring mot Gud – mot alteret, mot øst. Sangen tematiserer vandringen i jeg-form:

I have climbed the highest mountains
I have run through the fields
Only to be with you
Only to be with you.


Jeg-personen vitner om en søken kun springer ut av lengselen om å ”be with you”. Hvem det er, får vi ikke vite. Men jeg’et fortsetter å vitne om at han har kysset ”honey lips” og talt med ”the tongues of angels” (1. Kor 13,1). Han har søkt erotikken og religionen, men har fremdeles ikke funnet det han leter etter. Likevel markerer inngangsprosesjonen at han er på vei. Presten stiller seg bak alteret og synger nådehilsenen:

NÅDEHILSEN (Pride 1984)
In the name of Love
What more in the name of love


Når vi i den vanlige høymessen sier at vi er samlet i Faderens, Sønnen og Den hellige ånds sier vi samtidig at er samlet i Kjærlighetens navn – ”in the name of love”. For Gud er kjærlighet.

KYRIE (Sunday Bloody Sunday 1983)
Vi samles i begynnelsen av messen med å legge våre liv og hele menneskehetens liv frem for vår treenige Gud med bønn om tilgivelse – tilgivelse for det vi mennesker på jorden har forsømt og ødelagt. Presten oppfordrer menigheten til å synge et Kyrie, en klagesang for Herren vår Gud – til minne om den blodige søndagen i Nord-Irland 30. januar 1972, da 26 menneskerettighetsforkjempere ble skutt – til minne om alle blodige søndager – alle dager da mennesker rammes av krig, sult og urett – en ”Sunday Bloody Sunday”.

I can't believe the news today
I can't close my eyes and make it go away.
How long, how long must we sing this song?


Jeg-personen ser en vond virkelighet gjennom media, og svarer med fortvilelse og bønn til Gud: ”Hvor lenge?” (Sal 6,4) spør David eller Bibelens Elvis, som Bono kaller ham. Spørsmålet rettes fordi det finnes håp: ”Cos tonight we can be as one”. I kveld kan “vi” – en menneskehet splittet av krig og urett – bli ett.

Wipe your tears away.
I'll wipe your tears away.
I'll wipe your bloodshot eyes.
Sunday, bloody Sunday.


Så foregrip Guds handling på den siste dag og tørk bort tårene fra øynene dine (Joh Åp 21,4), for den virkelige kampen for enhet, fred og rettferdighet har allerede begynt for å holde fast på Jesu seier på korset (Joh 20,1-9). Det er i kampen for de millioner som gråter og dør mens vi spiser og drikker (1. Kor 15,32) at Jesu seier står på spill:

And today the millions cry
We eat and drink while tomorrow they die.
The real battle just begun
To claim the victory Jesus won


Ved å stille sammen Jesu seier og millioners sultedød, gir Bono Jesu seier på korset betydning som rettferdighetskamp; den egentlige kampen er ikke mellom protestanter og katolikker i Nord-Irland, men kampen for mat og liv til alle. Klagesangen har brakt frem et håp i Jesu seier. Det er all grunn til å prise Herren: Ære være Gud i det høyeste!

GLORIA (Gloria 1981)
Gloria
In te domine
Gloria
Gloria


Refrenget i denne U2-låten går over det latinske messeleddet ”Gloria” og igjen siteres salmisten (Sal 31,2), denne gang på latin: ”In te domine”.

DÅPSSALME: (All Because of You 2004)
I was born a child of grace
(…)
I saw you in the curve of the moon
In the shadow cast across my room
You heard me in my tune
When I just heard confusion


Jeg-personen ble født som et nådens barn og kunne se du-personen i månens kurve og i skyggen gjennom rommet sitt. Gjennom fysiske lover i kosmos kan du-personen skimtes, en person jeg’et eksisterer på grunn av:

All because of you
I am


“Jeg er”. Hvem er? Er det jeg-personen? Eller er det en ny jeg-stemme? ”Jeg er”, kan være Guds stemme. I en bok som følger med albumet ”How To Dismantle An Atomic Bomb” gjengis en tidligere strofe fra sangen, som ikke kom med i den endelige versjonen: ”Take off your shoes/Who are you, said Moses to the burning bush/I am the great I am/All because of you”.

Men sangens tema om å være et nådens barn, sammen med det gjentakende ”Jeg er”, peker mot fortellingen om Gud i den brennende busk (2. Mos 3,14). Du-personen hørte til og med dette barnet av nåde sin egen ”tune” da barnet selv bare hørte ”confusion”. Du’et er noe større enn jeg’et, noe som kan gjøre jeg’et ”perfect again”, gjenopprette det. En nådens fødsel og gjenopprettelse. Her er sentrale temaer fra kristen dåpsteologi.

I’m alive
I’m being born
I just arrived, I’m at the door
Of the place I started out from
And I want back inside


Jeg’et lever, samtidig som det blir født: Dåpen. Det har kommet frem til stedet det kom ut fra, der hvor U2-gudstjenesten nå forrettes: Ved døpefonten.

TROSBEKJENNELSE / CREDO (I Still Haven’t Found What I’m Looking For 1987)
I believe in the kingdom come
Then all the colors will bleed into one
Bleed into one
Well yes I'm still running
You broke the bonds and you
Loosed the chains
Carried the cross
Of my shame
You know I believed it
But I Still Haven’t Found What I’m Looking For x 2


Den kristne dåp foranlediges av en trosbekjennelse som “But I Still Haven’t Found What I’m Looking For” kulminerer i. Presten leder bekjennelsen av en tro på et rike og en tro på et ”du” som brøt lenkene og bar korset. Dette korset er skammens kors, en skam som er forårsaket av jeg-personen; av mennesket. Credo’et avsluttes med ”du vet at jeg trodde det”, før hele menigheten slutter opp om refrenget som holder trosbekjennelsen og pilegrimsmotivet sammen. De kan tolkes som motsetninger. Før trodde jeg’et, men hva nå? Men motivene kan også være forenlige. Å tro dreier seg ikke om skråsikkerhet, men om å undre seg og om å fortsette vandringen. Vi er i Kirken fordi vi er pilegrimer, nettopp fordi vi ikke har funnet det vi leter.

TEKSTLESNINGER (Gloria 1981)
Presten ber alle reise seg og høre Herrens ord. Menigheten svarer med refrenget fra U2-låten ”Gloria”, som går som en rød tråd gjennom gudstjenesten som en variant av den sedvanlige ”Gud være lovet” fra vår ordinære høymesse-liturgi.

Gloria
In te domine
Gloria
Gloria


BIBELSK SALME (“40” 1983)
Forsanger:
I waited patiently for the Lord
He inclined and heard my cry
He brought me up out of the pit
Out of the miry clay
I will sing, sing a new song
I will sing, sing a new song

He set my feet upon a rock
And made my footsteps firm
Many will see
Many will see and fear
I will sing, sing a new song
I will sing, sing a new song


Da U2 ga ut ”War” i 1983 fulgte en lang tid med spekulasjoner rundt platas siste spor i musikkpressen. Til sist kom også rockejournalistene frem til at det måtte være Det gamle testamentets salme 40 som var opphavet til låten, som forsangeren i gudstjenesten leder før menigheten slutter seg til ønsket om å synge en ny sang for Herren (salme 144,9). Samtidig rommer denne sangen også klagen som det er grunn til synge i fortvilelse:

How long to sing this song?

PREKEN

FORBØNN (“40” 1983)
Prestens forbønn avsluttes med salmistens ord, ”Hvor lenge, Herre? Hvor lenge?” før menigheten svarer med strofen fra U2s bibelske salme etter hvert ledd:

How long to sing this song?

NATTVERDSPROSESJON (PRIDE 1984)
One man come in the name of love
One man come and go.
One man come he to justify
One man to overthrow.

In the name of love
What more in the name of love.
In the name of love
What more in the name of love.

One man caught on a barbed wire fence
One man he resist
One man washed up on an empty beach
One man betrayed with a kiss


Vi bærer inn brød og vin – i Guds navn, i kjærlighetens navn: Hosianna! Velsignet være han som kom i kjærlighetens navn, som kom for å rettferdiggjøre og som ble forrådt av et kyss.

SURSUM CORDA (Mysterious Ways/Acrobat 1991)
Med brød og vin på alteret innleder presten invitasjonen til nattverden gjennom dialogen i Sursum Corda – “hjertene oppad”.

It's alright, it's alright, it's alright
She moves in mysterious ways


Men det å løfte sine hjerter til Herren er en nådegave – en nåde som både rommer menneskers uforbeholdne tilslutning og tvilens innvendinger fra en solist – en tvilende representant for menigheten:

I'd join the movement
If there was one I could believe in
Yeah I'd break bread and wine
If there was a church I could receive in
‘cause I need it now!


Dialogen ender i tilslutning fra menigheten, med benevnelse av guddommen i hunnkjønn:

It's alright, it's alright, it's alright
She moves in mysterious ways


Kirken er et fellesskap på vandring gjennom historien. Jeg-personen fra Bonos Credo kan sies å symbolisere dette fellesskapet. Det er en person som både er uforbeholden og tvilende i forhold til å overgi seg til gudsmysteriet. En dialog før nattverden kan derfor romme både den nølende og den tilsluttende holdningen som får sine stemmer gjennom U2s tekstmateriale, før lovprisningen setter inn og retter hele menneskets vesen mot guddommen og dens herlighet:

SANCTUS (Falling at your feet 2000)
Every chip from every cup
Every promise given up
Every reason that's not enough
Is falling, falling at your feet

Everyone who needs a friend
Every life that has no end
Every knee not ready to bend
Is falling, falling at your feet
I've come crawling, now I'm falling at your feet


Alt skal ned for du’ets føtter. Til og med hvert kne som ikke er klar til å bøye seg (Filipperne 2,10) faller ned foran Guds føtter. Dette er en hymne med kosmiske dimensjoner, en lovprisning før innstiftelsesord og Fader Vår.

AGNUS DEI (/With or Without You 1987)
A: And you give yourself away
And you give yourself away
And you give
And you give
And you give yourself away


Liturgen løfter kalken og signaliserer på den måten hvilket du menigheten synger til: Et du som gir seg selv bort. Som gir og som gir og som gir seg selv bort. Som Bono har forklart, eksponerer det seg selv. Det er en måte å tømme seg for sitt ego. En kenotisk bevegelse: Guds lam eksponerer seg og gir seg selv for oss gjennom å bære verdens synd.

MÅLTID

NATTVERDSSALME: (Crumbs From Your Table 2004)

TAKKEKOLLEKT (One 1991)
One love
One blood
One life
You got to do what you should

We're one, but we're not the same
We get to
Carry each other


Med vin og brød i hendene oppsummerer presten i en takksigelse nattverdens innhold i som én kjærlighet, ett blod og ett liv. I nattverden forenes vi med hverandre som ”grenene med vintreet” i Kristi kjærlighet og forplikter oss til å elske hverandre: Vi blir ett – for å bære hverandre.

LOVPRISNING (Gloria 1981)
Presten oppfordrer menigheten: La oss prise Herren! Menigheten svarer med det faste lovprisningsleddet fra ”Gloria”:

Gloria
In te domine
Gloria
Gloria


UTSENDELSE (Walk On 2001)
Walk On

“Walk On” er utsendelsessalmen som ender med ”Hallelujah”-strofene fra live-versjonen av denne låta.

Det er freidig gjort å egenhendig bytte ut Den norske kirkes høymesseliturgi med tekster fra ett spesifikt kulturuttrykk som U2. U2s materiale bygger ikke noen lang liturgisk tradisjon og liturgien ovenfor kan verken hente legitimitet fra kirkemøter eller liturgiske nemder. Det er helt og holdent fire irske menns åndsverk – skrevet for et kommersielt musikkmarked.

Mitt grep med å plukke, sakse og sette sammen en liturgisk tekst med U2-tekster undergraver på sett og vis U2s eget åndsverk. Min freidige bricolageteknikk resulterer i et nytt uttrykk, ikke så ulikt det hiphoppernes sampling gjør med andres artister musikk. De stjeler, sier noen. ”Every poet is a thief”, synger Bono i låta ”The Fly” fra 1991. Ja, jeg er en tyv som siterer Bono etter mitt eget forgodtbefinnende, men jeg gjør det i etymologisk forstand av det latinske ordet citare; sette i bevegelse eller sette fart i. U2s rockepoesi og det liturgiske språket settes fart gjennom en intertekstualitet hvor ulike tekster forlener hverandre med betydning. Det er åpenbart Bono som siteres, men det er ikke bare Bono som taler. Denne messen er ikke bare U2s åndsverk, men et nytt verk eller arbeid; folkets arbeid. Det er liturgi, ny liturgi hvor folket taler sitt eget språk til Gud. Ikke Bonos språk, men sitt språk – det vil si det språket som oppstår når U2s tekster settes i bevegelse innenfor den liturgiske kon-teksten i et kirkerom.

Bonos tekster kan altså bli liturgi eller folkets språk like så vel som høymessens språk. For noen er naturligvis sitater fra U2-plater mer fremmede enn høymessen, men for kanskje enda flere er det motsatt. Roland Barthes beskrev en gang en tekst som en vev av slumrende sitater. Isåfall er gjenkjennelige og fremmede uttrykk vevd sammen i denne U2-liturgien. Noen sitater er så gjenkjennelige at de har våknet, som et sitat deltakeren i gudstjenesten vet har en fortid – det være seg i Bibelen, på U2-plater eller i høymessen. Andre slumrer idet de høres. De kan alludere til bibeltekster, men de slumrer likevel. Populærmusikken bibelske allusjoner, enten det er hos en artist som Bono eller Bob Dylan eller Nick Cave slumrer over stereoanlegget i stua eller på en rockefestival. Men i kirken våkner de som ingen andre steder og skaper ny betydning for tilhøreren. Slik sett fører sitater fra den verdslige popmusikken i et sakralt kirkerom til vekkelse – vekkelse for de tilhørerne som oppfattter seg som hellige eller ”kirkevante” og for de som oppfatter seg som outsidere i forhold til kirken. Blant de sistnevnte var alle de verdslige mediene som fattet interesse for U2-gudstjenesten i Lommedalen. De ble ridd av vekkelsen. Rammet av sitatene. Satt i bevegelse.

Jeg har oppfattet den pågående gudstjenestereformen som en vekkelsesbølge. En bølge av vilje til å få gudstjenestespråket til å våkne, stå opp fra det noen oppfatter som liturgiens evige søvn. En søvn hvor språket har stivnet og ikke lenger taler, uansett hvor mye det måtte sitere gode og oppbyggelige kilder. I så måte er denne U2-messen del av et løssluppent reformarbeid. Løssluppent, fordi jeg mener det er til dels muliggjort av at vi i våre reformtider har en mindre og mindre påaktet ordo i Den norske kirke. Denne troløsheten overfor alterboken oppfatter jeg sjelden som et reflektert valg fra menighetene, men oftere som en ubegrunnet løssluppenhet, en slags tidsånd – hvor vi som prester ikke lenger avkreves lojalitet til vedtatte liturgier i alterboken. Dermed kan vi selv gjøre som vi vil. Det gjorde jeg. U2-gudstjenestens liturgi står altså lagelig til hogg for kritikk, som et resultat av tidsånden. Men så er det også en tidsånd som alltid er vevd sammen med Den hellige ånd. Den står følgelig også lagelig til for bruk i andre kirker enn Lommedalen.

Om en ønsker å bruke dette materiale, må ulike praktiske overveielser gjøres idet en går fram. Fremføringen av en U2-messe kommer for det første an på hvilke ressurser en har til rådighet. Her kan det lokale TenSing-koret akkompagnere liturgien, eller fremføre hele U2-låter mellom de liturgiske leddene. Hvis kirken har et husband eller bare en organist, kan de spille til liturgien som presten leder. Har man har tilgang til multimedia og dette egner seg i kirkerommet, kan U2-videoer fra nettet illustrere deler av liturgien. En skal være på trygg grunn i forhold til U2s rettighetsholdere, Universal Music, så lenge en ikke foreviger gudstjenesten gjennom film eller lignende som gjør den til et nytt produkt. Dessuten har Bono gitt de amerikanske menighetene tillatelse til å bruke låtmaterialet så lenge ofringen går til et formål som støtter opp om FNs tusenårsmål om bekjempelse av global fattigdom.

En grunnleggende avveining for en liturg i dette arbeidet bør være hvorvidt de liturgiske leddene skal synges eller leses. Språket er en utfordring her. Leses de, brukes de i en annen form enn det tilhøreren kjenner de fra, nemlig sangen og musikken. Dessuten er det et spørsmål om hvor naturlig det virker når en prest snakker på engelsk til en norsk forsamling, også liturgisk. Synges leddene derimot, spiller fremføringen på tilhørerens gjenkjennelse tilegnet i populærkulturen, og en kan oppnå noe av den samme fortroligheten med leddene som en kirkegjenger etter en stund oppøver seg i forhold til en ordinær høymesse.

Jeg har ikke funnet noen U2-tekst som korresponderer godt til selve sakramentsfeiringen, verken av dåp eller nattverd. Tekstene jeg har funnet, skaper en ny ramme rundt nattverden. Innstiftelsesordene, ville jeg beholdt i sin norske språkform, så lenge en har med en norsk forsamling å gjøre. Det samme ville gjelde for dåp. Dernest ville jeg vurdert å sløyfe noen ledd hvis de ikke skulle fungere godt i samspillet mellom liturg, musikere og menighet.

U2-låter må gjerne legges til som salmer mellom de liturgiske leddene. U2s musikk er imidlertid ikke skrevet for salmesang med deltakelse fra en stor forsamling. Likevel har det vist seg på U2s turneer at flere av låtene har egnet seg for allsang, til stadionarenaer med nær 100.000 mennesker til stede. Her er det altså potensiale for en bredere deltakelse enn fra bare solister og liturger.

Tegner U2-gudstjenesten opp et liturgisk kart med veier Gud tør kjenne? Eller blir veiene innsnevret til en smal sti bare fordi en prest ønsket å gå foran og tråkke opp en for seg selv – for de som liker U2? Er denne typen spektakulære liturgiske påfunn snarere ekskluderende enn inkluderende? Er det skreddersydd for én type ungdomskultur eller kulturell klikk som digger U2? Skal vi lage en gudstjeneste for hver popartist som måtte finnes? Ja, hvem er da som skal møtes i kirken på søndag klokken elleve? En fanklubb? Blir den hellige kirke da virkeliggjort som alminnelig fellesskap? Eller blir den bare særere?

På prostisamlingen i etterkant av U2-gudstjenesten kom en god kollega av meg med et sukk i form av en bekjennelse jeg oppfattet som en undertekst til mitt liturgiske initiativ i Lommedalen: ”Jeg har en lengsel etter det alminnelige.”

Jeg synes det var fint sagt, men tenkte: Ble ikke U2-gudstjenesten en manifestasjon av det alminnelige? Er ikke U2 mer alminnelig i dag enn Kverno-toner fra høymessen? Er ikke U2 mer generasjonsmusikk for slekters gang i kirken enn de fleste av salmene våre? Og var ikke U2-gudstjenestens nedslagsfelt – med deltakere fra 1 til 80 år - langt bredere enn på en vanlig søndag i Den norske kirke?

Gjør noe spektakulært i høymessetid – og du skal få se det alminnelige.

Primærkilder:
Gudstjenestebok for Den norske kirke (1996) Verbum.
The Million Dollar Hotel (2000) Universal Island Records.
U2: October (1981) Island Records.
U2: War (1983) Island Records.
U2: The Unforgettable Fire (1983) Island Records.
U2: The Joshua Tree (1987) Island Records.
U2: Achtung Baby (1991) Island Records.
U2: All That You Can’t Leave Behind (2001) Universal International Music.
U2: How to Dismantle an Atomic Bomb (2004) Universal International Music.

Publisert i Nytt Norsk Kirkeblad 8/2009.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar