ARVEN SOM IKKE MÅ SKUSLES BORT

Jeg har også vært blant dem som står og betrakter 1. mai-toget utenfra som en kuriøsitet med utdaterte paroler fra en forgangen tid. Jeg har tenkt som redaktøren i Ringerikes Blad (30.04.15) fremholder i gårsdagens lederartikkel, at uttrykksformene og parolene på 1. mai har gått ut på dato.

Så gikk det opp for meg at arbeiderbevegelsens historiske triumfer ikke kan tas for gitt. I en global verden settes derimot den norske velferdsmodellen under sterkt press av krefter med helt andre interesser en sosial likhet og økonomisk omfordeling. Mange av oss har det for godt til å ta det inn over oss. Og dette er ikke bare et spørsmål om oss, om meg og mitt, men det er en universell kamp. Verden trenger eksempler på samfunnsmodeller som viser at noe annet enn drepende klasseforskjeller og tøylesløs kapitalisme er mulig. Den nordiske velferdsstaten bør holdes frem som eksempel på ikke bare en historisk triumf, men også som en manifestasjon på at økonomisk produktivitet kan kombineres med en stor grad av sosialistisk likhet. Og forskning viser hvordan denne velferdsstaten har vært avhengig av en sterk fagbevegelse. Vi som lever i dag har mye å takke foregående generasjoner av kjempende arbeidere for.

Tonen i lederartikkelen er hard – ufortjent hard. Redaktøren skriver: «Dagen feires i år for 125. gang. Den er fortsatt viktig, men å bruke 125 år gamle virkemidler er i beste fall sentimentalisme. I verste fall er det latskap.»

I kirken forvalter vi en flere årtusen lang tradisjon. Mange vil mene at både vårt budskap og våre uttrykksformer har gått ut på dato og trenger «ekstrem oppussing», for å bruke redaktørens ord. Slik sett skulle vi i kirken være mye verre stilt enn arbeiderbevegelsen. Men jeg er ikke overbevist.

Erfaringen min fra både kirken og fagbevegelsen er at lange historiske tradisjoner ikke nødvendigvis fører til at engasjementet her er uttrykk for «sentimentalisme». At biskoper talte under årets 1. mai-feiring er ikke tilfeldig. Tvert imot har jeg møtt mye beundringsverdig, medmenneskelig engasjement begge steder – selv om mange mennesker og flere generasjoner har gått foran og man forvalter en historisk arv. Men det gjør ikke verdien av engasjementet nødvendigvis mindre. Og fra kirken har vi innsikten i at gamle ritualer og høytidsdager er umistelige når vi går inn i en ny tid – særlig for den oppvoksende slekt.

Derfor kan ikke Facebook og nettdebatter uten videre viske ut gamle faner og demonstrasjonstog. Internett-aktivisme bak PC-skjermen kan supplere, men aldri erstatte det konkrete menneskelige møtet på ute på torget. Spontan individualisme og medienes politiske sirkus gjør ikke kollektive tradisjoner verdiløse. Det gjør tvert imot historiske tradisjoner som 1. mai mer verdifulle. Derfor burde en avisredaktør etterlyse engasjement hos alle de som ikke går i demonstrasjonstog, i stedet for å angripe de få som tar seg bryet med å gå. Vi trenger mer og ikke mindre politisk engasjement.

Den franske sosialisten og filosofen Jacques Derrida skriver at «arven er aldri noe gitt, den er alltid en oppgave.» Den står foran oss, selv før vi vil være arvinger eller nekter å være det.  Fagbevegelsens historiske arv kan derfor sies å være et pålagt etisk ansvar – som var der før vi ga vårt samtykke til det. Som norske borgere er vi forvaltere av den nordiske velferdsmodellen. Vi er derfor forvaltere av et arvesølv fra fortiden hvor mennesker søkte etter en rettferdighet som ennå ikke var etablert, men som vi i dag høster godene av. Var det ikke denne søken som mobiliserte arbeiderbevegelsen i det tyvende århundre? Var ikke arbeiderbevegelsen som i Norge år etter år feiret 1. mai drevet av en rettferdighetssøken som gjør at vi i dag kan leve i en velferdsstat? Og vokste ikke denne kampen ut av møtene med lidende arbeidere som levde under uverdige forhold? Hvor mye verre er det ikke å skusle bort en slik arv? Og hvor mye større er ikke ansvaret for dens arvinger!

Nei, å gå i 1. mai-toget er ikke et tegn på latskap. Det er et spørsmål om modenhet og dannelse. Å gå inn i organisert politisk kamp er å ta steget fra det individuelle til det kollektive. Man kan selvsagt være uenig i de politiske grupperingene som står bak 1. mai. Man kan selvsagt velge andre demonstrasjonstog og andre paroler. Men det i det hele tatt å stille seg bak en parole i et fredelig demonstrasjonstog er å ta steget fra tastaturet til torget, fra en betalt jobb til et frivillig engasjement. Det er å ofre noe av det mest dyrebare hver enkelt har – den individuelle fritiden – på politiske spørsmål som berører alle.

OPPSTANDELSENS REALITET

Jeg hørte en gang en predikant si at fordi det fantes så mange vitner til Jesu oppstandelse så tyder det på at dette «faktisk må ha skjedd». Det finnes både god og dårlig teologi i kristen forkynnelse. En må for Guds skyld være litt kritisk.

Vi har nettopp lagt påsken bak oss, den kristne høytiden der vi feirer Jesu oppstandelse fra de døde. Men vi har ikke feiret et historisk faktum.

I teksten som det skal forkynnes over i alle landets kirker denne søndagen møter vi en visjon som er overlevert fra de første kristne og skrevet ned i Johannesevangeliet nærmere to generasjoner etter Jesu død. Men troens visjon er ikke en observasjon.

Denne tidligkristne litteraturen peker på dette selv: De tre synoptiske evangeliene (Markus, Matteus, Lukas) er påfallende samstemte om Jesu jordiske liv, til tross for at de baserer seg på til dels ulike kilder som fører til ulike tolkninger av livet til denne historiske personen. Men når det kommer til å berette om Jesu oppstandelse forsvinner denne samstemmigheten. Les tekstene om oppstandelsen og du vil se to ting: De spriker mer om hvordan Jesus viste seg for menneskene som den oppstandne (bekjent som Gud) enn som den jordiske Jesus (observert som historisk person). Dessuten beskrives aldri selve oppstandelsen i detalj.

For oppstandelsen er ikke et historisk faktum som i prinsippet kunne vært fotografert eller filmet om datidens mennesker hadde hatt vår tids teknologi til rådighet. Oppstandelsens realitet er av en annen natur enn våre sanselige erfaringer. Oppstandelsen er en dimensjon ved disse erfaringene vi gjør oss – som vi kan anse som dypt meningsfull eller forkaste som fullstendig meningsløs.

Ingen behøver å ta stilling til om man skal tro på at Jesus har eksistert eller ikke. Det er et historisk faktum, på samme måte som for eksempel den gamle greske filosofen Sokrates har eksistert.

Spørsmålet er snarere om Jesus betydde noe – utover en sin egen levetid og tragiske skjebne på korset. Og spørsmålet er om kjærligheten mennesker viser i dag betyr noe mer – om noe av oss også blir stående igjen etter vår død – for evigheten, i vår verden, på denne jorda.

Det er denne dimensjonen kristentroen står og faller med.

Trykket i Ringerikes Blad 11. april 2015.

BIBELEN I POPULÆRKULTUREN

Oskar Skarsaune har helt rett: En av oss som står bak utgivelsen Bibelen i populærkulturen, Petter Skippervold, kom i skade for gjengi hans debattinnlegg i Morgenbladet feil. Dette beklager vi.

Når boka vår har kommet ut som et vitenskapelig verk på Scandinavian Academic Press er det fordi vi heldigvis presiserer våre hypoteser og funn på en mer sakssvarende måte enn det som skjedde i omtalen av Oskar Skarsaune i Vårt Land-intervjuet 27.10.14. Ja, vi baserer oss blant annet på Oskar Skarsaunes prisverdige og forbilledlige forskning i vår omtale av Da Vinci-koden!

For våre synspunkter på Bibelens posisjon i samtidskulturen vår er og blir hypoteser av foreløpig karakter som bør testes og drøftes som enhver annen vitenskapelig hypotese i årene som kommer. Vi håper mange vil være interessert i å delta i en slik samtale som allerede foregår på ulike nivåer innenfor forskningen internasjonalt. Vår bok er også et forsøk på å formidle en del av det som vi ser på som interessant internasjonal forskning som ikke er kjent for så mange norske lesere.

 
Populærkulturens bruk av Bibelen er et eksempel på hvordan kirken har mistet tolkningsmonopolet og Bibelen har på nye og epokegjørende vi sluppet ut av kirkens hender. Hva skal da kirke og samfunn gjøre?

Fra et kristent ståsted beror det på hva slags teologi som man mener skal være veiledende for holdninger og strategier overfor populærkulturens bruk av Bibelen. Er man først og fremst skapelsesteologisk orientert eller åpenbaringsteologisk orientert? Mener man evangeliet primært et motkulturelt budskap i dagens kontekst eller noe som tvert imot omfavner denne kommersielle og menneskeskapte kulturen? Det er interessant å observere avtegnelser av denne spenningen i den siste tidsdebatt i Vårt Land om samtidskunstens plass i kirken. Uansett om det er samtidskunst eller populærkultur som flyttes inn i kirkerom, er det et teologisk ansvar kritisk å vurdere uttrykkenes funksjon og mening innenfor og utenfor kirkerommet.

Fra et mer sekulært ståsted kan ett perspektiv være opplysningsorientert: Gitt at denne skriftsamlingen har en så opphøyd status i vår kultur, bør det være et samfunnsoppdrag å opplyse om hvilke ideologier og verdisett som er virksomme i både Bibelens tekster og i populærkulturens bruk av dem. Dernest kan man fra ulike verdimessige ståsteder kritisere dem. Dette kan være et ideologikritisk blikk på både Bibelen og populærkulturen.

Samtidig kan vi gjenfinne og anerkjenne potensialet for ideologikritikk og religionskritikk som også finnes innad i populærkulturens parodier. Parodiens latterliggjøring kan ende i blasfemi, en blasfemi som juridisk sett blir mindre og mindre problematisk selv om den utgjør en alvorlig utfordring for religionen. Men parodien kan også ha en dypt religiøs funksjon ved å få en ikonoklastisk rolle. Parodiens latterliggjøring kan åpne rom for å latterliggjøre og derigjennom også rive i stykker forvrengte menneskeskapte forestillinger om Gud. Ved at misforståtte gudsforestillinger brytes ned kan man fra kirkelig og teologisk hold erkjenne hvordan mer evangeliske og sanne gudsbilder kan vokse frem – også gjennom populærkulturen.

IKKE LIKEGYLDIG HVORDAN BIBELEN BRUKES

I vår bok Bibelen i populærkulturen er en av konklusjonene at Bibelens autoritet som både hellig tekst og kulturarv utfordres av populærkulturen. Når populærkulturens referanser til Bibelen bidrar til å sette den kirkelige fortolkningsrammen i bakgrunnen, påvirker dette også Bibelens posisjon i kulturen.

 

Den kommersielle bruken av Bibelen er en spennende ressurs for religiøse aktører og prester som meg selv, samtidig som den samme bruken setter Bibelens status som «bøkenes bok» under et nytt press. Fenomenet er komplekst.

 

Jeg vil hevde at Andreas Kristianansen innlegg i Vårt Land 22. oktober ikke tar høyde for denne kompleksiteten, når han skriver at «Det farlige med dagens underholdningsprogrammer er at de nesten alltid overser religion som en faktor i våre dagligliv.» Kristiansen skriver som om det er likegyldig hvordan Bibelen brukes, bare den brukes. Tilstedeværelsen av bibelske og religiøse referanser presenteres som et utvetydig gode: Jo mer, desto bedre. Lektoren presenterer for eksempel The Simpsons som en serie kristne bør omfavne uten å blunke, fordi det «er et av de få programmene som viser at det er vanlig å gå i kirken». Ifølge Kristiansen er det i denne serien «typer som karikeres, ikke kristendommen». I vår bok viser vi hvordan det ikke bare er typiske religiøse væremåter eller forestillinger som parodieres, men også hellige tekster. Dermed går parodien også til hjertet av noe av det hellige for de troende i Bokens religioner, i dette tilfellet jødedom og kristendom.

 

For Kristiansen later parodien til å være fullstendig uproblematisk, ettersom «parodier skjer fordi originalen har en viktig plass i kulturbevisstheten, og gjerne er noe man ser opp til». På denne måten har han gått glipp av noe av parodiens sentrale funksjon, nemlig at i sin bruk av originalen (i dette tilfellet Bibelen) fungerer parodien også kritisk. Parodien kan også latterliggjøre, spotte og ødelegge. I boka vår sår vi også tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til. Life of Brian var mer enn bare harmløs humor. Dette berører også sentrale problemstillinger om respekten for det hellige i kjølvannet av karikaturstriden.

 

Det betyr ikke at jeg tar til orde for «sensur og sanksjoner» i oppslaget eller i boka, slik Kristiansen antyder. Jeg mener likevel at forskere og offentligheten bør være oppmerksomme overfor det kulturelle skiftet i omgangen med det hellige, fra Life of Brian til South Park. Som forsker synes jeg fenomenet er umåtelig interessant.

 

Det betyr likevel ikke at jeg mener som Kristiansen, at «kristne bør glede seg over de få programmene som tar seg bryet med å inkludere religion og Bibelen». Hvis kristne er interessert i sin egen arv, bør de møte den til enhver rådende kultur med det kritiske lys Evangeliet kaster over både samtidskulturen og Bibelens tekster. Som prest mener jeg det er en hellig oppgave. Er det ikke mulig å stå opp for dette uten å bli stemplet som en «surmulende fari-seer»?

 

Trykket i Vårt Land 27. oktober 2014.

PÅ EN GLISSEN KIRKEBENK MED ŽIŽEK

Psykoanalytikeren Jacques Lacan anbefalte sine studenter på et tidspunkt å lese Paulus i ferien. Som prest kan jeg anbefale Lacans hengivne disippel Slavoj Žižek som påskelektyre. Minst like underholdende som påskekrim, og tidvis like eksistensielt som Jesu påskedrama.


I sterk kontrast til julehøytidens fullstappede kirker, er de samme kirkene påfallende glisne i den kristne kirkens viktigste høytid: Påsken. Nordmenn flest følger solens rytme fremfor kirkeårets puls, og sverger til appelsiner og solkrem i stedet for evangeliske pasjonsfortellinger i påskeferien.

Som barn av offisiell ateisme i et kommunistisk østblokkland, må sloveneren Slavoj Žižek kunne sies å være vel så sekularisert som vår norske hærskare av påsketurister. Men Žižek anser seg ikke ferdig med Gud, selv om den slovenske filosofen anser Ham for å være stein død. For Žižek har ennå ikke fått has på eller ryddet av veien det han kaller «korsets gåte»: hva døde egentlig på korset?

Det er flere grunner til at Žižek har sin egen korsvei eller vei til Jesu kors. For det første har han Hegels filosofi på slep i nærmest alt han foretar seg; en filosofi hvor påskeukens drama befinner seg i hjertet av dialektikken og spesielt i Žižeks utgave av denne. Žižek er jo ikke mindre depressiv i sin karakter enn at han betoner negativitetens moment i Hegelsk dialektiske maskineri. Det er «denne verdens natt», «dødskreftene» og innenfor Hegels kristne vokabular også Jesu død hvor subjektet blir fremmedgjort, men hvorigjennom subjektet også oppdager sin substans.

Det som dør på korset er for Žižek ikke bare Gud eller gudsforestillingen, men også all ideologi.

Ideologien har helt tilbake til Jobs bok i Det gamle testamente forsøkt å rettferdiggjøre menneskelig lidelse. Når Job protesterer mot teologien som forsøker nettopp dette, gjør han seg til verdenshistoriens første eksponent for ideologikritikk, ifølge Žižek. Job ser hulheten i det ideologiske sofisteri han møtes med i de teologiske forklaringsmodellene, men han proklamerer ikke Guds død selv om han oppdager Guds impotens og avmakt. Job har nemlig altfor stor sympati for denne avmektige guden som ikke kan gripe inn og gjøre noe med Jobs lidelse. I solidaritet holder han munn, skriver Žižek.

Det er her påskens hovedperson går et avgjørende skritt lenger når han roper fra korset: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15,34). Ifølge Žižek roper Jesus der hvor Job tier, og avdekker på denne måten at det ikke finnes noen Gud til å hjelpe og lindre lidelsen. Jesu rop utgjør ikke bare fundamental ideologikritikk i fom av kritikken av ideologien eller teologien som står til rådighet for å (bort)forklare og legitimere hans lidelse. Det åpenbarer også at det ikke skjuler seg en gud bak ideologien som avsløres. Bak det ideologiske skallet er det ingen guddommelig kjerne. Det er bare tomhet. Mennesket er alene i verden, og det er kristendommens dypeste åpenbaring og mest dyrekjøpte erfaring: den sterke, mirakuløse og overnaturlige Gud som enten kan legitimere menneskelig handling med «koordinater» eller ideologiske forestillinger finnes ikke. Den mektige Gud er død. Hva står da igjen?

Det som er igjen på Jesu kors er negativiteten, tomheten og avmakten. Det er med andre ord langfredagens temaer som står igjen som en eksistensiell gåte: Hva døde egentlig på korset?

Det er her Žižek kunne tatt følge med meg som kristen inn i en kirke og bort til en glissen kirkebenk en langfredag i påskeuken. Langfredag er dagen da Jesu oppstandelse ennå ikke har funnet sted, dagen da ingen lovprisning kommer ut av prestens munn, og dagen da menigheten etterlates i et rituelt uvisse og mørke. Men ville Žižek stilt seg ved siden av meg påskemorgen for å feire Oppstandelsen?

I likhet med sin filosofiske kompanjong og ateist Alain Badiou regner Žižek Jesu oppstandelse som «fabel» – om enn som en nyttig, ja, kanskje helt nødvendig fabel. For påskeukens store drama er for de to filosofene kroneksempelet på en Sannhetshendelse. Paulus’ proklamasjon av Jesu død og oppstandelse er for disse selverklærte kommunistene intet mindre enn paradigmatisk for alle revolusjonæres holdning til revolusjonen. Ved å gjenta Paulus’ militante og kompromissløse holdning til det den universelle sannhetshendelsen, har revolusjonære fra middelalderens millenarister til Lenin og den arabiske våren på samme vis vært lojale og trofaste mot politiske revolusjoner med universell karakter og betydning for hele menneskeheten. Derav navnet på Alain Badious bok om Paulus, _La fondation de l’universalisme_. Den første eksemplariske revolusjonære var altså apostelen Paulus, selv om han er et eksempel til etterfølgelse i formen – ikke når det gjelder innholdet i sannhetsbegivenheten han holder for sann.

«Kristus er oppstanden» er med andre ord et innholdstomt utsagn for Žižek. Kristendommens grunnsetning er tom i den forstand at det eneste som gjenoppstår på den tredje dag er en menneskehet som forstår at de må gjøre jobben selv – uten noen gud. Derfor kunne Zizek snakke om Den hellige ånd da han talte til Occupy-bevegelsens aktivister på Wall Street:

What is Christianity? It’s the holy spirit. What is the holy spirit? It’s an egalitarian community of believers who are linked by love for each other, and who only have their own freedom and responsibility to do it. In this sense, the holy spirit is here now. And down there on Wall Street, there are pagans who are worshipping blasphemous idols.

 
Etter å ha sittet side om side på langfredag og meditert over Jesu korsfestelse, hadde Žižek droppet salmesangen «Påskemorgen slukker sorgen» på høymessen 1. påskedag for i stedet å forkynne Guds død til politiske aktivister. For ifølge ateisten er Gud død. Menneskene må gjøre jobben selv. Derfor er Den hellige ånd iblant dem. God påske!
Publisert på www.salongen.no

NEKROLOGENS POLITIKK

En av det 20. århundrets største frigjøringskjemper har gått bort og en hel verden av statsledere er som statsminister Erna Solberg skriver i søndagens Aftenposten i «dyp sorg». Det er i alle fall det hun skriver i sitt minneord. Det hører med til nekrologens særegne sjanger, men også til nekrologens politikk.

Nekrologen faller i stor grad innenfor en av de tre hovedformene innenfor klassisk talekunst, den epideiktiske tale fra gravtalen. Betegnelsen er avledet av det greske ordet epideiksis, for fremvisning eller oppvisning. Til forskjell fra de to andre talesjangrene i det gamle Hellas og Rom hadde den epideiktiske tale ikke som formål å påvirke en beslutningsprosess. Den skulle derimot gi ris eller ros, som oftest det siste. Sammenvevingen mellom gravtalens storslåtthet og politisk makt var ofte stor.

I vårt moderne samfunn som opererer med et til dels fiktivt skille mellom politikk og religion, forbindes gravtalen derimot med det siste. Presten er hovedforvalteren av denne talesjangeren i det norske samfunn. Men med jevne mellomrom skriver kjente norske politikere minneord eller gravtaler, slik Solberg gjorde for Mandela på søndag. I likhet med det gamle Hellas gir denne sjangeren en anledning for politikeren til å retorisk sett å sole seg i glansen av moralske storheter som har avgått med døden og som skal hedres. Det var ikke uten grunn at store politikere dro i flokk og følge til Sør-Afrika i uken som gikk. For minnemarkeringer gir en sjelden anledning for politikere til å vise seg frem (derav epideiksis) uten å måtte forholde seg til politiske realiteter. Derfor gir et minneord som søndagens innlegg fra statsministeren en anledning til å retorisk skrive seg opp i en moralsk uproblematisk sfære hvor alt det gode hedres – høyt hevet over politiske realiteter for hennes eget parti Høyre. Solberg får lovprise Mandela og alle nordmenn som kjempet hans sak, blant annet kirken.

Som kirke forvalter vi et stort ansvar som profesjonelle utøvere av gravtalesjangeren. I møtet med døden tydeliggjøres det for oss som taleskrivere hvordan gravferdsseremoniens minneord – hvor lovprisningen er den forventede kutymen – veller opp ulike interesser omkring et menneskes ettermæle.

Når politikere går inn i denne rollen settes politiske interesser unngåelig i spill. Der hvor Aftenposten på prisverdig vis den siste uken har problematisert ulike former for norsk støtte av apartheidregimet, lovpriser Erna Solberg norsk motstand mot det samme regimet uten å nevne problemene med ett ord. Og der hvor Aftenposten tydeliggjør partiet Høyres motstand mot boikotten Nelson Mandela og Desmond Tutu ba om, fremhever Erna Solberg sitt solidariske skolebesøk i Tanzania for Operasjon Dagsverk i 1985. Politiske realiteter tildekkes med moralske kvaliteter.

Denne tildekningen skjer desto mer effektivt gjennom Erna Solbergs penn fordi vi ofte glemmer hvordan politikk og maktkamp spiller problematiske roller i rituelle kontekster som et minneord. Og tildekningen understøttes av den unisone enigheten om Mandelas storhet. Lovprisningen av Mandela fortrenger et politisk traume som Aftenposten har bragt frem i lyset: Norge smurte apartheidstaten med olje. Og partiet Høyre gikk med regjeringsmakt gjennom 1980-tallet i front for å motarbeide en boikott historikere i dag slutter seg til som en av hovedårsakene til apartheidregimets fall (Aftenposten 13.12.13).

Gjennom nekrologen utøves en særegen politikk. Den er bare så lett å miste av syne i all den moralske lovprisningen.

POLITIKERFORAKT OVERFOR VITENSKAPEN

Hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter?

I sitt klassiske innlegg om verdifrihet innenfor samfunnsvitenskapene foreskrev sosiologen Max Weber på 1920-tallet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk som fremdeles har bred tilslutning: Politikere skal bestemme formålet med politikken, forskerne skal vise hvilke midler politikerne har til rådighet og hvilke konsekvenser de kan ha. For at denne arbeidsdelingen skal virke, er vi avhengige av at politikerne tar forskernes meninger på alvor ved å gå inn i argumentasjonen deres på en redelig og gjennomsiktig måte. Gjennom valgkampen og etter den siste tidens regjeringsforhandlinger har vi sett tendenser til det motsatte. Politikerne har ikke møtt forskernes motforestillinger med saklig argumentasjon, men med generelle avvisninger og unnvikelser.

Før valget ble Høyre konfrontert med masteroppgaven fra Norges Handelshøyskole som viste at kutt i formuesskatt i liten eller ingen grad ville stimulere til gründeres verdiskapning. Først karakteriserte Erna Solberg masteroppgaven som en «studentrapport». Deretter hevdet hun at utvalget av bedrifter som lå til grunn for studien ikke var godt nok.

Hun sa at man med utvalget «har valgt vekk ganske mange eksisterende familiebedrifter» uten å informere om hvor mange dette dreide seg om. Der hvor studien tallfestet et omfattende og arbeidskrevende materiale, unnlot politikeren å tallfeste noe som helst. Hun betvilte studiens grunnlag med vage, generelle påstander. Til alt overmål avbrøt hun selv intervjuet om saken på NRK før journalisten var ferdig med å stille spørsmål. Sakens innhold ble ignorert på direkten.

Etter regjeringsforhandlinger har vi sett utspill fra forskere som advarer de blåblå mot å styrke kontantstøtte av hensyn til integrering, kutte i pappapermen av hensyn til likestilling eller stenge folks innsyn i skattelistene for å unngå skatteunndragelser. Det er prisverdig forskningsformidling som bidrar til å sakliggjøre og løfte det offentlige ordskiftet. Men hvor er de blåblå politikerne som imøtegår forskernes funn og konklusjoner med saklige argumenter? Etter mitt skjønn burde det være politikernes plikt som en del av den samfunnsmessige arbeidsdelingen mellom vitenskapen og politikken. Det betyr på ingen måte at forskere skal diktere politikken. Politikerne må være de som beslutter ut fra det Weber kaller «subjektive verdidommer».

Det kan også hende at politikerne vil trosse forskernes advarsler om negative konsekvenser fordi verdier som «valgfrihet» eller «personvern» er viktigere for dem. Men jeg har til gode å se særlig mange politikere som er ærlige på når de trosser faglige råd og hvilke ubehagelige konsekvenser det kan ha, selv om politikerne unektelig er ansvarlige for dem.

Trykket i Dagsavisen 5. november.