VATIKANETS TRIUMF PÅ CUBA

Paven vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig unntak: Forholdet til Cuba.

 

Mange øynet et stort håp da argentineren Jorge Bergoglio ble utnevnt til pave etter Benedikt XVI. Som en av dem som advarte mot å sette for stor lit til paven, ble kanskje undertegnede oppfattet som litt av en gledesdreper med påminnelser om pavens mildt sagt tvilsomme rolle under militærdiktaturet i Argentina (1976-1983).

 To år ut i pave Frans sitt pontifikat er det fortsatt grunn til å være kritisk når internasjonale medier begeistres av pavens ord signaler om åpenhet, for eksempel om likekjønnet samliv. Samtidig som paven tilsynelatende sensasjonelt sier vi ikke skal fordømme homofile, er heller ikke den katolske læren om spørsmålet om homofilt samliv blitt endret en tøddel under pave Frans. Det er vanskelig å se at pavens fremtoning vil lede til noen epokegjørende endringer innenfor Den katolske kirke. Derimot ser det ut til at paven har noe til felles med USAs president Barack Obama. De vil huskes mer for sin sympatiske fremtoning enn historiske innvirkning, med et viktig felles unntak: Forholdet til Cuba.

Politiske analytikere har i internasjonale medier den siste tiden fremhevet Vatikanets konstruktive rolle i meglingen mellom USA og Cuba som den største diplomatiske triumfen til Vatikanstaten på mange år. Hvordan var dette mulig? I utgangspunktet skulle man anta at USA og Vatikanet hadde en felles fiende i den lille karibiske kommuniststaten: Under Castro kommunisme ble katolsk gods ekspropriert, prester ble fengslet eller landsforvist og staten erklært offisielt ateistisk i 1962. Kampen mot den aggressive innskrenkningen av religionsfriheten har da også lenge vært blant begrunnelsene for USAs handelsembargo mot Cuba. Så hvorfor har da Vatikanet presset USA til å lempe på embargoen og gå i dialog med det cubanske regimet? For mye tyder på at USAs skiftende regjeringer har regnet Vatikanet som en trofast alliert i sin isolasjonspolitikk overfor Cuba. Derfor har de blitt desto mer skuffet og frustrert over at Vatikanet ikke har fulgt opp USAs konfronterende linje. Hva er det amerikanerne har misforstått med de katolske overhodenes holdninger?

Det første slaget i ansiktet fikk USA i 1998 da pave Johannes Paul II kom på sitt første besøk på øya. Siden Reagan og Bush senior hadde USA aktivt motarbeidet pavens planer om å besøke Cuba. De fryktet at en katolsk pave foran jublende folkemengder i et kommunistisk land ville legitimere Castro. Og de fikk delvis rett. I 1998 kritiserte pave Johannes Paul menneskerettighetsbrudd på Cuba i skarpe ordelag. Men dette hadde de cubanske lederne etter stor sannsynlighet ventet. Det var mer uventet at paven også gikk til angrep på USAs handelsblokade. Den ble betegnet som «undertrykkende» og «etisk uakseptabel». Kritikken av USA overrasket regjeringene i Havana og Washington.

Det har vært nokså ukjent at krefter i Vatikanet hadde utøvet diplomatisk press overfor Cuba for å få landet til å frigi løsepengene fra en av historiens største kidnappingssaker på 1970-tallet. Da hadde den argentinske bygeriljaen Montoneros fraktet kofferter med millioner av dollar for oppbevaring i den cubanske sentralbanken på Havana, en gerilja som ble dannet av katolsk studentungdom med prester og ordensfolk i rekkene. Den frigjøringsteologisk orienterte kardinal Eduardo Pironio fikk tydelig beskjed om at hvis dette enorme pengebeløpet ble så mye som nevnt en gang til av Vatikanet i forhandlingene, kom Cuba til å avlyse pavens besøk. Og dette var altså den samme paven som hadde bekjempet frigjøringsteologien i Latin-Amerika, noe som illustrerer hvordan ulike ideologiske interesser kan virke sammen innenfor en mangfoldig og ofte kontradiktorisk religiøs institusjon som Den katolske kirke.

Men pavens besøk i 1998 gikk som planlagt. Pave Benedikt XVI, også han en mangeårig kritiker av marxismen og bekjemper av katolsk frigjøringsteologi, var i likhet med forgjengeren forsiktig med å kritisere det cubanske regimet mer enn forventet da han gjestet Cuba i 2012. Den antakelig viktigste grunnen til denne holdningen i 1998 og 2012 var at katolisismen på Cuba sto i fare for nærmest å forsvinne. Paradoksalt nok var det Castro-regimets brutale forfølgelse av katolisismen som indirekte ga Cuba det viktige diplomatiske handlingsrommet overfor Vatikanet. Cubanerne visste at Vatikanet var livredde for å tape ytterlige terreng. Det gjorde det slett ikke bedre for Vatikanet at de mistet millioner av medlemmer i resten av Latin-Amerika, i kjølvannet av pinsebevegelsens kolossale erobring av troende på kontinentet. Vatikanet var altså allerede under press på andre fronter.

Blant annet derfor presset Vatikanet USA til å søke forsoning og dialog med det cubanske kommunistpartiet. Pave Johannes Paul II sin innbitte motstand mot begge golfkrigene til USA, i både 1991 og 2003, tyder på at Vatikanets overhode følte seg lite bundet av supermaktens geopolitiske preferanser. Dette til tross for den samme pavens kamp mot kommunismen i Øst-Europa gjennom hele 1980-tallet.

Denne diplomatiske arven tyder på at heller ikke Vatikanets politikk overfor Cuba representerer noen revolusjonerende vending under pave Frans sitt pontifikat. Tross ganske andre toner i den pavelige retorikken bygger Latin-Amerikas første pave på de foregående pavene overfor en hardt presset kommuniststat. Men så er det neppe noen annen beslutning i pave Frans’ levetid som vil bidra like drastisk til en forbedring av et folks livsvilkår som denne: Å stå last og brast ved kirkepolitikken til sine forgjengere overfor USA i forholdet til Cuba.

Når pave Frans i september kommer på offisielt besøk til Cuba er det disse historiske realitetene vi skal være oppmerksomme på i møtet med pavens sjarmerende gester og friske retorikk.

Trykket i Dagsavisen 1. juni.