NEKROLOGENS POLITIKK

En av det 20. århundrets største frigjøringskjemper har gått bort og en hel verden av statsledere er som statsminister Erna Solberg skriver i søndagens Aftenposten i «dyp sorg». Det er i alle fall det hun skriver i sitt minneord. Det hører med til nekrologens særegne sjanger, men også til nekrologens politikk.

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor.

I vårt moderne samfunn som opererer med et til dels fiktivt skille mellom politikk og religion, forbindes gravtalen derimot med det siste. Presten er hovedforvalteren av denne talesjangeren i det norske samfunn. Men med jevne mellomrom skriver kjente norske politikere minneord eller gravtaler, slik Solberg gjorde for Mandela på søndag. I likhet med det gamle Hellas gir denne sjangeren en anledning for politikeren til å retorisk sett å sole seg i glansen av moralske storheter som har avgått med døden og som skal hedres. Det var ikke uten grunn at store politikere dro i flokk og følge til Sør-Afrika i uken som gikk. For minnemarkeringer gir en sjelden anledning for politikere til å vise seg frem (derav epideiksis) uten å måtte forholde seg til politiske realiteter. Derfor gir et minneord som søndagens innlegg fra statsministeren en anledning til å retorisk skrive seg opp i en moralsk uproblematisk sfære hvor alt det gode hedres – høyt hevet over politiske realiteter for hennes eget parti Høyre. Solberg får lovprise Mandela og alle nordmenn som kjempet hans sak, blant annet kirken.

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Når politikere går inn i denne rollen settes politiske interesser unngåelig i spill. Der hvor Aftenposten på prisverdig vis den siste uken har problematisert ulike former for norsk støtte av apartheidregimet, lovpriser Erna Solberg norsk motstand mot det samme regimet uten å nevne problemene med ett ord. Og der hvor Aftenposten tydeliggjør partiet Høyres motstand mot boikotten Nelson Mandela og Desmond Tutu ba om, fremhever Erna Solberg sitt solidariske skolebesøk i Tanzania for Operasjon Dagsverk i 1985. Politiske realiteter tildekkes med moralske kvaliteter.

Denne tildekningen skjer desto mer effektivt gjennom Erna Solbergs penn fordi vi ofte glemmer hvordan politikk og maktkamp spiller problematiske roller i rituelle kontekster som et minneord. Og tildekningen understøttes av den unisone enigheten om Mandelas storhet. Lovprisningen av Mandela fortrenger et politisk traume som Aftenposten har bragt frem i lyset: Norge smurte apartheidstaten med olje. Og partiet Høyre gikk med regjeringsmakt gjennom 1980-tallet i front for å motarbeide en boikott historikere i dag slutter seg til som en av hovedårsakene til apartheidregimets fall (Aftenposten 13.12.13).

Gjennom nekrologen utøves en særegen politikk. Den er bare så lett å miste av syne i all den moralske lovprisningen.