NÅ ER DET BIBELEN SOM GJELDER

Nominasjonsprosessene i den amerikanske presidentvalgkampen er i gang. Mange venter likevel på at disse skal ta slutt og på at en kandidat fra hvert parti skal stå igjen i den store finalen. Da kan valgkampen i USA for alvor begynne.

For oss som fra et religionsfaglig ståsted er opptatt av Bibelens rolle i USAs politikk, er det imidlertid nå at mye av det spennende skjer. For ingen faser av valgkampen har vært så mye preget av bibelske referanser de siste valgene som nettopp republikanernes nominasjonskamp. 4. mai (eller «for få dager siden») lanserte Ben Carson sitt kandidatur for republikanerne. Med et grunnfjell i Tea Party-bevegelsen er han av dem som er mest er avhengig av Bibelen for å understøtte sitt kandidatur.

Fra et forholdsvis sekulært vesteuropeisk ståsted fremstår den religiøse dimensjonen ved presidentvalgkampene i USA som temmelig eksotisk. For norsk politikk er Bibelen et fremmedelement det er høyst risikabelt å bruke retorisk. Og de få gangene den brukes, er det gjerne for å latterliggjøre motstanderen. Da Lars Sponheim utover sin lederkarriere i Venstre virkelig fikk sving på retorikken sin, gikk det over alle støvleskaft da han angrep daværende næringsminister Sylvia Brustad med fikenblad-motivet fra 1. Mosebok (3,7): «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg», ble betraktet som politisk mobbing av flere kommentatorer.

I USA har Bibelen både en langt mer sentral plass og en motsatt funksjon i retorikken. Å angripe motstanderen ved hjelp av Den hellige skrift virker ofte mot sin hensikt, fordi den underliggende forestillingen som fremgangsrike politikere vet å spille på er at Bibelen er et samlingspunkt. Den uttrykker som Barack Obama formulerte det i sin store gjennombruddstale på demokratenes landsmøte i 2004: «It is that fundamental belief that makes this country work». Dermed bekreftet Obama bildet som Ronald Reagan hadde tegnet opp under republikansk medvind fra det kristne høyre på 1980-tallet: Bibelen er den mest grunnleggende bok for det amerikanske samfunnet. Om man er demokrat eller republikaner spiller liten rolle når Bibelen brukes politisk i USA. For alle de tre siste presidentene i USA – som alle tre også ble gjenvalgt – visste hvordan de skulle bruke «bøkenes bok» på en mest mulig taktfull måte.

Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama har alle det til felles at de har praktisert det forskerne kaller «dobbel koding». Ved å sitere fra Bibelen på velvalgte steder i sine politiske taler, i passe doser og ofte gjennom å dekke over referansene glir bibelske bilder og uttrykk organisk inn i deres retorikk. De kan bruke bibelske uttrykk som «størst av alt er kjærligheten» uten å gjøre et poeng av at ordene stammer fra Paulus i 1. Korinterbrev. På den måten signaliserer de til sine religiøse velgere at de kan sin bibel og har en kristen tro, uten å støte fra de sekulære velgerne i USA som reagerer negativt om talene er overlesset med bibelsk språk.

Vi vet ikke hvem som blir republikanernes kandidat, men analytikere peker på Hillary Clintons ubestridte posisjon i det demokratiske partiet. Clintons retorikk så langt tyder på at hun mestrer det politiske spillet med Bibelen til fulle. Da hun ble intervjuet i den «liberale» avisen New York Times i fjor og fikk spørsmålet om hvilken bok som har formet henne mest som menneske, var svaret gitt på forhånd: «The Bible was and remains the biggest influence on my thinking.» (11.06.14)

Clinton har valgt en sørstatspastor blant sine nærmeste rådgivere, hvilket ofte er klokt. Sørstatsbaptisten er på mange måter symbolet på den arkaiske kristne amerikaneren. Både Bill Clinton og Jimmy Carter viste hvordan spiselige sørstatsbaptister har gjort stort suksess som demokratiske kandidater. Clinton har sin religiøse oppvekst fra The United Methodist Church, men nøler sjelden med å understreke at den har vært «fundamental» for hennes identitet og tro.

Clintons spill med Bibelen er skiller seg likevel fra republikanske kandidater som skal mobilisere enda lenger til høyre.  Ben Carson er en som nå går inn i nominasjonsdebatter hvor bibelsitater kan hagle på en måte som ikke egner seg i de store nasjonale debattene mellom de to kandidatene det står om til slutt. For kandidater som Carson gir Bibelen veiledning i mye mer enn bare likekjønnet ekteskap eller abort. Kandidaten fra Maryland har forsvart fysisk avstraffelse av barn, med henvisning til Salomos Ordspråk og han tar til orde for en flat føderal skattesats med begrunnelse i Det gamle testamentets bud om tiende. Carson står i den republikanske fortolkningstradisjonen som Herman Cain representerte i nominasjonskampen for fire år siden. Cain hyllet ingen andre enn Jesus Kristus som «den perfekte konservative», fordi Jesus hjalp de fattige uten hjelp fra en kostbar velferdsstat: “He helped the poor without one government program. He healed the sick without a government health-care system.”

For sekulære europeere som er fascinert av religionens styrkede rolle i amerikansk politikk  kan det altså være mye å glede seg til i tiden som kommer.

 

Trykket i Verdens Gang 18. mai.