MENIGHETENS TAKKOFFER: ET VIRKELIG OFFER?

La meg si det først som sist: Dette er intet mer enn et essay, et forsøk. Jeg kan ikke vise til noe intervjumateriale eller empirisk grunnlag. Bare en fornemmelse etter fire års praksis under prestekappen, støttet opp under av noe tilfeldig argumentasjon.

Det jeg har inntrykk av er dette: Offeret i høymessen i Den norske kirke er sjelden noe virkelig offer. Det koster så lite å putte en slant oppi en nedstøvet tøypose. Det gjøres med så liten entusiasme, så lite glede og så lite inderlighet. Det er som å gi en gave til en nær slektning man egentlig aldri har klart å få noe nært forhold til. Det blir en gjenytelse i en utveksling som går runden i slektsrekken før gaven slår tilbake på deg selv og opprettholder likevekten i institusjonen.

Og da mener ikke jeg å sammenligne en fjern slektning med Den norske kirke, som om institusjonen folk flest tyr til i overgangsritene var noe fjernt for dem. Jeg mener det er offerformålene som er fjerne for de fleste av Kirkens medlemmer, og kanskje med god grunn: Norsk Gideon, Det norske misjonsselskap, Israelmisjonen, menighetens arbeid. Det er det spesifikt kristelige det gis til. Aldri har jeg vært vitne til et offer som gis til krisesentrene, Tibet-komiteen, Amnesty eller andre gode formål med et manglende kristelig fortegn. I stedet er det evangelisering, misjon og menighet. Med noen hederlige unntak, som Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon. For de har overskredet det kristelige. De er noe folk flest kan identifisere seg med.

Under det spesifikt kristelige tror jeg det ligger i det minste to ting: Markedsføring og snever teologi. De kristelige organisasjonene er flinke til å markedsføre seg selv overfor menighetsrådene, noe som gir rådsmedlemmene en klar følelse av hva gudstjenesten skal ofre til. Dernest forfekter denne praksisen en teologi hvor en nestekjærlighet som ikke eksplisitt er motivert av en klar bekjennelse på den kristne gud, ikke er en fullgod tjeneste av den kristne gud. En muslim eller ateist som kjemper for rettferdighet, utøver ikke kristen nestekjærlighet. Fordi først må muslimen vende seg om til kristendommen. Så vil nestekjærligheten komme. Muslimens medmenneskelige omtanke er dermed ikke fullgod, før Jesus Kristus bekjennes høylydt i proselytismens navn.

En slik teologi kan effektivt gjendrives med en offerpraksis som anerkjenner all nestekjærlighet, enten den settes ut i live av en buddhist eller agnostiker, som likeverdig for Gud. Gi offeret til Amnesty! Gi det til aksjonen for lokalsykehuset! Gi det til røde halvmånes arbeid og slå mange evangeliske fluer i en smekk: Motvirk ubegrunnet fremmedfrykt mot all verdens muslimer, støtt opp under religionsdialog, sett all menneskelig omsorg på lik linje. Med andre ord: Si til alle i Kirken – vi anerkjenner det gode i livene deres, enten dere tror eller tviler eller avviser de kristne trosforestillinger. For tanken er én ting. Det er mange som ikke får kristendommen til å gi mening. Men mange gjør det ved suppestasjonen, ved besøkstjenesten, ved stemmeurnen – uten at de behøver å definere det som kristent, selv om vi som kristne er forpliktet til gjøre det, i det minste for oss selv. Anonyme kristne er over alt, sagt med Karl Rahners vokabular.

Jo mindre folk i Kirken kan identifisere seg med offerformålet, jo mindre kan de leve seg inn i praksisen som dreier seg om å handle i uselviskhet, generøsitet – uten tanke på om det tjener en selv. For når en sitter der som fadder til dåpsbarnet med offerposen foran nesen sin og har blitt oppfordret til å gi penger til misjonen som en i utgangspunktet er skeptisk til på grunn av en kulturimperialistisk arv og langt mindre har fått noen betryggende begrunnelse for gjennom gudstjenesten – så tror jeg en likevel føler seg forpliktet til å gi. En må jo yte noe tilbake, når en først har fått være fadder, når det lille barnet først har fått velsignelsen av Kirken og presten. En må gi noe til gjengjeld. Utvekslingens logikk ville sosiologen Bourdieu kalt det. Ikke fornektelse av jeg’et, som det sanne offeret er, men en søken etter likevekt for å trygge seg selv, ha sitt på det tørre. Balanse i regnskapet.

Ikke bare balanse, men også en forestilling om at min individuelle gave vil komme andre individer til gode uavhengig av politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Ingenting ved dagens offerpraksis klarer å demme opp for den kontinuerlige avpolitisering av andre menneskers nød som vedlikeholdes gjennom innsamlingsaksjoner, hvor til og med politikerne gir penger. De lover ikke politiske vedtak, men de gir av statlige midler til TV-aksjonen når den ruller over skjermene våre. Nestekjærligheten reduseres til apolitisk veldedighet – en handling hevet over den politiske sfære. Den mystifiseres. Tildekkes.

Kirkens Nødhjelp skal ha honnør for hver dag denne organisasjonens mennesker går på jobb og politiserer denne gaveinstitusjonen gjennom sine politiske kampanjer og krav, særlig inspirert av ungdomsbevegelsen Changemaker. De utfyller bildet av nestekjærlighet som veldedighet, med en kamp for rettferdighet som ikke kommer unna vanskelige politiske overveielser og analyser – en kamp hvor det ikke holder å putte en slant på bøssa. En kamp hvor en må ofre det mest dyrebare man har: Fritid. Man må bruke tid på å sette seg inn i sakene. Man må gi av sitt eget jeg, sette sitt navn under en kampanje, gå god for noe. Man kan ikke bare gjemme seg bak noen anonyme mynter og sedler. Man må sette sitt jeg på spill i politiske prosesser, en praksis som tar på alvor at nestekjærligheten ikke skjer innenfor isolerte individuelle rom, men innenfor en demokratisk offentlighet. En praksis tar altså høyde for en videre oppfatning av subjektet: Man er engasjert i en offentlig meningsdannelse som har dyptgripende konsekvenser for menneskers liv. Man spiller en rolle, enten man er likegyldig eller reflektert over rollen. Og man ydmykes. Allmektigheten man kan føle ved å redde et lite barn som henger på kjøleskapet, slås til jorden. Man blir en brikke i et større spill med en enkel underskrift, i en videre politisk mobilisering. Man blir en dråpe i havet, et lite sennepsfrø som man ikke vet om fører til noe. Det er vanskelig å beregne, kalkulere. Men man forsøker. Man tar sats, kanskje fortsatt for å yte noe tilbake i møtet med Kirkens kultiske tjenester. Men kanskje oftere av uselviskhet?

Som vikarprest i Sande i Vestfold forsøkte jeg dette. Jeg fikk tillatelse av menighetsrådet til å erstatte pengeinnsamlingen med en underskriftsaksjon. Opp under lokalvalgkampen valgte jeg å ta til orde for å gjøre Sande kommune til en Fairtrade-kommune. En ganske uproblematisk sak, lett å støtte opp om. Men en helt annen offerpraksis. Underskriftslistene ble lagt på alteret på samme måte, bedt samme takkbønn for: ”Av ditt eget gir vi deg tilbake”. Signaturene fikk en ny dimensjon etter dette. Demokratiet ble på sett og vis sakralisert. Folks medvirkning kan være hellig. Politikk kan være diakoni. ”Bra opplegg”, sa dåpsfaren. ”Dette har vi ikke godkjent!”, tordnet et medlem i menighetsrådet. Ny praksis provoserte fram nye tanker. Tanker for flere enn meg?

Trykket i Nytt Norsk Kirkeblad.