DEN NYE PAVEN OG MILITÆRDIKTATURET

Siden valget av Jorge Bergoglio som ny pave, har forvirringen hersket i internasjonale medier om denne mannens fortid. Var argentineren en angiver for militærdiktaturet mellom 1976 og 1983, eller var han et heroisk medmenneske som reddet livet til uskyldige fanger?

Sist fredag tok kontroversene rundt den nye paven en ny vending da Vatikanet for første gang avviste all kritikk av Bergoglios rolle under militærdiktaturet. Vatikanets pressetalsmann Lombardi hevdet at det «aldri hadde vært en troverdig anklage mot ham» [Bergoglio ]. Dermed har Vatikanet tatt den nyvalgte pavens parti mot et av ofrene fra militærdiktaturets dager.

Kontroversene rundt den nye paven starter med fengslingen av to jesuittprester 23. mai 1976 i slumbydelen Bajo Flores i Buenos Aires. Det har gått to måneder siden de militære tok makten. jesuittene Orlando Yoirio og Fransisco Jalics. De blir tatt med til en av marinens hemmelige fengsler hvor de går igjennom brutale avhør og grov tortur i løpet av en periode på fem til seks måneder.

Bare én uke i forveien hadde erkebiskop i Buenos Aires, Antonio Carlos Caggiano, fratatt Yoirio rettighetene som prest uten noen forklaring. Det skjedde etter at dagens pave Frans som overhode for jesuitterordenen hadde bedt Yoirio og Jalics om å forlate de fattige i slummen. Det var angivelig for å beskytte de to jesuittprestenes egen sikkerhet. Men prestene nektet å adlyde ordre. De mente det var uforsvarlig å forlate de fattige i denne situasjonen.

I arbeidet med å skrive biografien om den katolske frigjøringsteologen Lidio Dominguez, som rømte fra militærregimet i Argentina til Norge, har jeg fått nært kjennskap til Yoirios tilfelle. Dominguez samarbeidet nært med Yoirio i nettopp dette slumområdet, og de to møttes i Vatikanet to år etter Yoirio hadde sluppet ut av fangenskap. Da hadde Vatikanet agert og fått Yoirio ut av diktaturet og i trygghet. Ifølge Bergoglio skjedde det på grunn av hans bestrebelser overfor militærregimet for å få løslatt Yoirio.

Men i følge Yoirio var det ikke slik. Tvert imot hadde Bergoglio satt hans liv i fare ved å åpent kritisere hans virksomhet i slummen under et diktatur. I følge Argentinas ambassadør i Vatikanet hadde de militære fengslet og torturert Jalics og Yoirio fordi deres overordnede i kirken hadde informert om at minst en av dem var geriljakriger. Var det Bergoglio som sto bak?

Ifølge Dominguez forsto jesuitter som Yoirio hvilken fare de sattes seg selv i. De levde med denne faren daglig, og konkrete dødstrusler mot radikale prester ble mer og mer vanlig. De trengte derfor ingen advarsel fra en overordnet som Jorge Bergoglio. Vanligvis skyldtes denne type inngripen fra en mer konservativ overordnet noe helt annet, nemlig forsøk på å vingeklippe radikalismen blant frigjøringsteologene. Det pågikk tross alt en maktkamp på alle nivåer i kirken, mellom konservative og radikale. Yoirio hadde da også, nettopp under Bergoglios ledelse, blitt fratatt lærerposisjonen på jesuittenes innflytelsesrike fakultet året i forveien, fordi han underviste frigjøringsteologien.

Militærkuppet tydeliggjorde den sterke dragkampen som lenge hadde pågått i den katolske kirke i et Argentina preget av borgerkrigslignende tilstander. Skulle kirken bidra til å gjenopprette ro og orden, om mulig med alle midler? Skulle kirken holde seg til det åndelige og ikke involvere seg i politikk? Eller skulle kirken bidra til å skape politiske endringer som kunne utjevne de enorme klasseskillene mellom fattig og rik?

Disse tre problemstillingene avspeiler grovt sett tre ulike strategier som de argentinske kirkelederne, blant dem den nåværende pave, møtte militærdiktaturet med.

Den første gruppen av kirkeledere, med tette bånd til de militære, valgte offentlig å støtte kuppmakerne. Blant dem var biskopene Tortolo og Bonamin som lot seg avbilde med generalene, velsignet militærutstyr og forsvarte kuppet som et forsvar av kristen sivilisasjon som var under angrep fra geriljaenes gudsfiendtlige marxisme. Disse katolske lederne stolte på de militære og utvekslet trolig mye informasjon med dem.

Den andre gruppen av ledere i den katolske kirke ønsket ikke at kirken skulle bli involvert politisk. I den grad de selv involverte seg, var det for enkeltmennesker. De mente at offentlig kritikk av militærregimet ville skade dialogen med de militære lederne. Dermed var det best å tie om diktaturet, for å kunne hjelpe flest mulig av enkeltofre for det de så på som  overdrevet maktutøvelse fra de militære.

Blant de frigjøringsteologisk orienterte biskopene fant man den tredje gruppen, som ikke nølte med å kritisere regimet offentlig. De var tidlig ute med å hevde at  menneskerettighetsbrudd fant sted, og noen av dem måtte betale en høy pris for kritikken. En av de skarpeste offentlige kritikerne av regimet var biskop Enrique Angelelli. Han ble drept i en iscenesatt bilulykke, trolig av regimet.

Alt tyder på at dagens pave tilhørte den andre gruppen. Jorge Bergoglio gikk som jesuittenes overhode stille i dørene. Han kan ha brukt skarpe ord i brevets form, men de befinner seg i tilfelle i lukkede arkiver. Vi vet at han aldri fremførte skarp kritikk av den ene eller andre siden under militærdiktaturet offentlig. Det vi derimot ikke vet med sikkerhet, er hvilken rolle han har spilt overfor ofrene for militærdiktaturet. Vi har et av ofrenes anklagende og detaljerte versjon gjennom Orlando Yoirio, men vi har også Bergoglios versjon. Ord står mot ord.

Uansett Vatikanets offisielle forsikringer på vegne av Bergoglio er det for mange lukkede arkiver og for mye taushet fra historiske aktører til at tvilen rundt den nye pavens rolle i en hardt prøvet situasjon blir bort med det aller første. Kanskje må flere arkiv åpnes og involverte aktører på begge sider gå bort før sannheten kommer frem i  lyset?

Trykket på NRK.NO 19. mars 2013.