HVOR LANGT SKAL KIRKEN GÅ?

Biskop Atle Sommerfeldt karikerer synspunktene mine i gårsdagens avis. Jeg har ikke skrevet at kirken aldri skal engasjere seg i flyktningkrisen eller klimatrusselen. Jeg har påpekt noen mulige problemer ved måten biskopene utøver denne rollen på. Jeg har heller ikke skrevet at vi skal «erkjenne at statsråder har mer kompetanse enn kirken». Jeg har hevdet at fagpersoner på ulike felt besitter kunnskap en biskop ikke har. Derfor er det nødvendig å lytte til deres fagkunnskap for å oppdage teologiens relevans i debattene.

Sommerfeldt påstår også misvisende at jeg vil overlate samfunnsspørsmål utelukkende til «kongen, embedsmenn og politikere». Nei, jeg har problematisert biskopene som religiøse aktører i politikken. Det er grenseoppganger en biskop burde være interessert i. Flere enn meg har etterlyst en skjerpet teologisk bevissthet.

Sommerfeldts svar på problemet er interessant: «Min erfaring er at et sakralt språk i den offentlige samfunnsdebatt ofte får liten betydning for beslutningstagere eller oppfattes som utilbørlig maktspråk.» Hvis beslutningstakere er den primære addressaten for biskopenes offentlige utspill er det oppklarende. Men erkjenner ikke Sommerfeldt at han forholder seg til en bredere offentlighet som biskop enn som så? Og tror han holdninger utelukkende formes i gudstjenesten i en folkekirkelig kontekst som den norske?

Evangeliet har politiske implikasjoner. Spørsmålet i enhver kontekst er hvilke. Sturla Stålsett skriver innsiktsfullt i en artikkel om kirkens politiske rolle:  «Det ‘politiske program’ for de enkelte troendes gudsrike-praksis er i prinsipp det samme som for kirkens, men disse kan og bør våge å gå lenger i konkretisering i den spesielle situasjon, og ta i bruk politiske midler utover de som kirken som institusjon kan.» (NNT 1994)

Dette er sakens kjerne: Hvor langt inn i det politiske skal kirken gå?

Trykket i Klassekampen 19. november 2015.