PAVENS ROLLE UNDER DIKTATURET ET TALENDE EKSEMPEL

Valget av Jorge Bergoglio som ny pave har aktualisert spørsmålet om Den katolske kirkes rolle under militærdiktaturet. For Bergoglios rolle under diktaturet var ikke enestående. Den var tvert imot talende for katolske lederes skjebnesvangre valg i en prøvelsestid for kirken.

Aktualiseringen av Bergoglios rolle har skjedd med utgangspunkt i bortføringen, fengslingen og torturen av to jesuitter. Om Bergoglios beslutning om å ta de to prestene ut av tjeneste i slummen på dette tidspunktet, var en bevisst eller uintendert grunn til at Jalics og Yoirio ble bortført kan vi ikke være sikre på. Vitneutsagn står mot hverandre, og det er flere uforklarlige forhold som gjør det vanskelig å trekke konklusjoner.

Det vi derimot vet mer om er Bergoglios generelle strategi under militærdiktaturet. Denne strategien var representativ for de fleste av de katolske kirkelederne. Det er nettopp de som valgte denne strategien senere har blitt forfremmet til mektigere posisjoner. De er talende eksempler på hvorfor Den katolske kirke som helhet i Argentina aldri ble den sterke motkraften til diktaturet, slik kirken var det i andre latinamerikanske land under den kalde krigen.

Den pavelige utsendingen Pio Laghi ble en god venn av admiral og kuppmaker Massera. De nære maktrelasjonene sikret Laghi unik kjennskap til begivenhetenes gang i Argentina.

USA ble informert om de militæres planer om kupp 17. Mars 1976 via sin ambassadør. Den politiske støtten fra USA var imidlertid ikke tilstrekkelig. Generalen ønsket også et klarsignal fra kirken. Natt til 23. mars 1976 tok biskopene Tortolo og Bonamín imot generalene Videla og Agosti i sitt bispesete i Buenos Aires. Få timer senere dukket de samme generalene opp på argentinsk TV og radio. Militærkuppet hadde fått sin kirkelige velsignelse.

I ukene som fulgte ble sosialt radikale katolske katekister, seminarister, nonner og prester fengslet og flere av dem drept. 10. mai 1976 var alle de argentinske biskopene samlet for første gang siden kuppet.

Møtet åpnet med at hver enkelt biskop fortalte om forholdene i sitt bispedømme. En stor gruppe biskoper kunne redegjøre for forsvinninger, drap, tortur og fengslinger. Andre biskoper betvilte innholdet i beskrivelsene.

Det ble lange diskusjoner gjennom de neste dagene. 13. mai stemte flertallet på bispekonferansen mot offentliggjøring av et dokument som inneholdt beretninger om kidnapping, likvidering og forsvinninger i de enkelte bispedømmene. Dermed måtte konferansen forfatte et nytt dokument, som flertallet kunne samle seg om. For hver korreksjon, ble den kritiske tonen mot militærjuntaen dempet. Til slutt var alle påstander om  overgrep fjernet. I stedet sørget majoriteten av biskopene for at dokumentet uttrykte forståelse for regimets fremgangsmåter. Biskopene var tause om det som pågikk, men ga regimet likevel en doktrinær legitimitet. Biskopene skrev at i søken etter det juntaen kalte for ”den nødvendige sikkerheten” blandet den ”de sjenerøse bestrebelsene, i bunn og grunn ofte kristne, for å forsvare rettferdigheten, de fattigste og de stemmeløse” sammen med ”den politiske subversjonen, marxismen og geriljaen”. Dokumentet fra 15. mai ble vedtatt med 51 mot 10 stemmer.

Kunn åtte dager senere ble jesuittene som var under den nåværende pave sin bekyttelse, fengslet av de militære. To uker senere, den 4. august, ble biskop Angelelli ble drept ble drept i en iscenesatt bilulykke av regimet. Han var en av de 10 som hadde stemt mot biskopenes slutterklæring.

Spørsmålet var om hendelsene ville føre til at kirken fordømte overgrepene . Men nei: En øredøvende stillhet fra kirkens øverste ledere fulgte i kjølvannet av Angelellis død: Ingen offentlig kritikk og ingen krav om etterforskning.

I 1977 ble Jimmy Carter valgt til ny president i USA, og menneskerettigheter kom på agendaen. Carter ville bruke Laghi til å presse juntaen, men Laghi holdt igjen. Han fastlo at at de argentinske generalene kjente til menneskerettighetsbruddene som ble begått under deres ledelse. Å nevne dette for dem ville bare være å “strø salt i sårene deres”, sa Laghi.

De fremste argentinske biskopene ville verken ta imot besøk fra Mødrene på Mailplassen eller snakke om forsvinningene i offentligheten. Og da Mødrene på Maiplassen i 1979 endelig hadde fått audiens hos paven, ble møtet avlyst i siste sekund. Pio Laghi hadde gitt paven beskjed rett før møtet om at Mødrene var kommunister.

For å forstå pavens holdning til diktaturet, er denne beretningen om biskopene og Pio Laghis handlinger helt avgjørende. Pave Frans I var ikke alene i sin fortielse av ugjerningene i Argentina. Han var snarere representativ for Den katolske kirke som helhet i landet. Slik sett var valget av Bergoglio et treffende valg. Man valgte en mann fra den toneangivende majoritet blant kirkelederne i Latin-Amerika som beholdt sine posisjoner gjennom diktaturene – en representativ mann for kirkens lederskap i en tragisk epoke av Argentinas nyere historie.

Trykket i Vårt Land 27. mars 2013.

TVETYDIGHETENS PAVE

 

Han er en mann av få ord som har beveget seg nærmest lydløst oppover i det katolske hierarkiet i Argentina. Pave Frans I er en fascinerende og samtidig urovekkende figur.

Sist søndag holdt den nye paven sin første preken på Petersplassen foran mer enn 150.000 mennesker. – En liten dose nåde gjør verden mindre kald og mer rettferdig, sa paven.

At pave Frans I som har vært en ledende figur i en kirke som i årtier har forkynt nåde fremfor rettsoppgjør og rettferdighet stiller pavens første søndagspreken i et problematisk lys. For paven var selv blant biskopene som i 8. september 2000 ba om tilgivelse for kirkens medvirkning i ugjerningene under militærdiktaturet fra 1976 til 1983. Det var på høy tid, mente mange argentinere. Men bønnen fra kirken om tilgivelse inneholdt ingen konkrete løfter om at kirken skulle åpne arkiver som kunne hjelpe familier til å finne igjen sine forsvunne barn eller ofre for diktaturet. I tillegg fordømte kirken volden under diktaturet, både fra de militære og fra de som øvet væpnet motstand mot regimet.

Den nåværende pave synes å være en representant for denne kirkelige strategien. For samtidig som den daværende biskop José Bergoglio har vært tydelig på at sannheten fra «den skitne krigen» i Argentina skal frem, også overfor sine venner i militæret, har Bergoglio vært motvillig til å gi detaljer om sin og kirkens rolle. Ifølge menneskerettsadvokaten Myriam Bregman ville ikke Bergoglio vitne formelt om sin rolle i bortføringen av presten Orland Yoirio og Fransisco Jalics i 2010. Dermed måtte advokatene insistere på at Bergoglio skulle komme med en forklaring, ettersom det var snakk om forbrytelser mot menneskehten. Bergoglio valgte en middel vei: I stedet for å levere en skriftlig forklaring til rettsapparatet i tråd med de formelle prosedyrer, tilbød Bergoglio en muntlig forklaring på kirkelig grunn, inne i katedralen. Hva var grunnen til at kardinalen nærmest måtte presses til å vitne om sin rolle under diktaturet?

9. oktober 1999 deltok Bergoglio i tilbakeføringen av liket til frigjøringsteologen og presten Carlos Múgica til den fattige bydelen der hvor Mugica arbeidet som prest. Han ledet bønnen for Múgicas sjel, for de som sto bak likvideringen av presten i 1974 og for de som var «tause medskyldige» i den argentinsk kirke og samfunn – og høstet voldsom applaus. Dette skjedde på samme tid som Bergoglio kirkens øverste leder i Argentina hadde likestilt volden fra diktaturet og fra den væpnede motstanden, under navnet «geriljaene». Men var én mann i kirken som hadde utrettet mye for å motivere katolsk ungdom til å ty til vold mot militærregimet, var det nettopp presten Múgica. Jeg har selv etter samtaler med den tidligere lederen i Montoneros-geriljaen, Mario Firmenich, fått bekreftet at Múgica var den viktigste åndelige inspirator for kjernen av katolske studenter som grunnla geriljaen. Dette var en bygerilja som med sine målrettede sabotasjeaksjoner bidro til at demokratiet ble gjeninnført i 1973 og militærregimet kraftig svekket.

Mens den nåværende pave altså flere tiår senere har hyllet jesuittpresten Mugica som martyr, var det ingen hyllest til Mugicas sosiale engasjement i tiden før drapet da Bergoglio var hans overordnede. Og samtidig som Bergoglio dyrket Mugica som en martyr, fordømte han den samme geriljabevegelsen som Mugica var med å bygge opp gjennom oppildning til kamp med katolske og teologiske argumenter. Retten til væpnet opprør mot et tyrannisk regime var da også etablert katolsk sosiallære, og radikale katolikker tok med presten Mugica den praktiske konsekvensen av sosiallæren. Hvordan kunne da Bergoglio og de andre biskopene fastholde at volden fra motstandsbevegelsen var like ille som volden fra militærregimene?

Tvetydig var også Bergoglios rolle da erkebiskop Storni fikk anklager om seksuelt misbruk av elever ved katolske skoler ned i 14-årsalderen. Erkebiskopen dro umiddelbart til Vatikanet og viste seg ikke i Argentina igjen, før paven ba ham om å reise tilbake for å møte i retten. Bergoglio ble spurt av journalisten Olga Wornat om han kom til å støtte Storni sin kamp for frifinnelse. Han svarte at «må rettferdighet skje» («que se encargue la justicia»). Senere fant samme journalist ut at Bergoglio og de andre biskopene hadde skaffet advokater til sin siktede kollega Storni. Gjennom betalte advokater fikk erkebiskopen en økonomisk støtte ofrene bare kunne drømme om.

– Frans av Assisi var en mann av fattigdom og av fred. Hvordan ville jeg ikke like en fattig kirke for de fattige, sa paven som begrunnelse for sitt valg av navn som pave.

Og Bergoglio har vært kjent for askesen og enkelheten blant fattige i Argentina. Han har nektet å bli kjørt av privatsjåfør og heller gått til beins. Han har insistert på å bo i en enkel leilighet i stedet for i det overdådige erkebispesetet. Og han har ikke videreført tradisjonen med at folk skal knele for ham og kysse ringen hans som biskop. Noe av denne solidariske livsstilen har han delt med 1970-tallets frigjøringsteologer som ga avkall på sin trygge middelklassetilværelse for å bo med de fattige i slummen, noe som ble brukt mot dem i avhør da de ble fenglset og torturert. Men Bergoglio utsatte seg ikke for dette på 1970-tallet, på en tid da en slik solidarisk livsstil var farlig og kunne ende med døden i et torturkammer. Var det tilfeldig? Han var på den tiden heller ingen kritiker av verken militærregimet eller de voldsomme klasseskillene. Hvorfor ikke?

Først på 1990-tallet, under presidentene Carlos Menem og og Fernando de la Rúa, begynte Bergoglio å kritisere klasseskillene – en kritikk som tidligere hadde vært assosiert med frigjøringsteologien. Denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en den argentinske presten som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973. Samtidig har Bergoglio vært en arg kritiker av venstreregjeringene som faktisk har omfordelt fra de rike til de fattige i Argentina, regjeringene ledet av Nestor og Cristina Kirchner. Dermed har han spilt en tvetydig politisk rolle, ja, mange vil si selvmotsigende.

Dette er selvmotsigelser som ser ut til å følge Den katolske kirke på en måte som til og med bringer personer oppover i hierarkiet til enda mektigere lederposisjoner. For det er selvmotsigelser som de katolske kardinalene ikke ser, men tvert imot betrakter som koherent kirkepolitikk. Derfor har også Jorge Bergoglio blitt forfremmet til Kristi stedfortreder på jorden.

Trykket i Ny Tid 23. mars 2013.

DE FATTIGES TALSMANN?

Noe av det første Bergoglio gjorde som leder for jesuittene var å fjerne jesuitter fra innflytelsesrike læreposisjoner fordi de underviste i frigjøringsteologien.

I fredagens Dagsavisen slås det fast i en artikkel om den nyvalgte paven at han «har hele tida som prest, kardinal og erkebiskop i Buenos Aires-forstaden La Plata talt de fattiges og utstøttes sak». Er det å tie om militærdiktaturets overgrep ensbetydende med å tale de fattiges sak?

Kontroversene rundt den nye paven har aktualisert det flere i Argentina i en årrekke har kritisert argentinske biskoper for: De tiet om menneskerettighetsbrudd under militærdiktaturet. Som såkalt provinsial for den argentinske jesuittprovinsen fra 1973 til 1979, har også pave Frans I vært rammet av denne kritikken.

Argentineren ledet jesuittene i sitt hjemland i en epoke av landets historie da en stor del av katolikker, lekfolk så vel som prester, tok radikale valg for å tale de fattiges sak. Flere og flere fikk øynene opp for hvilken urett de fattige ble rammet av gjennom militærregimet som hadde regjert siden den demokratisk valg Juán Perón ble styrt gjennom et militærkupp i 1955. Denne erfaringen av de militæres undertrykkelse og de fattiges nød la mye av grunnlaget for frigjøringsteologien.

Noe av det første Bergoglio gjorde som leder for jesuittene var å fjerne jesuitter fra innflytelsesrike læreposisjoner fordi de underviste i frigjøringsteologien. Særlig innenfor jesuittordenen har flere også hevdet at Bergoglio motarbeidet frigjøringsteologene aktivt. Dette var de samme teologene som sto alene i Den katolske kirke om å påvise menneskerettighetsbrudd under militærdiktaturet fra 1976 til 1983, og fordømme regimet offentlig. En av teologiens fremste ledere i Argentina, biskop Enrique Angelelli, måtte da også bøte med livet for sin kamp.

At dagens pave hele tida har levd et nøkternt liv, som mange fattige argentinere har opplevd som solidarisk og medmenneskelig, er en annen sak. Denne enkle livsstilen er noe paven har delt med de radikale frigjøringsteologene. Men til forskjell fra dem, har pave Frans I ikke kombinert den solidariske livsstilen med tale om nødvendigheten av en solidarisk politikk - inntil den argentinske biskopen begynte å kritisere argentinske politikere på 1990-tallet. Da formidlet biskopen og etter hvert kardinalen noe av frigjøringsteologiens kritikk av høyrepolitikk som rammet de fattigste. Presidentene Carlos Menem og Fernando de la Rúa fikk begge unngjelde for politikken som førte til et større gap mellom fattige og rike i Argentina. Men denne rollen som de fattiges talerør er altså forholdsvis ny for en argentinsk prest som har innehatt lederposisjoner i en innflytelsesrik kirke siden 1973.

Å skape et bilde av at en mann som tiet om overgrep hele tiden har vært et talerør gjør seg kanskje godt i helgenbiografi, men ikke på redaksjonsplass i en avis.

Trykket i Dagsavisen 20. mars 2013.

DEN NYE PAVEN OG MILITÆRDIKTATURET

Siden valget av Jorge Bergoglio som ny pave, har forvirringen hersket i internasjonale medier om denne mannens fortid. Var argentineren en angiver for militærdiktaturet mellom 1976 og 1983, eller var han et heroisk medmenneske som reddet livet til uskyldige fanger?

Sist fredag tok kontroversene rundt den nye paven en ny vending da Vatikanet for første gang avviste all kritikk av Bergoglios rolle under militærdiktaturet. Vatikanets pressetalsmann Lombardi hevdet at det «aldri hadde vært en troverdig anklage mot ham» [Bergoglio ]. Dermed har Vatikanet tatt den nyvalgte pavens parti mot et av ofrene fra militærdiktaturets dager.

Kontroversene rundt den nye paven starter med fengslingen av to jesuittprester 23. mai 1976 i slumbydelen Bajo Flores i Buenos Aires. Det har gått to måneder siden de militære tok makten. jesuittene Orlando Yoirio og Fransisco Jalics. De blir tatt med til en av marinens hemmelige fengsler hvor de går igjennom brutale avhør og grov tortur i løpet av en periode på fem til seks måneder.

Bare én uke i forveien hadde erkebiskop i Buenos Aires, Antonio Carlos Caggiano, fratatt Yoirio rettighetene som prest uten noen forklaring. Det skjedde etter at dagens pave Frans som overhode for jesuitterordenen hadde bedt Yoirio og Jalics om å forlate de fattige i slummen. Det var angivelig for å beskytte de to jesuittprestenes egen sikkerhet. Men prestene nektet å adlyde ordre. De mente det var uforsvarlig å forlate de fattige i denne situasjonen.

I arbeidet med å skrive biografien om den katolske frigjøringsteologen Lidio Dominguez, som rømte fra militærregimet i Argentina til Norge, har jeg fått nært kjennskap til Yoirios tilfelle. Dominguez samarbeidet nært med Yoirio i nettopp dette slumområdet, og de to møttes i Vatikanet to år etter Yoirio hadde sluppet ut av fangenskap. Da hadde Vatikanet agert og fått Yoirio ut av diktaturet og i trygghet. Ifølge Bergoglio skjedde det på grunn av hans bestrebelser overfor militærregimet for å få løslatt Yoirio.

Men i følge Yoirio var det ikke slik. Tvert imot hadde Bergoglio satt hans liv i fare ved å åpent kritisere hans virksomhet i slummen under et diktatur. I følge Argentinas ambassadør i Vatikanet hadde de militære fengslet og torturert Jalics og Yoirio fordi deres overordnede i kirken hadde informert om at minst en av dem var geriljakriger. Var det Bergoglio som sto bak?

Ifølge Dominguez forsto jesuitter som Yoirio hvilken fare de sattes seg selv i. De levde med denne faren daglig, og konkrete dødstrusler mot radikale prester ble mer og mer vanlig. De trengte derfor ingen advarsel fra en overordnet som Jorge Bergoglio. Vanligvis skyldtes denne type inngripen fra en mer konservativ overordnet noe helt annet, nemlig forsøk på å vingeklippe radikalismen blant frigjøringsteologene. Det pågikk tross alt en maktkamp på alle nivåer i kirken, mellom konservative og radikale. Yoirio hadde da også, nettopp under Bergoglios ledelse, blitt fratatt lærerposisjonen på jesuittenes innflytelsesrike fakultet året i forveien, fordi han underviste frigjøringsteologien.

Militærkuppet tydeliggjorde den sterke dragkampen som lenge hadde pågått i den katolske kirke i et Argentina preget av borgerkrigslignende tilstander. Skulle kirken bidra til å gjenopprette ro og orden, om mulig med alle midler? Skulle kirken holde seg til det åndelige og ikke involvere seg i politikk? Eller skulle kirken bidra til å skape politiske endringer som kunne utjevne de enorme klasseskillene mellom fattig og rik?

Disse tre problemstillingene avspeiler grovt sett tre ulike strategier som de argentinske kirkelederne, blant dem den nåværende pave, møtte militærdiktaturet med.

Den første gruppen av kirkeledere, med tette bånd til de militære, valgte offentlig å støtte kuppmakerne. Blant dem var biskopene Tortolo og Bonamin som lot seg avbilde med generalene, velsignet militærutstyr og forsvarte kuppet som et forsvar av kristen sivilisasjon som var under angrep fra geriljaenes gudsfiendtlige marxisme. Disse katolske lederne stolte på de militære og utvekslet trolig mye informasjon med dem.

Den andre gruppen av ledere i den katolske kirke ønsket ikke at kirken skulle bli involvert politisk. I den grad de selv involverte seg, var det for enkeltmennesker. De mente at offentlig kritikk av militærregimet ville skade dialogen med de militære lederne. Dermed var det best å tie om diktaturet, for å kunne hjelpe flest mulig av enkeltofre for det de så på som  overdrevet maktutøvelse fra de militære.

Blant de frigjøringsteologisk orienterte biskopene fant man den tredje gruppen, som ikke nølte med å kritisere regimet offentlig. De var tidlig ute med å hevde at  menneskerettighetsbrudd fant sted, og noen av dem måtte betale en høy pris for kritikken. En av de skarpeste offentlige kritikerne av regimet var biskop Enrique Angelelli. Han ble drept i en iscenesatt bilulykke, trolig av regimet.

Alt tyder på at dagens pave tilhørte den andre gruppen. Jorge Bergoglio gikk som jesuittenes overhode stille i dørene. Han kan ha brukt skarpe ord i brevets form, men de befinner seg i tilfelle i lukkede arkiver. Vi vet at han aldri fremførte skarp kritikk av den ene eller andre siden under militærdiktaturet offentlig. Det vi derimot ikke vet med sikkerhet, er hvilken rolle han har spilt overfor ofrene for militærdiktaturet. Vi har et av ofrenes anklagende og detaljerte versjon gjennom Orlando Yoirio, men vi har også Bergoglios versjon. Ord står mot ord.

Uansett Vatikanets offisielle forsikringer på vegne av Bergoglio er det for mange lukkede arkiver og for mye taushet fra historiske aktører til at tvilen rundt den nye pavens rolle i en hardt prøvet situasjon blir bort med det aller første. Kanskje må flere arkiv åpnes og involverte aktører på begge sider gå bort før sannheten kommer frem i  lyset?

Trykket på NRK.NO 19. mars 2013.

Å SKAPE ROM

Den 8. april legges vinneren av arkitektkonkurransen om det beste utkastet for ny Hønefoss kirke frem. Det skjer på et menighetsmøte i Bysalen, og mange av oss spente på hva juryen har landet på.

Som prest i Den norske kirke er jeg ingen ekspert på arkitektoniske løsninger og valg av bygg som inngår i en overordnet regulering eller byplanleggning. Likevel grenser mitt fag opp mot estetikken og arkitekturen i den forstand at både arkitekter og prester arbeider å skape rom for mennesker – fysiske rom preger menneskenes mentale og åndelige liv.

Som prester skal vi veilede mennesker til å finne sin plass i den store livssammenheng – i møtet med Gud og i møtet med mennesker. Når vi velger hvilken kirke som skal reises på branntomta handler det ikke bare om byutvikling eller hva som tar seg pent ut. Det handler også om å hjelpe mennesker til å finne sin plass, til å gjenkjenne sin tilhørighet til kirken, til å føle seg hjemme på hellig grunn.

Samtidig kan vi bli litt for varme i trøya innenfor en kirke. Blir kirkebygget for hverdagslig svinner også erfaringen av det hellige som kirkebygget skal gjenspeile. Vi skal kunne føle oss hjemme, men vi skal også ledes lenger inn i det kristne trosmysteriet. Vi skal bryte opp fra vårt vante sted, for å stoppe opp og se noe nytt i horisonten. Derfor bør bygget gi oss en opplevelse av respekt og ærefrykt overfor en større sammenheng enn bare vårt eget liv, vår egen by, vårt eget land eller vår egen generasjon. Bygget skal vare i generasjoner og slik sett gjenspeile kirken som tradisjonsbærer, langt inn i en ny flerreligiøs og multikulturell fremtid.

Folk flest føler seg knyttet til kristne tradisjoner gjennom dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Dette er en levende folkekirke som også bør gjenfinnes i det arkitektoniske valget som skal tas 8. april i Bysalen. Sagt med enklere ord: Hvis folk føler kirkebygget er for arkitektonisk spektakulært til at de ikke vil ha begravelse i den, har vi begått en stor feil. Dette har vært konsekvensen noen andre steder hvor veldig moderne kirkebygg har blitt reist, og jeg mener vi bør forhindre at det skjer i Hønefoss. Den modernistiske Mortensrud kirke, som ble åpnet i 2002, har vunnet en rekke arkitektoniske priser. Likevel vil nesten ingen gifte seg der. I stedet strømmer folk i Oslo til tradisjonsrike Holmenkollen kapell, som er bygget som en gammel stavkirke.

For det er ikke et poeng i seg selv å være dristige i valg av arkitektonisk utforming. Vi skal ikke være arkitektoniske pionérer, for det har vi andre arenaer for i samfunnet enn kirken. Vi bygger ikke kirker for artitekter, men til syvende og sist for Gud. Arkitektonisk ekspertise er uunnværlig, men ikke tilstrekkelig for at Hønefoss kirke skal kunne være en tradisjonsbærende kirke i en ny tid.

Trykket i Ringerikes Blad 13. mars 2013.

LIDIO DOMINGUEZ (1936-2012)

 

Lidio Dominguez gikk bort 6. juli i Asunción, Paraguay, 76 år gammel.

 

Lidio kom som ung teologistudent til Buenos Aires da de militære tok makten i Argentina. Han var vitne til diktaturets overgrep og ble del av en generasjon latinamerikanske katolikker som beveget kirken til å bli den kanskje viktigste arena for frigjøring. Som kontaktperson for «Che»Guevara, rådgiver under Det andre Vatikankonsil i Roma (1962-65) og bispekonferansen i Medellín (1968), var Lidio en betydelig kraft for oppbyggingen av frigjøringsteologien. Den gjorde kirken til en av de modigste stemmene for sosial rettferdighet.

 

Diktaturene svarte med å fengsle og likvidere biskoper, prester, nonner og lekfolk. Diakonen Lidio var sentral i den viktigste motstandsbevegelsen mot Stroessner-diktaturet i Paraguay, Las Ligas Agrarias Cristianas. Han ble utsatt for de groveste former for tortur.

 

Da Lidio i 1972 ble landsforvist fra Paraguay, sluttet han seg til Argentinas største motstandsbevegelse, Montoneros-geriljaen. Nytt militærkupp gjorde at nygifte Lidio og hans gravide kone Lydia måtte flykte. De kom til et land de knapt hadde hørt om – Norge.

 

Den universitetsutdannede Lidio gikk arbeidsløs på Hønefoss. Samtidig bidro han til at Perez Esquivel i 1980 fikk Nobels fredspris. Han samordnet hemmelige aktiviteter på europeisk nivå for den argentinske geriljabevegelsen, og han var rådgiver i Vatikanet for pave Johannes Paul II. Men jobb fikk han ikke, før han en dag skiftet navn til norske Nils Myrland. Fra da av kunne Lidio bruke sine erfaringer fra nød og tortur i Latin-Amerika innen norsk psykiatri. Og som leder for SV på Ringerike kjempet han i kommunestyret for de svakeste.

 

I 2008 ble han engasjert av den nyvalgte presidenten i Paraguay Fernando Lugo som rådgiver og reiste glad tilbake til Paraguay. Verken i tortur eller motgang mistet Lidio noen gang troen på mennesket, på kirken, på Jesus eller på sosialismen

 

Våre tanker går særlig til Lidios store kjærlighet kona Lydia og deres barn Lourdes, Annahí og Arild.

 

Erik Solheim

 

Ole Jakob Løland

 

Trykket i Aftenposten 20. august.

VENSTRESIDENS GUDDOMMELIGE FLØRT

Venstrevinden i Latin-Amerika ville aldri lykkes uten en politisk teologi. I oktober gir kanskje teologien Hugo Chavez seks nye år ved makten.

Siden Chavez innledet i 1998 innledet den politiske venstresidens valgskred i Latin-Amerika, har han sett verdien av å alliere seg med høyere makter. Chavez har benyttet enhver anledning til å betegne Jesus som revolusjonær sosialist. Det gode forholdet til Guds Sønn har imidlertid ikke imponert Venezuelas katolske kirke. Konflikten Chavez har hatt med katolske biskoper i de 14 årene som fulgte illustrerer hvordan religiøse temaer kan spille en avgjørende politisk rolle på et kontinent hvor kristen religion florerer og blomstrer som aldri før.

Allerede da Chavez ville droppe ordet ”Gud” i den nye konstitusjonen som skulle vedtas, startet angrepene fra biskoper. Chavez svarte på sitt sedvanlige vis at om Kristus hadde vandret på jorden ville han stemt for den «revolusjonære» konstitusjonen. Denne kampen om Kristus illustrerer hvordan religiøse temaer kan spille en avgjørende politisk rolle på et kontinent hvor kristen religion blomstrer som aldri før.

Chavez’ politiske bruk av kristendommen kan virke populistisk ut fra et europeisk ståsted hvor idealet er en politikk frikoblet fra religion. At Chavez bruker den kristne gud for å forsvare venstresiden kan fremstå som useriøst all den tid venstresidens marxisme ønsker å frigjøre mennesket fra Gud. Karl Marx hadde jo allerede kategorisk avfeid religion som opium for folket. Konservativ katolisisme har legitimert godseiervelde og diktatur i Latin-Amerika gjennom århundrer. Likevel, på tvers av europeiske idealer og stikk i strid med Marx’ postulater og tidligere tiders konservatisme, vokste en annen kristendom frem. Den kristne frigjøringsteologien omfavnet marxismen på det latinamerikanske kontinentet, og beveget store deler av kirken til å legge ut på vandring fra den politiske høyresiden og til det radikale venstre. Kristen teologi og gudløs marxisme fant hverandre fra 1960-tallet av, og har siden gått hånd i hånd. Marxismen anser kanskje religion som folkets opium. Men med alliansen mellom kirke og radikal politikk Latin-Amerika skulle teologien renses for den sløvende effekten. Og bli en kraft for politisk frigjøring.

Under de latinamerikanske diktaturer var det offentlige rom i preget av den katolske kirkens hegemoni i det sivile samfunnet. Dermed ble den et av de få stedene det var mulig å øve politisk motstand. Kombinert med frigjøringsteologiens fremvekst gjorde dette omformingen av katolske korgutter, speiderjenter og alminnelige kirkegjengere til bevisste politiske aktivister. Det var aldri snakk om noen folkebevegelse. Forskere har antatt at frigjøringsteologiske basismenigheter aldri utgjorde mer enn én prosent av kontinentets overveiende katolske befolkning. Likevel fikk frigjøringsteologiens barn merkbar innflytelse. Det har særlig vist seg det siste tiåret.

Det er ikke bare den katolske kirken som har spilt en offentlig og politisk rolle på kontinentet. Deler av pinsevekkelsen hadde spilt på lag med katolske krefters legitimering av anti-kommunisme og diktaturer. Men etter demokratiseringen av Latin-Amerika utover 1980-tallet ble også denne bevegelsen omformet i takt med sin utbredelse. Den viste seg tilpasningsdyktig overfor andre grupper, til og med de frigjøringsteologiske aktivistene. Samtidig vokste pinsevekkelsens omfang drastisk. Pinsekirker vokste opp på hvert gatehjørne i storbyenes fattigkvarterer og mangfoldet gjorde det vanskeligere å snakke om én pinsevekkelse. Og pinsekirkene kunne ikke reduseres til apolitisk fundamentalisme.

Den brasilianske presidentkandidaten Marina Silva i Brasil er et godt eksempel. Hun representerer det lille partiet De Grønne, etter at hun meldte seg ut av PT i protest mot manglende gjennomslag for miljøpolitikk. Hun tilhører den asketiske pinsebevegelsen Assambleia de Deus. Likevel er det få spor av kapitalismens ånd fra Max Webers modell i Marina Silvas pinsetro. Tvert imot ble Silva sett på som den mest – og kanskje eneste – kapitalismekritiske kandidaten under presidentvalget i Brasil i fjor, og oppnådde nesten tjue prosent.

På samme tid som 11. september dreide USAs geopolitiske interesse mot Midtøsten, feiret Latin-Amerika sin gradvise frigjøring fra imperialisten i nord gjennom valgskred etter valgskred for røde kandidater. To tiår med nyliberalisme foreskrevet fra Bretton Woods-institusjonene hadde revet vekk det som var igjen av troverdighet for Latin-Amerikas høyreside. På kontinentet hadde politikk lenge hadde vært en skitten business. Først under diktaturenes brutalitet, deretter under de nyfødte demokratienes korrupsjon.

Med venstresidens motstandskamp under diktaturene friskt i befolkningens minne, fosset venstresiden frem som historiens nye seierherrer i Latin-Amerika. Venstresiden vant det politiske spillet. Men venstresiden kunne ikke unnvære teologien når de skulle spille sine kort riktig. For knapt i noe latinamerikansk land ville en moderne ateist vært i stand til å vinne et presidentvalg. Venstrevinden var med andre ord avhengig av en religiøs legitimitet i sin valgsuksess. Politikken kunne leve sitt sekulære liv, helt til journalistene satte politikerne på prøve: Sto politikeren for en moralsk opprustning av den korrupte politikken? Hvordan kunne kandidaten forene motsetningene sosialisme og kristen tro? Ville vedkommende legalisere abort og tillate kjønnsnøytrale ekteskap?

Her kom venstresidens mottrekk til sin rett. Frigjøringsteologien ble den gyldne vei fra kristendom til sosialisme og den nødvendige bro mellom Fidel Castros gudsfiendtlige Cuba og de nye venstrekandidatenes troende Latin-Amerika. Samtidig ble den konservative individualetikken, som frigjøringsteologien aldri øvde sterk motstand mot, holdt i hevd: Få venstrekandidater var rede til å fremstå som europeiske liberalere i spørsmål som abort og homofili.

Teologien ble tatt i de nye makthavernes tjeneste: Venezuelas president Hugo Chavez bedyrer at han er inspirert av frigjøringsteologien. Brasils president Lula profilerer seg sterkt som troende katolikk med tilknytning til frigjøringsteologien. Equadors president Rafael Correa forteller gjerne om sin politiske oppvåkning under frigjøringsteologiens fremvekst. Frigjøringsteologen Fernando Lugo forlot sitt bispeembete i den katolske kirke for å bli presidentkandidat i Paraguay. Teologen brøt det konservative partiets 60 år lange makthegemoni i paraguayansk politikk, før han i juni i år ble fjernet i det mange mener var et statskupp.

Fra å være en avmektig forsvarer av de fattiges interesser i den kalde krigens diktaturer, har frigjøringsteologien blitt makthavernes allierte i bemerkelsesverdig stor grad. Den hellige alliansen mellom verdslig marxisme og guddommelig messianisme er ikke lenger forfulgt og kneblet. Den har blitt mektig.

Når Venezuela går til urnene 9. oktober, kan alliansen sørge for at Hugo forblir boss.

Trykket i ARGUMENT 4/2012