KIRKEN MÅ VÅGE Å TIE

Jeg er helt enig med Gyrid Gunnes og Stig Lægdene (Klassekampen 13.11.15) i at Kirken bør «hjelpe politikerne til å løfte blikket på det som er krisen». Det er derfor jeg reagerer på biskopenes bastante avvisning av kutt på bistandsbudsjettet. Det å fremstille en spesifikk budsjettprioritering som moralsk god og en annen som «uverdig», innebærer ikke nødvendigvis å løfte blikket. Det kan derimot være å sakralisere én type politikk eller på én sektor på bekostning av mange andre. Det skal en biskop av teologiske grunner vokte seg vel mot.

 

Biskopene må som alle andre aktører i offentligheten argumentere forståelig og overbevisende. Men til forskjell fra andre aktører må også biskopene legitimere sine posisjoner teologisk. Det hjelper ikke nødvendigvis å være rik på velmenende politiske ideer om man som biskop er fattig på teologi.
 

Forfatterne av innlegget skriver at spørsmål om hva som er effektiv hjelp er «en helt annen diskusjon». Da lurer jeg på om vi har fulgt samme debatt. Sylvi Listhaugs svar i Dagsnytt Atten (04.11.15), som ble harselert med i etterkant, var av utilitaristisk art: Hun trodde Jesus ville «hjulpet flest mulig». Om FrP fører en politikk som hjelper «flest mulig», bør Kirken overlate til den brede offentlighet å diskutere. Men hele problemstillingen om hva Jesus ville gjort ble ignorert av biskopen i den samme debatten. Var det fordi biskopens sinnelag overgikk Listhaugs utilitaristiske Jesus, eller hva ville Kirken kommunisere? Lider biskopene av moralsk selvgodhet?

 

„Det primære og egentlige er mennesker i desperate livssituasjoner som kjemper for sine liv,» skriver teologene. Ja, det er nettopp derfor biskopene ikke bør skusle bort Kirkens unike mulighet til å vekke mennesker til det etiske alvoret Europa står oppe i. Vi trenger ikke være enige i bruk av virkemidler og budsjettmessige prioriteringer for å utfordres politisk og eksistensielt av flyktningenes lidelser. Og svarene på denne etiske rystelsen fra bilder fra Middelhavet eller konkrete møter med flyktninger kan være mange. Her er det ikke bare ett handlingsalternativ. Vi er kalt av Gud til handling på en bred front.

 

Derfor burde Kirken bruke offentlig debatt til å bygge opp et større fellesskap hvor dette etiske alvoret kan synke inn over oss, enten vi sympatiserer med SV eller FrP. Det er en fundamental kirkelig oppgave jeg ikke kan se at biskopene har tatt alvorlig nok.

 

Det er fortsatt tid. La oss ikke gjøre som biskopene nå gjør. La oss ikke belære annerledes tenkende som kommer til kirken om hvor «uverdig» budsjettforslaget til de politiske partiene de sympatiserer med er. La oss i stedet samle alle slags mennesker til å høre Bibelens ord om å ta imot den fremmede – i tillit til at Ordet kan inspirere tanken og bevege hjertet. Så kan vi i lys av dette diskutere effektive sosiale og politiske tiltak eller gi rom for bekymringer ved den økende migrasjonen i fellesskap – i vissheten om at alle har noe verdifullt å bringe inn i samtalen og i arbeidet.

 

Vi trenger Kirkens stemme i offentligheten, men ytterst sjelden for å bli fortalt hvilke spesifikke politiske løsninger som svarer best på komplekse dilemmaer. Kirken må kjenne sin besøkelsestid. Den må av og til våge å tie.

 

Trykket i Klassekampen 17. november 2015.