DONALD TRUMPS UPASSENDE BIBEL

«Mange tenker at dette er Guds mann for USA», er overskriften til Alf Gjøsunds balanserte kommentar om Donald Trumps nominasjonsvalgkamp i Vårt Land 10.12.15. Gjøsund bemerker poengtert at Trump «vifter med Bibelen». Bemerkningen er treffende for Trumps langt løsere og mer uforpliktende omgang med Skriften enn sine republikanske forgjengere som har ligget i tet i nominasjonsvalgkampen, slik Trump nå gjør.

Vi som følger Bibelens funksjon i amerikansk presidentvalgkamp med særlig interesse, fascineres av Donald Trumps omgang med «Bøkenes bok». For på samme måte som Trump bryter med god kutyme på i sin omtale av religiøse og sosiale minoriteter (muslimer, handikappede), ser han også ut til å gå imot suksessoppskriften til de siste valgkampenes seierherrer.

Trump har riktignok gjentatte ganger fremhevet Bibelen som hans favorittbok eller som den beste boka i verdenshistorien. Men i motsetning til George W. Bush og Barack Obama nektet Donald Trump tidligere i høst å oppgi favorittverset sitt i Bibelen med begrunnelsen om at det var for privat. Dermed støttet han seg til en sekularistisk begrunnelse som presidenter fra Ronald Reagan til Barack Obama har distansert seg fra. De sistnevnte har vært omhyggelige i sin retorikk for ikke å bli sett på som sekularister.

Da Trump endelig kom med et bibelsitat i et intervju i september brøt han god skikk på to måter: For det første siterte han fra Ordspråkene, som ikke akkurat blir regnet som sentret i evangeliske kristnes kanon. Jobs bok og Ordspråkene har snarere vært de erklærte favorittbøkene i Bibelen til mer sekulære demokratiske kandidater, ikke republikanere som har sin velgerbasis blant protestantiske kristne. For det andre strevde journalister og kommentatorer etter intervjuet med å finne igjen sitatet; det finnes ikke. Uttrykket Trump hevdet var et bibelsitat lot seg ikke finne i noen engelsk bibeloversettelse. Underteksten til intervjuet ble for mange: Denne mannen kan ikke sin bibel.

Skulle Trump gå helt til topps med denne strategien, vil muligens spillereglene for bruken av Bibelen i amerikansk politikk bli noe endret. Likevel: Hillary Clinton er favorittkandidaten som nettopp følger de etablerte spillereglene. Hun kan kunsten med organisk å veve bibelreferanser inn i sine politiske taler på en måte som både kommuniserer med religiøse og unngår å støte fra seg sekulære velgere.

Hun fremstår som akkurat passe religiøs – selv i en offentlighet som forstyrres og filleristes av en høyrepopulist med ambisjoner om å komme helt til Det hvite hus.

Trump forstyrrer med både å markedsføre seg som en protestant og som har brutt ekteskapet flere ganger. Han forstyrrer gjennom å forsikre om at han har gått på søndagsskolen, samtidig som han har vært tilhenger av abort. Appellen til denne paradoksale figuren kan tyde på at deler av velgermassene i USA er i bevegelse.

Bibelen har blitt brukt i amerikansk presidentvalgkamp for å styrke kandidatens oppriktighet og troverdighet. Men kanskje har Trump nettopp så stor troverdighet gjennom sin høyrepopulisme hvor han snakker «rett fra levra», som vi sier på norsk, at han kan nøye seg med «å vifte med Bibelen».

For tidligere har det ikke vært nok å vifte med Skriften. Man skulle demonstrere at man kunne den i tillegg.

På trykk i Vårt Land 17. desember 2015.