Det har blitt et dogme blant alle partier at boligene våre skal være mest mulig skjermet fra beskatning.
Blant de minst populære sakene som en del lokalpolitikere skal fronte overfor velger er eiendomsskatten. Det er kanskje den mest forhatte skatten vi har, som nå er innført i 353 av totalt 428 kommuner i Norge. I Oslo våger Arbeiderpartiet seg med en forsiktig versjon av den, og selv det kan koste dem valgseieren. Paradokset er allikevel at denne kommunale skatten er blant de mest fornuftige i et nasjonalt perspektiv.
Når det gjelder skattlegging av eiendom er det et dogme blant alle partier at boligen vår skal være mest mulig skjermet. De fleste økonomer vil mene det er uheldig at denne type formue skattlegges så lavt, siden det gjør bolig til et så attraktivt objekt for spekulasjon. Dette bidrar til å drive boligprisene oppover og oppover, hvilket ekskluderer unge uten arv og kapital fra boligmarkedet.
Da finansminister Siv Jensen fikk overlevert rådene fra fagøkonomene i Scheel-utvalget om å øke boligskatten, avfeide hun økonomenes forslag om økt eiendomsskatt. «Når det gjelder boligskatt, kan jeg si med en gang: Det står ikke på denne regjeringens meny», uttalte Frp-ministeren som om forvaltning av en nasjonal økonomi var å ta med innbyggerne på restaurant og la dem velge fritt. Men samfunnsøkonomi er forvaltning av knappe ressurser. Det er ikke som å gå ut å spise en bedre middag. Skatter er ubehagelige, men ikke desto mindre nødvendige for å drive stat og kommune.
En kommunal eiendomsskatt er selvsagt liten, og effekten på økonomien generelt begrenset. Helst burde vi hatt en nasjonal eiendomsskatt, og ikke en kommunal. Men den kommunale eiendomsskatten er et lite skritt i riktig retning for å rette opp det som Scheel-utvalget og fagøkonomer anser som en av de største skjevhetene i norsk økonomi: Den lave boligbeskatningen og den galopperende boligprisveksten. Om boligen vår ikke er et rent skatteparadis, så er den i alle fall gjort til et uslåelig investeringsobjekt for mange som sitter godt i det.
Jeg har selvsagt ingen illusjoner om at lokalpolitikere rundt om i landet har vedtatt eiendomsskatten ut fra slike nasjonale hensyn. Likevel hører dette perspektivet med til bildet. Kanskje er det mest presist å si at ut fra historiske tilfeldigheter er det nå partiene på venstresiden som har det meste av den økonomiske fornuften i behold med hensyn til boligbeskatning. Det er Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet som i spørsmålet om akkurat eiendomsskatt fører en politikk som ligger nærmest det fagøkonomene anbefaler. Det bør velgerne merke seg. Disse partiene får rett og slett ufortjent mye kjeft for å forsvare en upopulær, men like fullt fornuftig skatt.
Skattelettelsene (for eksempel rentefradraget) for boligen vår er en arv fra årene med bolignød etter den andre verdenskrig, og det er en høyst forståelig historisk bakgrunn. Det var et legitimt politisk ønske å ville gi folk flest en sjanse til å eie egen bolig. I dag lever vi under andre historiske forhold. Tiden er moden for en debatt som tar på alvor at vi lever i en annen tid. Årets lokalvalg er en gyllen mulighet til å gi debatten om eiendomsskatt en frisk start.
For i et Norge med en urovekkende boligprisvekst er ikke lav skatt på eiendom bare et gode.
På trykk i Dagsavisen 29. juli.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar