onsdag 8. februar 2017

PAVEN VI BARE KAN DRØMME OM


Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.
Kort tid etter at den argentinske kardinalen Jorge Bergoglio ble valgt til pave i mars 2013 ble diskusjonene om hans rolle under militærdiktaturet raskt fortrengt av hans brede appell. Å se en pave besøke flyktninger på Lampedusa eller vaske føttene til innsatte i fengsler skapte en umiddelbar kontrast mellom argentinerens varme menneskelighet og den tyske forgjengerens kalde intellektualisme. Å høre paven si "hvem er jeg til å dømme homofile?» i juli 2013 var som musikk i ørene til mennesker både innenfor og utenfor kirken som lenge hadde håpet på mer liberale toner fra verdens største religiøse organisasjon. Som den argentinske filosofen José Fernández Vega har vært inne på, svarte pavens gester og liberale signaler til en lengsel hos mange: En revolusjon fra toppen i en så mektig og konservativ kirke – dette var jo utrolig! Så havnet paven på forsiden av Rolling Stone Magazine, tidligere prydet av idoler som Bono og Bob Dylan. Paven var blitt medienes yndling. Som NRK-journalist Tomm Kristiansen oppsummerte det: «Han er en slags frigjøringsteolog i Vatikanets gylne saler.» (27.06.16)
Paven er pop. Det fikk vi enda en bekreftelse på da Netflix slapp filmen «Llámame Francisco» som miniserie i sentrale katolske land før nyttår. Filmen presenterer på sett og vis ønskedrømmen av en pave som når det høyeste trinn i hierarkiet etter å ha vært en utrettelig helt for å beskytte ofre for militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983. Bildet som gis er entydig: Jorge Bergoglio gjorde alt han kunne under diktaturet og han sto på riktig side i konflikten. Og som et ekko av Tomm Kristiansens påstand viser Netlifx-serien en scene hvor Bergoglio forsvarer frigjøringsteologien overfor juntaledere. I Argentina er imidlertid dette kontroversielt.
På nyåret blusset derfor den gamle diskusjonen opp igjen i argentinske medier om Bergoglios egentlige rolle under diktaturet. Det er journalisten Horacio Verbitsky som nok en gang bygger opp under bildet av en argentinsk jesuitt med et tvilsomt blad fra diktaturets dager, i sterk kontrast til det offisielle bildet som Vatikanet helt siden pavevalget har dyrket. Ifølge Vatikanets pressetalsmann Federico Lombardi (15.03.13) har det aldri vært “konkrete eller troverdige anklager” mot Bergoglio. Verbitsky har hele tiden fremholdt et annet bilde, bygd på de høyst konkrete anklagene fra den katolske presten Orlando Yorio (1932-2000).
Yorio ble 23. mai 1976 kidnappet av de militære sammen med en annen jesuittprest, Fransisco Jalics (1927-). De var fengslet i fem måneder og ble utsatt for grov tortur, i likhet med tusenvis av andre. Frem til sin død hevdet Yorio at Bergoglio var medskyldig i deres lidelser. I Netflix-serien derimot, er denne konflikten mellom de to helt borte. Det var en konflikt som ble særlig intensivert da Bergoglio fratok Yorio lærestolen på jesuittenes «Colegio Maximo» hvor Yorio var en av de fremste eksponentene for frigjøringsteologien. På dette tidspunktet tok Bergoglio avstand til denne teologiske bevegelsen, særlig representert gjennom «den tredje verden-prester» som biskop Enrique Angelelli. I serien på Netflix derimot, presenteres Bergoglio og Angelelli som nære samarbeidspartnere, før Angelelli blir drept av regimet.
Verbitsky står bak noe av den viktigste gravejournalistikken rundt den argentinske katolske kirkens rolle under diktaturet. Spørsmålet er likevel om han ikke har gått for langt i sine anklager. Antallet pave-biografier er økende og flere av dem er etter mitt skjønn i begeistring for paven påfallende ukritiske til denne delen av historien. Men en av de som trekker inn flest kilder er den ferske biografien av Marcelo Larraquy, «Código Fransisco». Larraquy gikk allerede i 2015 ut i den spanske avisen El Pais med konklusjonen etter sin brede research for boka. Forfatteren hevder at påstanden til Yorio om at Bergoglio overga prestene til de militære er opphavet til «den svarte legenden» om paven som ikke er i samsvar med verken historien eller konklusjonene til det argentinske rettsvesenet. Tvert imot brukte Bergoglio de interne kanalene i kirken for å få løslatt de to prestene. Han hjalp også mange andre, særlig til å flykte.
Det tjener denne biografien til ære at den utførlig løfter frem de motstridende stemmene om Bergoglio. En av de første som dokumenterte kirkens medansvar for forsvinninger, drap og tortur under militærregimet var advokaten Emilio Mignone. Som sentral i Amnesty’s arbeid under diktaturet kjente Mignone godt til dynamikken mellom biskopene og de militære. Han sto også sentralt plassert i arbeidet med å få løslatt de to jesuittene. Mignone konkluderte i 1986 med at de militære tolket biskop Aramburu sin beslutning om å frata presterettighetene til som et signal fra biskopen om at Yorio kunne arresteres. I tillegg hadde biskopen nektet Yorio beskyttelse, en opplysning som Bergoglio lot gå til de militære. Ikke bare det: Det var Bergoglios beslutning om å presse Yorio ut av jesuitterordenen som gjorde det mulig for Aramburu å frata Yorio retten til å holde messe. Det faktum at Yorio og Jalics ble kidnappet få dager etter kardinal Aramburus beslutning stiller den nåværende paves rolle i et kritisk lys.
Diakonen Lidio Dominguez (1936-2012) arbeidet i slummen sammen med nettopp disse to prestene. I arbeidet med biografien om Dominguez (Lidio. En Uvanlig Historie, Spartacus 2009), som kom som flyktning til Hønefoss, fikk jeg innblikk i situasjonen deres. Aramburu var også biskopen som nektet å hjelpe Dominguez da han var på flukt fra de militære.
Glansbildet til Netflix-serien dekker over komplekse konfliktlinjer fra et av de mørkeste kapitlene i moderne latinamerikansk kirkehistorie. Når kanskje verdens mektigste religiøse leder er hovedpersonen i TV-serien og var en sentral aktør i Den katolske kirke under diktaturet kunne man ønsket seg en mer ærlig omgang med en historie som ettertiden ennå ikke har fått tilstrekkelig kunnskap om. Noen håpet på mer da Den katolske kirke åpnet deler av sine arkiver for noen av ofrene for diktaturet nå i oktober – 40 år etter kuppet. Det var neppe en dag for tidlig. Likevel kom det ingenting som kunne bidra til å renvaske paven.
I argentinske medier forsvarer regissøren seg med at det er «fiksjon». Men mesteparten av serien er slett ikke fiksjon. Det presenterer allment anerkjente historiske fakta. Da blir manipulasjonen av enkelthendelser som den omdiskuterte kidnappingen desto mer problematisk.
Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.
På trykk i Vårt Land 08.02.17.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar